Blogg

Nå er det vår tur!

Nytt år. Det er tid for å sette seg ned og fordele tienden igjen. Hva styrer dine valg i givertjenesten?

Selv prioriterer jeg menigheten der jeg har mitt gudstjenestefellesskap - etter som jeg hører til blant de frikirkelige, faller dette ganske naturlig. Men en del av potten reserveres til også andre hjertesaker.

Først publisert i Dagen 08.01.18.

Jeg kom tilbake til Jesus som tenåring og måtte lære fra bunnen hva det ville si å gi til Guds rike. Jeg gikk troens videre steg i Misjonssambandet, og ble der raskt kjent med fenomenet kollektkurv. Hva midlene kunne bidra med i oppdraget med å nå verdens unådde, ble jeg også kjent med. Men jeg var ung, og penger var det ikke flust av - kurven lot jeg ofte passere.

Senere, da jeg ble aktiv i Laget, møtte jeg en fantastisk frimodig forkynnelse og holdning til temaet givertjeneste. På 1970- og 80-tallet var det helt vanlig at de enkelte skolelag, helt ned på ungdomsskolene, hadde en «Gi selv»-sjef i styret. 13–15-åringer lærte altså hverandre opp i en fast givertjeneste! Dette var starten til en unik bevisstgjøringsprosess. Da vi ble studenter og tok skrittet ut av foreldrehjemmet, gikk privatøkonomien over fra lommepenger til studielån, men den frimodige utfordringen vi møtte fra talerstolen ble ikke dvaskere av den grunn: «Pengene vi har, er vi forvaltere av. Hvordan skjøtter vi den oppgaven?»

Det kunne kanskje virke skummelt å gi slipp på grunkene, men samtidig var dette en spennende utfordring til å handle i tro. «[…] prøv meg på denne måten, sier Herren, Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål» (Mal 3,10). Vi var mange som prøvde Herren på denne måten - og siden fortsatte vi med det.

Ved utgangen av fjoråret fikk jeg en spennende utfordring. En gammel kjærlighet banket på døren, og nå sitter jeg som medlem i et nystartet nasjonalt Lagsvennsråd. Rådets første møte fungerte som en god, gammeldags blåsebelg; den gamle forelskelsen blusset opp - engasjementet, gløden, pågangsmotet. «Hjelp oss da, Jesus, slik å leve At vi mange må med oss få, Hjelp oss himlen vår tanke å heve Og hjelp oss seirende målet å nå!» Det strømmet inn i meg hvor mye jeg har å takke for; alle de fantastiske minnene fra konferanser og weekender, fra korsang, fra samlinger på studiesteder og fra studentgudstjenester i stappfulle kirker - fra lagssekretærer som fôret oss med mat for tanke og tro.

Denne formende begeistringen holdes oppe fremdeles. Og jeg tenker at nå i januar, når alle vi godt voksne «Gi selv-sjefene» sitter og skal sette opp budsjett for vår giverpott for 2019, bør vi spørre oss: Hva var min første kjærlighet? Har denne fremdeles som mål om «slik å leve at vi mange må med oss få»? Er svaret ja, er det bare å klaske til, tenker jeg. Da vi var unge, ble arbeidet delvis båret av vår foreldregenerasjon. Nå er det vår tur!

Katrine Masvie, konstituert leder for Lagsvennsrådet - fastgivere til Laget

Dro til Kina for å være en venn

Audun Bull Kristiansen dro til Kina med tanke på å drive Lagsarbeid blant andre studenter som ikke kjenner Jesus. Her forteller han om en av mulighetene det skapte.

En av fem i alderen 13-21 år som kommer til tro på Jesus i USA, forteller at det var en venn som ledet dem til tro. For to år siden flyttet jeg til Kina for å studere i fire år i håp om å kunne få være en venn for noen som aldri hadde hørt om Jesus før. En kinesisk venn av meg svarte da jeg spurte ham om han hadde hørt om Jesus før: «Ja, i noen amerikanske filmer sier de ‘Jesus!’». Dette var den eneste referansen han hadde. En annen venn spurte meg hva dette ordet «baboo» som jeg nevnte så ofte betyr? «Baboo?», tenkte jeg, men så skjønte jeg at det var «Bible» han refererte til.

