Blogg

Sekulær fornuft finnes ikke

Hvorfor trenger vi religiøs filosofi for å skape gode samfunn? Jo, fordi sekularitet aldri i seg selv kan levere en løsning.

There are only two kinds of people, those who accept dogmas and know it, and those who accept dogmas and don’t know it.
- G.K. Chesterton

Liberalism is the only meta-narrative that has convinced the world that it is not a meta-narrative.
- Alasdair MacIntyre

Jeg oppdaget nylig en glitrende tekst om sekularitet av Stanley Fish i NY Times, som ville vært en god realitetsorientering til brorparten av de norske debattene. Denne «sekulære fornuften» mange henviser til, finnes nemlig ikke. Det er lett å vise, fordi sekularitet først og fremst er basert på negasjon. Et «trekke-fra». Et fravær av forfordeling. Et åpent rom som må fylles. En arena hvor tykke tradisjoner kan delta på lik(ere) linje.

Sekularitet kan aldri være løsningen for Norge, fordi sekulær fornuft aldri kan levere normativitet. Vi kan samle data, forsøke å finne et felles språk, lære å se oss selv utenfra, kritisere ulike ståsteder, men sekularitet leverer aldri vokabularet som tillater oss å si noe om hvordan vi skal bygge et godt samfunn.

Hvorfor burde alle borgernes preferanser telle? Hvorfor burde vi bry oss om eldre? Hvorfor burde vi utdanne mennesker? Hvorfor burde vi ta imot flyktninger? Hvorfor burde vi hjelpe næringslivet å skape arbeidsplasser? Hvorfor burde vi ha et rettsvesen? Hvorfor burde vi ikke torturere for å skaffe oss informasjon? Hvorfor burde vi?

«Sekulær fornuft» hjelper oss ikke videre, fordi det ikke finnes noe slikt som kan gi oss denne viktige normative veiledningen. Vi kan ikke engang nevne ord som «god» og «rettferdig», uten å stå ansvarlig til en referansestandard hvis disse er «god» og «rettferdig» ovenfor. En referansestandard som transcenderer individuelle tokens av «god» eller «rettferdig».

For å være fornuftige, og si fornuftige ting om disse, må vi stå i en tanketradisjon som tillater oss å snakke om «det sanne» og «det gode». Denne vil mest sannsynlig vil ha en eller annen form for religiøs karakter, siden et faktisk alternativ aldri har vært presentert frem til våre dager.

Da er det kanskje ikke så rart at «kristne verdier» forsøkes involvert i disse dager for å gi innhold til «norske verdier». Dette kan selvfølgelig kritiseres, men det er vanskelig å se hva som skulle være alternativet. Vi kan vitse om fæle anekdoter av slemme kristne i historien og bibelvers som virker å fremme en grusom moral, og late som at slikt kan regnes som et argument, men vi kan ikke bortforklare at vårt eget tankesett er nedsenket i en tusen år gammel arv fra generasjon til generasjon, som i sin tid videreutviklet det beste fra tanketradisjonene som gikk forut for den. Samt at alt vi har lært oss å sette pris på, vanskelig lar seg rasjonelt forsvare uten fundamentet.

Tenk på konseptet om likhet. Hvis vi skal bedømme ut fra empirisk kunnskap alene, har vi på ingen måte likhet. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha likhet. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles likhet som personer. Vi har lik verdi.

Hvorfor det?

Vi kan si at de har større kompleksitet. At vi er ekstremt komplekse fysiske systemer. At vi er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra overlevelse til humanisme? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe som er merkomplekst har mer verdi enn noe som er mindre komplekst?

I hvert fall historisk sett, er det vanskelig å komme utenom at denne tanken er avledet fra den revolusjonære jødisk-kristne ideen om at alle mennesker er skapt like i Guds bilde. Vi har vokst opp med dette, så det er vanskelig for oss å helt forstå hvor revolusjonært dette var i sin egen samtid. Filosofen David Bentley Hart skriver overbevisende om at tanken om menneskets ukrenkelige verdi var en sjeldenhet før kristendommen gjorde sitt inntog i historien.

