Fra media

Elevenes tro er under press

Skolen skal ikke undervurdere sine elever og tro at «for en bolles skyld» vil elevene la seg overbevise om å bli Jesu disippel.

Først publisert i Adresseavisen 21.05.19.

I Sirdal kommune har rektor ved Tonstad skole skapt uro blant kristne ungdommer. Det kristne elevfelleskapet har fått forbud mot å dele et bollemåltid i lunsjen fordi rektor hevder at boller er «lokkemat» når skolelaget inviterer til andakt, bibelesing og bønn i friminuttet. Saken har skapt reaksjoner og nå har rådmann i Sirdal kommune opphevet forbudet og instruert elevene om at matserveringen må bli tonet ned.

Ifølge Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (NKSS) er det flere skoler i hele landet som nekter kristne elever å organisere skolelagsmøtene, senest i fjor ble kristne elever ved Tiller videregående skole i Trondheim nektet rom.

Det er en overtredelse av sentrale rettigheter i et demokratisk land, nemlig retten å være organisert og retten til å praktisere egen tro. I den europeiske menneskerettskonvensjon kommer disse rettighetene frem. Landets kommuner og skoler har ikke rett til å nekte NKSS å benytte skolens lokaler til sine møter i et friminutt. Det er elevens rett til å praktisere sin tro i skolelunsjen ved å samles i skolefri.

For at skoleledere ikke skal legge hindringer i veien for elevstyrte aktiviteter utenom skolens undervisning, ble det våren 2018 gjort et enstemmige vedtak i Stortinget om å arbeide for «å sikre barne- og ungdomsorganisasjoner tilgang til skoler og andre offentlige bygninger lokalt, og unngå at skoleeierne bidrar til usaklig forskjellsbehandling ved utlån». I tillegg sendte kunnskapsminister Jan Tore Sanner brev til alle landets kommuner med en tydelig oppfordring til å låne og leie ut lokaler til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. Professor Helje Kringlebotn Sødal fra UiA - Universitetet i Agder - sier til NRK at skolene mistolker regelverket når de nekter organisasjonene å bruke skolens lokaler, enten de er politiske eller religiøse.

Skolen skal ikke undervurdere sine elever og tro at «for en bolles skyld» kan elevene komme til å la seg overbevise om å bli Jesu disippel. Det er respektløst ovenfor elevenes dømmekraft å tro at en bolle leder våre ungdommer til frelse.

I lunsjen deltar elevene i det kristne felleskapet fordi de er søkende etter å finne svar og diskutere livets spørsmål i et felleskap med sine medelever. Vi er i en tid hvor elevenes organisasjons- og trosfrihet settes under press, og da er det særlig viktig at vi støtter dem. Derfor er jeg glad for at så mange også velger å vise sin støtte til våre ungdommer som er modig og står frem i skolen med sin tro på Jesus.

Vi trenger flere politikere, rådmenn og rektorer som ønsker kristne skolelag skal få etablere seg og holde andakter i friminuttene.

Mange skoleledere og politikere har en intoleranse rettet mot kristne elever, og det foregår i et land der den kristne kulturarvens posisjon i det norske samfunnet er under press. I Norge har vi religionsfrihet, og i et livssynsåpent demokratisk samfunn skal ingen elever tvinges til å tenke at troen eller livssynet ikke er tillat i friminuttene. Våre ungdommer er troende når de er på skolen, når de gjør lesker og når de er på fritidsklubben—fordi det å være kristen handler ikke om hvor de er eller hva de gjør. Det handler om hvem de er, de er kristne.

Jeg tror på Jesus som min frelser. Jeg er kristen når jeg studerer på Nord-universitet, når jeg er på jobb, når jeg er Ap-politiker, når jeg er med venner og når jeg er hjemme. Dette fordi min tro på Jesus er min grunnleggende identitet. Og troen er ikke noe jeg kan slå av eller på i min hverdag.

Å be noen om å trykke på en «av og på»-knapp for troen er intoleranse og det er å bli påtvunget «livssynsnøytralitet». Og la det være klart: ingen livssyn er nøytrale. Ikke-religiøse livssyn er også livssyn.

Jeg ønsker ikke å bli påtvunget andres «livssynsnøytralitet», fordi jeg ønsker toleranse, religionsfrihet og livssynsåpenhet i politikken, kommunen, skolen, på universitetene og i mitt arbeidsliv.

Leon Bafondoko.jpg

Leon Bafondoko

Lagsarbeider i Trøndelag
leon@nkss.no

Skal sannheten sette deg fri?

Vi liker å tenke at sannhet gjør fri. Men kan det være at det er påskebudskapet som gjør det mulig?

Først publisert i Dagen 15.04.19.

Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.
– Jesus (Joh 8,31b-32)

Nest etter Julius Caesar, er trolig Pontius Pilatus den mest kjente romeren i historien. De fleste kristne er tvunget til å holde ham aktivt i hukommelsen gjennom en lite flatterende linje i den apostoliske trosbekjennelsen: «Pint under…».

Pilatus er mannen som kjemper mellom egen samvittighet og politisk press om å korsfeste en tilsynelatende harmløs mann. Mot klimakset i Johannesevangeliets versjon av påskehistorien, sier Jesus under rettergangen: «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden (…)». Siden Pilatus forlater stedet like etter, kan vi se for oss han respondere tørt med spørsmålet: «Hva er sannhet?». Svaret virker ikke like viktig for Pilatus. Historien vil ha det til at han lar politiske hensyn vinne, og sender Jesus til korset.

Nesten 2000 år etter, virker en forestilling i vårt tankesett fremdeles å være at sannhet gjør fri. Den setter oss fri til å leve uten vrangforestillinger. Fri til å leve i henhold til «noe ekte». Sannhet synes å ha en sterk, iboende verdi. Den er et mål i seg selv.

Men om vi forlater den kristne virkelighetsforståelsen bak mye av dette tankesettet, er det ikke opplagt hvorfor dette skal være tilfellet. Den ateistiske filosofen John Gray skriver i Straw Dogs:

Ateisme er en sen utvekst av en kristen lidenskap for sannhet. Ingen hedning vil ofre livets behag bare på grunn av sannhet. (…) Tilbedelsen av sannhet er en kristen kult.

Sokrates og de antikke grekerne introduserte påstanden om at sannhet kan gjøre fri. Men kristendommen tilførte den spektakulære revisjonen at håpet om frihet ikke bare tilhører noen få privilegerte, dem som kunne unnslippe hardt arbeid på åkrene til fordel for vin og visdom på filosofiske akademier, men for alle mennesker.

Samtidig kjenner vi til, allerede fra før Darwin, at vi som naturlige organismer primært er rettet mot tilpasning, overlevelse og reproduksjon – men ikke mot sannhet. Kanskje om umiddelbare, livsnødvendige ting, som å skjelne mellom uskyldige eller fiendtlige dyrearter, giftige eller spiselige vekster, osv. Men det mangler ikke eksempler på det motsatte. Tilfeller hvor bedrag og selvbedrag øker overlevelsesevnen. Forskeren Elizabeth Trivier peker på at evolusjon ofte favoriserer “useful errors”. Sannhet er her i beste fall instrumentelt til det som har utviklet oss til de skapningene vi er i dag.

Gray beskriver dessuten hvordan det er «grenseløst naivt» å tro at historien vil bevege oss mot stadig mer sannhet og fremskritt. Om dette var den hele og utfyllende historien, har vi liten grunn til å tenke at menneskets kognitive evner er finslepne redskaper for å identifisere sannhet. Men vi trenger grunnleggende tilgang til sannhet om verdenen omkring oss, som gjør oss i stand til å bruke språk, benytte logikk, utøve vitenskapelige metoder, eller skrive avistekster om hvorvidt sannhet kan identifiseres eller ikke.

For likevel synes det, under normale omstendigheter, å være godt samsvar mellom tanken vår og virkeligheten. Vi virker fra naturens side å ha et telos – en «målrettethet» – mot sannhet. Dette gjør det mulig for oss å avdekke naturens hemmeligheter. En natur vi selv er en uløselig del av. Men om det finnes en slik målrettethet, må den peke forbi den naturlige ordenen alene. Grunnlaget for at vi ikke bare kan finne sannhet, men til tider er nærmest besatt av den, selv når den ikke har noen umiddelbar nytteverdi, synes å peke mot det som på fint heter transcendens – noe som går over og forbi det man kan peke til.

«Gud er død», proklamerte den ateistiske filosofen Nietzsche. Snarere enn å fremføre mer av den banale religionskritikken som preger vår tid, deler Nietzsche her et dypt poeng om en virkelighetsforståelse snudd på hodet. Der hvor ikke bare Jesus forblir død på korset, men Gud faller ut av vår virkelighet. Uten Gud som garantist for et ekstra-menneskelig perspektiv på tilværelsen, har vi ikke lenger gode grunner for at hva vi leser ut av naturen bærer egentlig mening. Nietzsche foreslår at vi nå er etterlatt med bare individuelle perspektiv, uten en faktisk mulighet til å gjenkjenne noe ekte – noen sannhet der ute. Martin Heidegger beskriver dette trekket som den virkelig gudløse vantroen – å redusere sannhet til hva vi kan konstruere helt alene. Sånn sett lever de fleste vestlige, også de som bekjenner seg til ateisme bare i navnet, fremdeles som om Gud virkelig eksisterer.