Et uventet møte

Da jeg kom hit, ba jeg om at Gud skulle la meg få komme i kontakt med noen andre kristne studenter. En dag i kantinen opplevde jeg at Gud utfordret meg til å prate med en student som satt for seg selv. Jeg spurte om jeg kunne sette meg ned med ham. I løpet av samtalen fortalte jeg ham om hva det betyr for meg å tro på Jesus. Til min store overraskelse sendte han meg melding to dager senere og inviterte meg med på Lagsmøte. Han var ikke kristen selv, men da en annen student inviterte ham med på Lagsmøte, tenkte han at det måtte være noe for meg. Slik kom jeg i kontakt med andre kristne studenter.

En av studentene der, var en ung kineser fra nabo-universitetet. Han var i utgangspunktet klar på at han ikke trodde på Gud. Siden universitetet vårt er kjent, kom han dit i håp om å få seg venner som kunne lære ham engelsk og hjelpe ham faglig. Jeg brukte tid med ham og inviterte ham med på badminton med mine venner. Etter treningene spanderte jeg middag i kantinen. De dagene det var Lagsmøte spiste vi middag sammen og spilte litt bordtennis før han hjalp med å gjøre klart til møtet. Dette kostet meg ikke veldig mye ekstra tid; de fleste gangene tok jeg ham bare med på noe jeg allerede skulle gjøre. Jeg pratet ikke mye om Jesus med ham utenfor lagsmøtene, for det var han ikke interessert i. Det han ønsket var å lære å spille gitar og få hjelp med studiene. Men når jeg lærte ham å spille gitar, lærte jeg ham lovsanger. Når han ville lære hukommelsesteknikker, laget vi et tankekart om Jesus. Det var han helt med på, for vi holdt på med noe han interesserte seg for. Ett år senere skrev han til meg da han var hjemme på ferie:

Just want you know that I will never forget what you did for me and never take your help for granted but keep it in my heart! Just as the words of Jesus. We should not only know the words but also keep it in our heart. Today while I was about to be weak, the Holy Spirit told me that do not be afraid but call Jesus to get the living water and it will never run dry. Our Lord Jesus arrange me to meet you and let you teach me how to be strong.

Bibelen oppfordrer oss til å be om muligheter til å fortelle andre om Jesus (Kol 4:3). Tar du utfordringen? Jeg ber om at dine venner skal bli nysgjerrige på å kjenne din beste venn, Jesus.

Bygger sakte, men sikkert i Luxembourg

Gunn Elin Våge, som i mange år var ansatt i Laget i Stavanger, reiste i august 2016 ut som studentpionér til Luxembourg for den internasjonale Lagsbevegelsen IFES.

Etter 12 år som lagsarbeider i Norge opplevde Gunn Elin Våge å få et kall til Europa. Da hun selv tok kontakt med IFES´ europeiske avdeling fikk hun vite at Luxembourg var et land som trengte hjelp. Hun ankom høsten 2015, og det var mye pioneringsarbeid som ventet på henne.

(Denne teksten ble først publisert i Lagsmagasinet Credo 3/18. Få tilsendt Credo fire ganger i året som fastgiver.)

— Jeg besøkte 16 menigheter i løpet av den høsten og fant en håndfull kristne studenter. Vi kom i gang med noen bli-kjent-kvelder, bønnemøter og planleggingsmøter. I januar 2017 startet vi med ukentlige bibelstudier for de kristne studentene. Vi gjennomførte også spørreundersøkelser på universitetet om verdensbilde. Det førte til at vi fikk snakket med mange om Gud og tro, forteller Gunn Elin.

Fikk endelig egen Bibel

— Et stort sjokk i begynnelsen for meg var at Luxembourg ikke har Bibelen på sitt eget språk. Heldigvis har de nå fått Det nye testamentet. Det er helt fantastisk, sier Gunn Elin.

— Nå har vi fått på plass et nasjonalt styre for studentbevegelsen, så vi kan registrere oss som organisasjon hos myndighetene.

Ønsker du å gi en gave til hennes arbeid, eller bli fastgiver, kan du velge hennes prosjekt her.

Om du vil motta nyhetsbrev om arbeidet til Gunn Elin kan du sende en epost til gunn.elin.vage@gmail.com. Du kan også ringe henne på +352 691 995 295.

Den estetiske inngangen til troen

Historien har styrt kirken i flere grøfter. For langt mot den intellektuelle grøften, fremstår den som tørr, livsfjern og fremmedgjørende for folk flest. I den estetiske grøften, virker den irrasjonell, ønsketenkende og dermed irrelevant.