Når vi skal besvare spørsmål om hvem vi er, i møte med en tykk tanketradisjon (islam), trenger vi selv noe tykkere å appellere enn disse abstrakte størrelsene «fornuft», «vitenskapelighet», «opplysning», «humanisme» eller «medmenneskelighet», som om disse skulle ha noe reelt innhold alene utenfor en større tanketradisjon. Disse kastes ofte rundt som floskler av personer som først og fremst ønsker å smykke seg med slike prydord, men som oftest ikke er i stand til å forstå det mer fundamentale bak dem. I Fish' tekst, skriver han:

It is not, Smith tells us, that secular reason can’t do the job (of identifying ultimate meanings and values) we need religion to do; it’s worse; secular reason can’t do its own self-assigned job — of describing the world in ways that allow us to move forward in our projects — without importing, but not acknowledging, the very perspectives it pushes away in disdain.

Vi kan si at vi skal bruke fornuften, informert av vår beste vitenskapelige kunnskap, til å finne gode løsninger for oss alle. Men det er et lite innovativt forslag. Det er en arv som har vært forsøkt i tusenvis av år allerede, knapt berørt av den såkalte opplysningstiden. Så hva i alle dager skulle så denne fornuften være, uten en tykk tanketradisjon som fundament for oss å tenke fra?

Fornuft er aldri en isolert størrelse, som først ble hentet frem av opplysningstid eller annen mytologi. Fornuft er alltid fornuft-fra. Fornuft er alltid fornuft-fra-et-fundament - fra en tykk tradisjon.

Ja, hvordan kan tilfeldige akkumulasjoner av fundamentalpartikler finne sammen til å utgjøre såkalte «mennesker» en stakket stund, besitte en slags fornuft, ha et slags konsept om hva som er sant, godt og ønskelig, og hvorfor skal disse anstrenge seg stort for å bry seg om hverandre, innenfor tidsrommet av et lite hårsbredd i kosmisk perspektiv?

Og hvis vi er mer enn bare det - hva er så et menneske? Og hva er disse samlingene med mennesker som vi kaller samfunn? Sånn egentlig?

Nevertheless, Smith observes, the self-impoverished discourse of secular reason does in fact produce judgments, formulate and defend agendas, and speak in a normative vocabulary. How is this managed? By “smuggling,” Smith answers.

. . . the secular vocabulary within which public discourse is constrained today is insufficient to convey our full set of normative convictions and commitments. We manage to debate normative matters anyway — but only by smuggling in notions that are formally inadmissible, and hence that cannot be openly acknowledged or adverted to.

Og kanskje det ville blitt mindre av den mest tåpelige «religionskritikken» i norske aviser med et slikt perspektiv? Det er lov å drømme.

But no matter who delivers the lesson, its implication is clear. Insofar as modern liberal discourse rests on a distinction between reasons that emerge in the course of disinterested observation — secular reasons — and reasons that flow from a prior metaphysical commitment, it hasn’t got a leg to stand on.

Som så ofte ellers, har Chesterton sagt dette bedre og mer elegant før. Nærmere bestemt i boka Heretics fra 1905.

Every one of the popular modern phrases and ideals is a dodge in order to shirk the problem of what is good. We are fond of talking about 'liberty'; that, as we talk of it, is a dodge to avoid discussing what is good. We are fond of talking about “progress”; that is a dodge to avoid discussing what is good. We are fond of talking about 'education'; that is a dodge to avoid discussing what is good.

The modern man says, 'Let us leave all these arbitrary standards and embrace liberty.' This is, logically rendered, 'Let us not decide what is good, but let it be considered good not to decide it.'

He says, 'Away with your old moral formulae; I am for progress.' This, logically stated, means, 'Let us not settle what is good; but let us settle whether we are getting more of it.'

He says, 'Neither in religion nor morality, my friend, lie the hopes of the race, but in education.' This, clearly expressed, means, 'We cannot decide what is good, but let us give it to our children.'
- G.K. Chesterton

1.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder, Laget
joachim@nkss.no

Står ikke til påskeeksamen

Selv om jul og påske handler om ganske forskjellige ting, har de en ting felles - at man stadig finner på fortellinger om at ingen av høytidene handler om Jesus.