For i motsetning til dette har den kristne virkelighetsforståelsen en garanti for at sannhet finnes, også utenfor individets perspektiv, og at den er et mål i seg selv. Sannheten i skaperverket reflekterer Skaperen selv, fordi den er å identifisere med Skaperens perspektiv. Selv om det ikke uten videre er lett å oppdage denne, kan vi nå garantere at sannhet faktisk finnes. Vi kan dermed anstrenge oss for å finne den, enten fra logikk, vitenskapene eller hverdagslivet. Å elske sannhet er å elske Gud. De opererer alltid sammen.

Påskefortellingen forteller om hvordan vi løsrives til frihet når vi ser forbi det uviktige og forgjengelige, gjenkjenner det ekte og uforgjengelige, og kan styre livene våre etter det. Påskens høydepunkt forteller at den frigjørende sannheten legemliggjøres i en person, tar bolig blant oss, lever med oss, lider med oss, dør med oss og gjenoppstår med oss. Friheten er ikke lenger begrenset til akademiet, men finnes i et livet i etterfølgelse og imitasjon.

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»
Joh 14,6a

2.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder
joachim@nkss.no

La elevene tro

Skolen bør være en plass der elever kan øve seg på å organisere seg og uttrykke egne meninger. Virkeligheten er dessverre ikke så rosenrød. Flere elever opplever det motsatte.

Først publisert i Klassekampen 04.04.19.

Jeg er ansatt i Laget der elever møtes rundt den kristne troen i skolehverdagen. For noen måneder siden hadde jeg en samtale med en ungdomsskolejente. Like før hadde vi møtt henne på skolen, men ble bedt om å gå. Kristen aktivitet ville de ikke ha noe av. Jenta som før hadde vært engasjert, klar for å initiere et skolelag og invitere til dialog, dro hjem fra skolen den dagen med tårer og vondt i magen. Rektor hadde avvist henne og det hun ville drive med.

Historien er ikke unik. Jeg har opplevd å se flere ivrige og engasjerte elever miste denne gnisten etter avvisning fra rektor. De får ikke tilgang til rom for møter i friminuttet og elever opplever stadig å få nei til oppstart av skolelag. Dette fratar elever en viktig mulighet til å lære å organisere seg for noe de brenner for. Samtidig mister elever muligheten til å bli eksponert for ulike trosretninger i skolemiljøet.

Skal ikke unge oppleve å være helhetlige mennesker på skolene sine, også med sine livssyn? Vil vi ha et samfunn der man blir lært opp til at meninger og livssyn som avviker fra majoriteten bør skjules fra offentligheten?

Avvisninger fra rektorer blir begrunnet med at grupper/lag, uansett hvilken religion de tilhører, ikke bidrar til å ivareta eller tilrettelegge for et sosialt felleskap. Det blir sagt at religion kan være splittende.

Dette får meg til å spørre – rektorer, er dere redde? For meg virker det som at dere har en farlig fordom om at mennesker må skjule livssynet sitt for at alle skal kunne inkluderes.

På min videregående skole, Oslo Katedralskole, kunne vi finne en gruppe for alt. Vi hadde kor som sang latinske sanger, Harry Potter- og rumpeldunklag, idrettslag, Natur og Ungdom, ulike politiske parti, et kristent skolelag og et hedensk skolelag. Gruppene var elevstyrte, demokratiske og åpne for alle. Dette elevengasjementet førte med seg et rikt sosialt miljø. Vi ble utfordret på eget ståsted, fikk øvd oss på diskusjon og ble samtidig oppfordret til refleksjon. I en tidlig alder fikk vi en smakebit av hvordan verden så ut for øvrig.

Kunnskapsdepartementet heier frem elevengasjement og oppfordrer til å låne ut rom til elevinitierte aktiviteter. Dersom vi ønsker å være et livssynsåpent samfunn, i motsetning til livssynsnøytralt, må skolen heie med. Så kom igjen rektorer!

Maren Skråmestø.jpg

Maren Karoline Skramestø

Viktigheten av tydelige kristne akademikere

Overfladiske myter om at kristen tro er i konflikt med fornuft og vitenskap florerer og gjør det flaut for unge kristne å stå frem. John Lennox peker på løsningen.

Først publisert i Vårt Land.

Den verdenskjente Oxford-professoren John Lennox gjestet sist uke norske universiteter. I Oslo og Kristiansand var det rekordoppmøte med 1.200 mennesker, og flere tusen har allerede sett forelesningene på nett. Her har Lennox delt fritt om hvorfor tenkende, vitenskapelig opplyste mennesker kan tro på Gud.

Den barnlige troen. 