Det er mye ubeskrivelig vakkert man kan se, smake og høre på i denne adventstida. Bare det å lytte til Ingebjørg Bratland eller Trygve Skaug, Sølvguttene eller Händel, er alle opplevelser som skaper motivasjon til undring.

Vi går inn i en juletid. En tid som for de fleste vil være fylt, mer enn andre, med estetiske opplevelser av alle slag. Nydelige julekonserter. Historiefortelling med stor innlevelse. Julemat som tvinger smaksløker til å jobbe på høygir. Velkledde mennesker. Julepynt. Vakker, snødekt natur. En topptur i uberørt landskap. En tåredryppende julefremføring av datterens ballettskole.

Tenk så kjedelig livet ville vært uten at vi hadde kunne reagert på disse estetiske opplevelsene? Hva om de ikke hadde berørt oss sterkere enn andre sanseinntrykk? Uten at vi hadde hatt noen punkter i livet som hadde trigget endorfinene i kroppen vår, og skapt en salig følelse av lykkerus?

Kirkens historie er en balansegang med to veivisere: Den intellektuelle og den estetiske. Historien har styrt kirken i flere grøfter. For langt mot intellektuelle grøften, fremstår den som tørr, livsfjern og dog fremmedgjørende for folk flest. I den estetiske grøften, virker den irrasjonell, ønsketenkende og dermed irrelevant. Resultatet når vi tar med det ene, uten det andre, blir gjerne uheldig.

Det er gode grunner til å la seg inspirere av hvor kristen filosofi muliggjør og fremelsker fornuften. Men det estetiske er ikke en motpol til dette fornuftige, men er, i en forstand, bare et annet perspektiv å anskue sannhet fra. Det er menneskets samme gudbilledlige kognitive evner som både utfører komplekse intellektuelle øvelser og som betrakter en rød solnedgang, for å motta det utstrakte budskapet om skjønnheten i den, som en form for ekte kunnskap. Et budskap som jobber videre for å utbre en opplevelse av tilfredshet og ro i kroppen.

Som filosofen Jacques Maritain skriver:
«Skjønnhet er først og fremst et mål for intellektet, for det som kjenner, i ordets fulle mening, er intellektet, som alene er mottakelig for uendeligheten av væren.»

Vi vet, at opplevelsen av skjønnhet, ikke kan reduseres til klumper av materie som responderer på annen materie, men inkluderer noe som peker opp og forbi. Banale eksempler som å skille mellom lukten av fordervet mat, giftig gass og friske barnåler, har helt klart evolusjonære fordeler, men vi kommer heller ingen vei med å redusere det til bare det. Det er ikke bare sansene som reagerer på det vakre, men hele oss er involvert i prosessen.

Estetiske opplevelser kan ikke reduseres til det fullstendig subjektive, men det må være noe objektivt i det vi observerer, som gjør at vi kan trekke opplevelsen av skjønnhet ut fra den, selv om vi gjør det fra ulike perspektiv. Vi kan til og med «trene» oss selv til hva vi skal primært oppleve som vakkert – om det skal være handlinger av uselvisk godhet vi tiltrekkes av og genuin jakt på sannhet, eller om det skal være stadig forbruk, flyktig adrenalin, skiftende Hollywood-idealer, oppnådd makt, eller higet etter den råeste spillgrafikken.

Vi forveksler ofte glamour med skjønnhet, men glamour er mer glitter enn virkelig lys, mer prangende enn dyp, mer funklende enn prektig. Ekte skjønnhet har dybde, og strømmer fra dypet av det som er enda mer vakkert.

Av tidligere tenkere var estetikk representert i de såkalte transcendentalene. Væren – sannhet – godhet – skjønnhet. Det sanne er det gode, og det skjønne er det sanne, sett fra forskjellige ståsted. På samme måte, hvis navnet Gud skal ha noe mening som skaper og opprettholder av alt, må Gud være absolutt perfekt og uendelig. Når kristne tror på Gud som perfekt godhet, er Han likedan perfekt sannhet, og perfekt skjønnhet.

Kristen teologi er unik i å bringe alt dette sammen. Guds uendelighet er ikke formløs, men gir utslag i skjønnheten av en grenseløs agape som gis evig og fritt mellom personene i treenigheten. Denne skjønnheten, synliggjort i det skapte gjennom Guds Logos (Joh 1), som tok menneskeform i Jesus Kristus, og som Gud finner velbehag i (Matt 3,17), er muliggjort av Gud som utøser kontinuerlig av sin livgivende nåde.