Gjesteinnlegg fra Bjørn Are Davidsen.

Altså bare å sette seg i solveggen med en appelsin, mens man leser i nærmeste nettavis at påsken i likhet med julen egentlig stammer fra noe hedensk.

Dermed kan vi snu solbrillene i retning ABC Nyheter som stiller det viktige spørsmålet i vår tid om Hvorfor påsken er gul.

Den kristne påske feires til minne om Jesu innstiftelse av nattverden og hans lidelse, død og oppstandelse. Men i det gamle testamentet er påsken en fest til minne om utferden fra Egypt. Påskelammet ble slaktet i tempelet og spist sammen med usyret brød i familien om kvelden. Den gammeltestamentlige påskefest har antakelig tatt trekk fra enda eldre fester, knyttet til vår og sauedrift.

Og hvis du trodde det bare var en tilfeldighet, la oss oppklare det med en gang.

Siden den jødiske påsken helt konkret og veldig tydelig feires til minne om en historisk begivenhet, er det noe underlig å hevde at den egentlig (dette interessante ordet) kan føres tilbake til eldre fester.

At mange kulturer har hatt vårfester med mat og drikke, betyr ikke at alle fester som er lagt til våren egentlig er dette. Det må kort sagt være mulig å feire bursdag eller bryllupsdag, nasjonaldag eller frigjøringsdag på våren uten å bli tatt til inntekt for at det er våren man feirer.

Spesielt ikke når man forteller at det ikke er det.

På samme måte er det ikke veldig vanskelig å se sammenhengen mellom en kristen og en jødisk påske. Når Det nye testamentet beskriver Jesus som Guds lam som bærer verdens synder, er det en symbolikk som henger nøye sammen med den jødiske påsken. 

Slik det da også nevnes i en setning langt nede i artikkelen, noe som ikke forhindrer at fokus er på noe annet. Dermed er det ABC Nyheter som nevnt over lovet å oppklare altså at

Påsken er egentlig ingen kristen skikk. Påske er i utgangspunktet en religiøs høytid som blir markert med en rekke helligdager, religiøse skikker og symboler. I tillegg har feiringen fått flere verdslige innslag og folkelige uttrykk. Det gjelder alt fra gamle tradisjoner som bruken av påskeegg, påskeharer og gule påskekyllinger til nyere tiders påskeferie, påskekrim, påskenøtter og påsketre.

Javel, så påsken er ikke en kristen skikk, men tvert i mot en religiøs høytid som blir markert med en rekke (her er det bare å feste en pute i taket) «helligdager, religiøse skikker og symboler».

Feiringen har røtter i den angelsaksiske gudinnen Eostre som ble seremonielt påkalt rundt denne tiden, etterfulgt av den germanske vår og fruktbarhetsgudinnen Ostara (greske Eos). Da kristendommen spredte seg og tok over tradisjonene, ble navnet beholdt og opprettholdt gjennom det engelske easter og tyske ostern.

Mens man ikke nevner at dette gjelder kun i de to språkene. Muligens sier det noe om lengsler og behov når vi ser iveren etter å gjøre sin egen måte å feire på til den eldste og (er formodentlig tanken) i såfall den ekte.

Navnene til gudinnene Eostre, Ostara og Eos betyr rett og slett morgengry. Og man feiret disse gudinnene ved vårjevndøgn, for å markere at vinteren nå var forbi og sommeren og fruktbarhetens tid stod for døren.

Uten å ta et hint fra at vår påske ikke er lagt til vårjevndøgn.

Eller altså ikke heter "easter". For som ABC Nyheter nevner har det norske navnet på høytiden en litt annen opprinnelse.

Her i Norge fikk vi ordet påske fra páskar som kom inn i norrønt med kristendommen, via latin pascha og hebraisk pesach.

I likhet med de fleste andre steder.

Vi finner kort sagt ikke noe som ligner "Easter" utenfor det engelske og tyske språkområdet og heller ikke i Norden. Og vi skal ikke henge oss opp i at pascha er gresk fra Det nye testamentet, ikke latin, og at opprinnelsen selvsagt er det jødiske pesach ("å gå forbi" eller passover på engelsk).