Da Lennox var ung, fremadstormende 19-årig matematikkstudent, endte han opp med å spise middag med en nobelprisvinner. Han la ikke skjul på sin kristne tro under samtalen. Mot slutten av kvelden ble han invitert på kaffe, hvor han så var omkranset av flere ateistiske professorer. Den klare beskjeden Lennox fikk, var at om han ønsket en akademisk karriere, måtte han legge vekk den barnlige troen.

Episoden markerte en vending i Lennox’ liv. Siden den gang har han vært svært bevisst på å aldri gi dem rett og legge skjul på sin kristne tro. Likevel har karrieren blomstret. Lennox endte opp som anerkjent matematikkprofessor på Oxford, og emeritus fellow i matematikk og vitenskapsfilosofi på Green Templeton College.

Dette burde vært en selvfølge for norske akademikere. Omtrent samtlige menneskene som utøvde jobben med å utvikle de moderne vitenskapelige metodene, var dedikerte gudstroende, og de fleste var kristne.

Stor motivasjon. 

Snarere enn å anse troen på Gud som en hindring i deres daglige virke, var det derimot en stor motivasjon for dem. Det er ikke vanskelig å forstå. Det er å betrakte naturen vi alle lever i som et skaperverk snarere enn et resultat av kosmisk magi. Det er å se den som fylt av hensikt og kreativitet heller enn et meningsløst maskineri. Det er å finne den sammenvevd med fornuftens opphav, snarere enn å være helt uforståelig. Dette setter jobben med å utforske naturen inn i et enda større, levende og nærmest hellig perspektiv.

De harde naturvitenskapene hviler på en metodologi hvor fysiske ting kan kvantifiseres, for så å analysere resultatet i henhold til matematiske modeller. Dette har vært et fantastisk vellykket prosjekt, som har tillatt oss å regne på utvalgte aspekter av naturen. Men Gud er verken noe fysisk eller noe som lar seg kvantifisere, og berøres derfor ikke av vitenskapens fremgang- eller tilbakegang. Likevel hviler hele det vitenskapelige prosjektet på et fundament som må være på plass, før det i det hele tatt gir mening å starte på det.

Historisk var en teistisk virkelighetsforståelse avgjørende for at moderne naturvitenskap i det hele tatt skulle komme i gang. Men fremdeles kan man argumentere godt for nødvendigheten av vitenskapens teistiske grunnlag. Det betyr naturligvis ikke at en ateist har problemer med å utøve naturvitenskap, men det betyr at grunnen til at de kan gjøre det, er fordi de tar feil om virkelighetens dypeste struktur. Selv konseptet om en naturlov er fratatt all mening om man fjerner det fra sitt teologiske opphav.

Kritisk utprøving. 

Noe av det viktigste, mener Lennox, er at vi får en bevissthet over at vi innehar en virkelighetsforståelse. Jo snarere vi innser det, dess snarere kan vi kritisk prøve den ut, og holde den opp mot andre. Når en kristen utfører den oppgaven, viser det seg at man stiller godt i konkurranse mot andre alternativ.

Den kjente ateisten Nietzsche så dette klarere enn de fleste andre. I hans berømte lignelse hvor galemannen på markedsplassen proklamerer at «Gud er død», spør han deretter hvordan vi skal trøste oss selv. Hva kan vi gjøre når vi har drept Gud? Jo, vi må bli guder selv.

I klartekst betyr dette at om Gud er død, eksisterer ingen objektivt tilgjengelige størrelser som svarer til sannhet, godhet eller skjønnhet for fornuften vår å etterstrebe. Snarere må vi skape disse størrelsene selv. Men fra hva? Vår egen fantasi?

Den ateistiske professoren John Gray er inne på noe lignende når han skriver at «ateisme er en sen utvekst av den kristne lidenskapen for sannhet. […] Tilbedelsen av sannhet er en kristen kult». Bare en kristen kunne funnet på noe så sprøtt som å opphøye sannhet over alt annet, fordi hun tror at all sannhet reflekterer Gud selv.

Lidenskap for sannhet. 

Universitetets fakulteter er avhengig av at mennesket beholder sin lidenskap for sannhet, og troen på at den frigjør. Det gir enda større mening i lys av at de første universitetene dukket opp i skyggen av katedraler, og at kirken var en stor sponsor av aktivitetene som startet systematiske utforskninger av skaperverket.

Om kristne akademikerne tar ansvar for å gå foran, vil de være forbilder som skaper trygghet for mer ferske, nervøse studenter. Om noen er villige til å stille troen sin sårbar, samtidig med å være dedikert til rasjonell utforskning, er det stor sannsynlighet for at unge akademikerspirer kan følge etter. Slik kan vi få en ny generasjon som ikke er like preget av myter, men kan slå rot i en kristen virkelighetsforståelse.

Lennox har tatt et bevisst valgt om å gå foran. Hva med deg?

1.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder
joachim@nkss.no