Mennesker er forskjellige. Det er en fin ting. Men det betyr at det ikke eksisterer en one-size-fits-all kristendom som løser alt en gang for alle. Man slipper å være en splittet person. Kristen tro er til for hele mennesker – til å leve hele liv. Gud er med i alt. I et logisk argument. I vitenskapelig utforskning. I en musikalsk fremføring av Bach eller Josh Groban. I vakker vestlandsnatur. I en hverdagslig handling av godhet.

Det fine med estetikken, er at den forener. Det krever intet spesielt livssyn for å sette pris på skjønnhet. En ateist, buddhist og kristen kan alle sperre opp øynene over akkurat det samme, om det er en salme eller om det er «Til ungdommen». De er alle skapt i Guds bilde, og kan alle ta del av hva det som følger fra det.

For en troende trenger Gud aldri å være fjern, men nær i alt. Vi betrakter kanskje fremdeles det samme som før, men perspektivet selv er forandret. Vi aner noe om at hvert øyeblikk av skjønnhet, hvert glimt av godhet og hvert sniff av sannhet, reflekterer Ham som er uendelig skjønnhet, uendelig godhet og uendelig sannhet. Han som er alt i alle, og som tok bolig midt blant oss, så vi har et klart og konkret bilde av det perfekte. Han som ble født inn i fattige kår, og som lå hjelpeløst som et lite, nakent barn, og endte opp med å…ja, du kjenner historien. Evangeliet er selv et budskap om skjønnhet.

Så kristen tro kan ikke bare være fornuftig, men også ekstremt attraktiv. For det er et perspektiv hvor all skjønnhet, sannhet og godhet finner sitt opphav i Ham, den treenige Gud som utøser av seg selv. En skjønnhet som kan sprenge alle grenser for menneskelige opplevelser, i det vi blir dratt opp fra oss selv i helt hverdagslige rammer – mot det uendelige – mot Gud.

Det kan være en fin påminnelse i det vi går inn i en juletid fylt av opplevelser som vi vil dele kjærlig i fellesskap med både troende og ikke-troende, side om side.

I mellomtiden skal jeg fjerne alle tilløp til tårer over stemmen til Ingebjørg Bratland, før noen ser meg. Vinje-dialekt ass.

1.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder
joachim@nkss.no

Uten jul og inkarnasjonen – ingen vitenskap

Det er gode grunner til å si at moderne vitenskap startet minst 300 år tidligere enn det er vanlig å tro. Men at mysteriet omkring julen og Jesu fødsel skal ha noe å si for fremveksten av naturvitenskap, det er vel en drøy påstand?

Gjesteinnlegg fra Bjørn Are Davidsen, forfatter og sivilingeniør, og Sverre Holm, professor ved UiO og NTNU.

En vanlig måte å fremstille historien på er å si at grekerne bygde på Babylons vitenskap, at araberne kombinerte det med indisk kunnskap og at Europa overtok dette i renessansen. Til slutt fremsto moderne vitenskap. I dette bildet står renessansen for en gjenoppdagelse av det greske som var blitt holdt nede i middelalderen. Dette kan kanskje ha noe for seg når det gjelder kunst og kultur. Men det stemmer absolutt ikke når det gjelder naturvitenskap.

Moderne vitenskap er i stor grad et brudd med en svært så imponerende gresk tenkning. Selv om vestens naturfilosofer i starten tok til seg Aristoteles og andre greske filosofer, vokste det mellom det 13. og 15. århundre fram en kritisk refleksjon overfor denne tradisjonen. Noe skulle det ta tid å endre, som Aristoteles’ skille mellom den fullkomne himmelske fysikken utenfor månens sirkel og den ufullkomne jordiske innenfor.

Kristendommens nødvendige tankefundament

Andre ting var enklere, som forutbestemmelsen i et syklisk historiesyn. Ideen om at det var mulig å tenke seg logisk fram til hvordan naturlover skulle være, som at vakuum var umulig eller at planeter måtte gå i sirkler siden det var den perfekte bevegelse, ble også forkastet. Det mest bevaringsverdige var ideen om at naturen var styrt av lover og ikke av gudenes luner. I gresk tenkning gjaldt det riktignok bare for astronomien, men uansett som uttrykk for skapergudens rasjonalitet.