Noe som ikke gjør det underlig at vi i Europa forøvrig finner Paskha (bulgarsk), Uskrs (serbisk), Vaskrs (slovakisk), Pasen (nederlandsk), Pasqua (italiensk), Pääsiäinen (finsk) og Páscoa (portugisk).

Det er rett og slett ikke slik at pascha er et gresk ord for "Easter". "Easter" er et engelsk ord for pascha.

Uansett kan det tenkes bedre logikk og historieforståelse enn å hevde at siden engelskmenn og tyskere beholder navnet på en festperiode har festen sin opprinnelse i det man feiret under dette navnet.

Mye av denne misforståelsen henger sammen med sekteriske sammenblandinger av ordlyd og folklore på 1800-tallet, århundret som muligens har skapt flere myter enn noe annet. 

Mer bestemt kan vi nok som så ofte gå til konspirasjonsklassikeren The Two Babylons , skrevet av den antikatolske forkynneren Alexander Hislop, og den oppdaterte utgaven av Ralph Woodrow, Babylon Mystery Religions.

Blant mange forhold Hislop nevner i sin kamp mot Satan og pavekirken er at “Easter” kommer fra en gammel hedensk fest for Astarte eller Ishtar. Dette har lenge vært en populær påstand blant fundamentalister, ofte knyttet til at keiser Konstantin skal ha gitt festen kristne klær.

Mens man bommer på lettere sentrale ting som at Kirken hele veien kalte dette for Pascha og så på det som oppfyllelsen av den jødiske feiringen med Jesus som det siste og fullkomne påskelam.

Woordrow gjorde forøvrig den interessante øvelsen å dobbeltsjekke med noe som kalles for kilder.

Resultatet var at han trakk sin bok tilbake og ga ut The Babylon Connection? der han gjendrev deler av Hislop behørig (og andre deler i senere bøker).

I stedet for at påskefeiringen med gule egg og påskehare springer ut av hedenske tradisjoner, og tilhører en «opprinnelig påske», synes dette som relativt moderne oppfinnelser. Påskeharen er ikke omtalt før på slutten av 1600-tallet og den amerikanske kommersutgaven (i så henseende en parallell til Coca Cola-nissenEaster Bunny er fra 1800-tallet.

Mens det stemmer godt at påskekrim og påskenøtter er norske tradisjoner fra 1900-tallet.

Nå er det ingen tvil om at påsken for mange i dag handler om noe annet enn Jesus. Og det er ikke noe i veien for å feire høytider med hva man selv mener er koselig eller verdifullt, fra krim til kontemplasjon, skiturer eller snøharer. Men at vi i dag har innslag som i noen grad kan minne om feiringer i noen førkristne kulturer, betyr ikke at de har sine røtter i dette.

Av de mange teoriene om hvorfor egg og harer er blitt en del av påskefeiringen, er det dermed interessant at en sekulær journalist velger den religiøse forklaringen som presten Hislop gikk for på 1800-tallet.

Mens han i stedet f.eks. kunne lagt vekt på at egg kan markere nytt liv på forståelige måter, kanskje kan skyldes overskudd på egg mot slutten av den kristne fastetiden eller kan knyttes til den jødiske skikken å spise hardkokte egg som en del av påskemåltidet.

Og tatt opp problemstillingen med hvordan førkristne skikker kan gjenoppstå etter over tusen års fravær, uten at noen har holdt feiringen ved like eller dyrket de angivelig involverte gudene underveis.

Men det er flott at man har fått med seg at oppstandelse er en avgjørende del av påsken.

Gi det videre!

Er det mer redelig å gi barna våre en sekulær oppdragelse, for så å la dem velge selv når de blir eldre? Eller gjør vi dem da en bjørnetjeneste?

Først publisert i Misjonstidende 1/19.

For en tid tilbake hørte jeg to ferske foreldre prate sammen. Begge var stødige kristne mennesker, som selv kom fra trygge kristne familier. Den ene lurte:

– Tror du det er riktig av oss å si at vi skal oppdra barnet kristent? Burde vi heller la det vokse opp og vente til det kan bestemme selv?

Jeg har tenkt på spørsmålet siden. Det er ingen tvil om at bekymringen var velment, men den gjenspeiler en av de mindre konstruktive mytene i samfunnet vårt i dag: Tanken om at vi gjør barna våre en tjeneste ved å utsette dem for minst mulig ideologisk påvirkning fra spesifikke religioner eller livssyn. Tanken om at dette i en forstand skulle hjelpe dem til å tenke friere.

Men tvert imot, er neste generasjon avhengig av oppdragelse i en sterk kristen tanketradisjon for i det hele tatt kunne lære seg å tenke godt.

Hvorfor? Først, fordi det ikke finnes noen «sekulær» fornuft. Det er lett å vise, fordi sekularitet først og fremst er basert på negasjon. Den er et «trekke-fra». Et åpent rom som må fylles. En arena hvor tykkere tradisjoner, hvor ulike former for kristendom og humanetikk, liberalisme og konservatisme, kan delta på lik(ere) linje.

Men sekularitet kan aldri selv være løsningen for landet vårt og heller ikke for barna våre. Sekulær fornuft kan aldri levere normativitet. Den kan aldri levere det «burde» vi trenger, for å fortelle noe om hvordan vi burde behandle hverandre, burde organisere samfunnet og burde oppdra barna våre.

Vi kan samle data, forsøke å finne et felles språk, lære å se oss selv utenfra, kritisere ulike ståsteder, men sekularitet leverer aldri vokabularet som tillater oss å si noe om hvordan vi skal bygge et godt samfunn eller leve gode liv.

Hvorfor burde alle borgernes preferanser telle? Hvorfor burde vi bry oss om eldre? Hvorfor burde vi utdanne mennesker? Hvorfor burde vi ta imot flyktninger? Hvorfor burde vi hjelpe næringslivet å skape arbeidsplasser? Hvorfor burde vi ha et rettsvesen? Hvorfor burde vi ikke torturere for å skaffe oss informasjon? Hvorfor burde vi…?

Sekulær fornuft hjelper oss ikke en tøddel, fordi den ikke gir oss denne viktige normative veiledningen. Vi kan ikke engang nevne ord som «god» og «rettferdig», uten å stå ansvarlig til en referansestandard hvis disse er «god» og «rettferdig» ovenfor. En referansestandard som transcenderer individuelle perspektiv.

For å være fornuftige, og si fornuftige ting, må vi stå i en tanketradisjon som tillater oss å snakke om «det sanne» og «det gode». Denne vil mest sannsynlig vil ha en form for religiøs karakter, siden et reelt alternativ aldri har vært presentert frem til våre dager.

Både lærere og foreldre burde notere seg dette. Om vi virkelig tror på det vi står for, er den beste måten vi kan forberede våre unge på et godt liv som gode samfunnsborgere, å oppdra dem til å plante seg i en solid tanketradisjon. Her er kristen filosofi det desidert sterkeste intellektuelle prosjektet menneskeheten har kommet frem til per dags dato.

Vi burde være stolte av å oppdra barna våre kristent. Om det er det beste vi har blitt gitt selv, er det det beste vi kan gi videre.

1.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder
joachim@nkss.no

Et par ting naturvitenskap aldri kan gjøre

Naturvitenskap er et enestående menneskelig prosjekt. La det ikke være tvil om det. Men å beholde tunga rett i munn er det beste forsvaret vi kan gi for den.

Kunnskapen som metodene har gitt oss, har lært oss ufattelig mange ting om universet vi lever i, hjulpet oss å utvikle teknologi som gjør at vi kan kommunisere med personer på andre siden av kloden i sanntid, utryddet sykdommer ved medisiner og vaksiner, reise forbløffende arkitektoniske strukturer, beskytte oss mot naturkatastrofer og få oss fra punkt A til B i løpet av kort tid.

Men det er stor forskjell på dem som benytter naturvitenskap på en fornuftig måte, med god forståelse for fundamentet og dens muligheter og begrensninger, og dem som ikke gjør det, og utvikler en blind tro. Sistnevnte har sjeldent mange studiepoeng i mer avansert vitenskapsfilosofi, og liker mer tanken på å kunne kalle seg vitenskapelig og rasjonell, enn å faktisk være det.