I Paris i 1277, det fremste vitenskapsmiljøet på den tiden, ble det med pavens velsignelse satt fokus på at deler av Aristoteles’ fysikk brøt med kristen teologi. Et punkt var motsetningen mellom Aristoteles evige verden og Bibelens «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Det er dette som i dag har fått sitt vitenskapelige uttrykk i Big Bang. Et annet punkt var at hendelser og livsløp var forutbestemt av planeter og stjerner. En bieffekt av dette var at man unngikk en determinisme som ikke fungerte godt sammen med vitenskapelig nysgjerrighet og selvstendig forskning. Mens det har vært vanlig å oppfatte Kirkens beslutninger i 1277 som uttrykk for at kirken var motstander av vitenskap, har synet på dette endret seg det seneste århundret.

Duhem som pionér

Den som for alvor satte oss på et annet spor var den franske fysikeren og vitenskapshistorikeren Pierre Duhem. Han var den første på mange hundre år som faktisk leste originalskriftene til middelalderens glemte tenkere som Jean Buridan og Nicole Oresme. Deres tanker finnes hos Kopernikus og Galileo, men uten at det refereres til dem. Slikt står til stryk ut fra dagens standard for vitenskapelig publisering, men var nok mer vanlig da. Duhem kom til at hvis det er ett årstall som skal markere begynnelsen på vitenskap, så må det nettopp være 1277.

Ideen om at middelalderens kirke hadde stor betydning for vitenskap finner vi i dag hos sentrale vitenskapshistorikere som Edward Grant, David Lindberg og Ronald Numbers. Men ser det ikke ut til at fysikere som Stephen Hawking, Neil deGrasse Tyson og Michiu Kaku har lest dem når de prøver seg på popularisering av vitenskapshistorien. Det er dessverre lett å tro at hvis man kan vitenskap, kan man også dens historie.

Men en ting er hva grekerne tenkte om verden, noe annet og viktigere er hvorfor de gjorde det. Verdensbildet var preget av et syklisk historiesyn der hendelser og ideer gjentar seg i et evig kretsløp. De var også et stykke på vei inspirert av et animistisk og panteistisk natursyn. Objekter hadde innebygde tendenser og søkte seg mot sin naturlige plass som for eksempel når steiner faller mot jorden. Samtidig skilte man mellom ganske rotete bevegelser på den ufullkomne jorden og de fullkomne i himlene.

Ordet tok bolig

Debatten om dette var viktig for å koble teologisk og naturfilosofisk tenkning i vesten. Selv om det i en periode var til dels mer avansert tenkning innen det arabiske kulturområdet, var det vanskeligere å få en grunnleggende aksept for naturlover. I denne kulturen forble vitenskap og religion adskilt, noe som etter hvert gikk ut over vitenskapen. Den ungarsk-amerikanske benediktermunken og fysikkprofessoren Stanley Jaki setter det på spissen som at vitenskapen der opplevde enda en dødfødsel slik det var skjedd i den greske kulturen før dem.

Bare i Vest-Europa fikk naturvitenskapen en virkelig fødsel og ble levedyktig. Moderne vitenskap kunne dermed vokse fram og spre seg til alle verdensdeler. «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» står det i begynnelsen av Johannes-evangeliet. Jaki sier at denne unike hendelsen var avgjørende for vestens tro på at historien ikke går i evige sykluser. Det er jo heller ikke uten grunn at dette også markerer starten på vår tidsregning.

Jesu fødsel sammen med skaperøyeblikket er de skjellsettende punkter i historien som mer enn noe annet førte til en overbevisning om at historien har en begynnelse og en slutt og at det ikke er forutbestemt hva som skal skje. Det klare skillet mellom en rasjonell Skaper og skaperverket tilsier at fysikken er den samme overalt både i himmelen og på jorden og at den er mulig å forstå. Overbevisningen om at Skaperen hadde frihet til å lage skaperverket på mange forskjellige måter, men samtidig hadde lagt lover inn i det, ga også en motivasjon til å foretrekke observasjoner og eksperimenter fremfor lenestoltenkning om hvordan verden skulle fungere.

Dette er skapelsens, inkarnasjonens og julens mysterier slik de griper inn i historien om vitenskapens tilblivelse. Det kan nok likevel ta tid før vi får julesangen om at moderne vitenskap ble født i Betlehem.

[Les mer i Stacy Trasancos, Science Was Born of Christianity: The Teaching of Fr. Stanley L. Jaki, 2013]