Å ha visshet om visse metodologiske begrensninger, er den beste sikkerhet til å beskytte naturvitenskapelige metoders troverdighet i møte med hyppig misbruk.

Først. Det er gode grunner til at naturvitenskap aldri kan være vår eneste, eller selv vår mest grunnleggende, kilde til kunnskap, som utfyllende beskrevet i min artikkel i Religionslærerens tidsskrift.

Men mens vi først er i gang, kan vi minne om et par konkrete ting naturvitenskap aldri kan gjøre, slik at ikke flere utvikler blind tro.

Naturvitenskap kan aldri avgjøre moralske spørsmål

Hva er en menneskerett? Hvor langt kan menneskerettighetene gå? Hvordan burde vi behandle dyr? Burde vi gi opp noe av vår egen luksus for å hjelpe mennesker vi aldri vil møte? Burde jeg bry meg om hvordan andre føler seg? Er det greit å voldta noen om det hjelper til å spre enda flere gener i løpet av vår begrensede levetid? Har funksjonshemmede like stor verdi som presidenter? Har ufødte barn menneskeverd? Har eldre det? Kan vi kaste kristne til løver i Colosseum, dersom mange nok får underholdning av det? Hva med svenske - kan vi kaste dem? Burde vi beskytte kloden vår? Burde vi elske barna våre? Slå dem? Burde vi lyve? I hvilke situasjoner er det i så fall greit å lyve og når er det ikke? Kan vi stjele fra noen, dersom de ikke trenger det og uansett aldri får vite hvem som sto bak tyveriet? Hvor mye kan vi overvåke innbyggerne i et land?

Du vil aldri kunne lage normative påstander med matematikk. Du vil aldri verdi i et mikroskop.

Dette er viktige spørsmål, men naturvitenskapelig kunnskap alene vil aldri kunne avgjøre noen av dem. Naturvitenskap kan hjelpe oss til å lære hvordan vi kan bekjempe sykdommer i fattige land, etter at vi først har bestemt at det er en ting som mennesket burde gjøre. Vi kan oppdage at barn som er utsatt for mer kjærlighet enn vold i oppveksten lykkes bedre senere i livet, men vi må ty til moralfilosofi for å avgjøre at dette er en god ting, som er ønskelig. På samme vis kan kunnskapen om værkrefters påvirkning på ulike materialer hjelpe oss når vi investerer ekstra midler i å bygge stormresistente bygninger, etter at vi først har bestemt at det er en ting som er verdt å gjøre.

Merk at figurer som forsøker å smugle inn moral i «vitenskapelighet», slike som Michael Shermer og Sam Harris, alltid smugler inn et element av det de kaller «fornuft» inn bakdøra, og later som at dette utgjør en integrert del av naturvitenskap selv. Men fornuften fungerer uavhengig av naturvitenskapelige metoder, og kan derfor ikke være et output av den. Snarere ligger den forut til at vi utøve naturvitenskap i det hele tatt.

Og da oppstår naturligvis nye spørsmål: Hvor kommer denne fornuften fra? Hvilket fundament står den på? Hva forteller den oss? Er bedømmelsene jeg gjør ut fra min egen fornuft gjeldende for andre?

Individer kan foreta moralske bedømmelser, basert på gode eller mindre gode grunner.

Naturvitenskap kan aldri avgjøre estetiske spørsmål

Hvilken musikk er vakrest av Bach og Bieber? Hvilken type litteratur er mest kultivert av Shakespeare og 50 Shades? Hva er mest høyverdig grafikk av Picasso og Pondus? Hva er penest av et uberørt fjell-landskap i solnedgang og en avfallsdynge?

Naturvitenskapelige metoder kan hjelpe oss å finne frekvensen av en skala, og beskrive hvordan øyne våre prosesserer informasjon om farger til hjernen, eller måle en distinkt hjerneaktivitet i det vi opplever en behagende estetisk opplevelse. Kunnskap om fortidige organismers utvikling og overlevelsesevne kan hjelpe oss å forstå hvorfor vi opplever råtten mat som motbydelig, og fersk mat som appetittvekkende, men naturvitenskap alene kan aldri fortelle oss hvorvidt Dante, Mozart, Asterix, Tiki-taka-fotball eller Gordon Ramsey er fantastisk eller forferdelig.

Individer må foreta estetiske bedømmelser, basert på gode eller mindre gode grunner.

Naturvitenskap forteller ikke hvordan vi benytter naturvitenskapelig kunnskap

Vitenskapsmenn har gjerne en klar formening om hvordan kunnskapen de oppdager skal benyttes, men det er ingenting ved naturvitenskapen selv som viser oss hvordan kunnskap skal benyttes. Naturvitenskap kan kanskje hjelpe oss å konfigurere DNA på nye måter, men gjør lite for å fortelle oss om vi skal bruke denne kunnskapen til å hjelpe mennesker med genetiske sykdommer, utvikle nye former for genmodifisert mat, eller utvikle genetisk krigføring, ved å utvikle bakterier med potensial til å terrorisere store folkemengder. Vi kan gjøre oppdagelser om kjernekraft, men naturvitenskapen er taus om hvorvidt denne skal brukes til dødelige bomber eller generere strøm til å drifte sykehus på avsideliggende områder av kloden. Hvorfor og hvordan skal vi bruke den til gode ting, snarere enn å skape nye Hiroshima, lobotomering, sennepsgass, eugenikk, klimakrise og destruktiv konsumerisme?

For nesten enhver naturvitenskapelig oppdagelse, kan vi forestille oss positive og negative måter å ta den i bruk på. Som i antikk, gresk moralfilosofi, er slike ytre goder gjerne nøytralt ladde, men det er først når vi tar dem i bruk for et definert mål, at vi kan avgjøre graden av godhet og ondskap.

Naturvitenskap beskriver noe om hvordan verden er (i det minste innenfor de fleste vitenskapsfilosofiske retninger), men vi må selv bedømme hvordan vi skal benytte oss av den kunnskapen, basert på gode eller mindre gode grunner.

Naturvitenskap forteller oss ikke om ultimate virkeligheter

Eksisterer Gud? Hva er meningen med ditt liv? Har vi en udødelig sjel? Kan mirakler skje?

Dette er viktige spørsmål, men naturvitenskap hjelper oss ikke langt i å besvare dem. Naturvitenskap kan kanskje fortelle oss hvordan universets krefter fungerte fra den første tidlige ekspansjonen frem til situasjonen vi har i dag, men kan aldri forklare hvorfor noe eksisterer fremfor ingenting. Naturvitenskap kan hjelpe oss til å kalkulere visse fremtidige naturlige hendelser, basert på vår kunnskap om naturens regelmessigheter, men naturvitenskap kan aldri fortelle oss hva en naturlov er, om noe bakenfor holder dem i eksistens, eller si noe om hvorvidt disse kan overskrides i gitte tilfeller. Naturvitenskap kan fortelle deg hva slags type molekyler kroppen din består av, men kan aldri fortelle deg hvorfor du er en bestemt person med et eget «indre liv», til tross for at alle cellene i kroppen din skiftes ut med 9 års mellomrom, eller hvorfor nettopp du ble kastet inn i eksistens for x antall år sida.

For å finne ut av disse spørsmålene, trenger vi ikke å kaste oss i blind tro – ren gjetting, men vi har andre verktøy for å rasjonelt utforske slike spørsmål av både en filosofisk og religiøs karakter. Dette kan vi naturligvis igjen gjøre på godt eller mindre godt grunnlag.

Vi kunne fortsatt med andre eksempler, som epistemologi, altså fagfeltet om hvordan menneskets kan tilegne seg kunnskap og læring i utgangspunktet, eller inkludere f.eks. matematikk og logikk, som virker til å eksistere som immaterielle realiteter allerede før vi i det hele tatt har nærmet oss noe som helst som kan kalles naturvitenskapelig kunnskap, men du skjønner antakeligvis poenget allerede.

Feltene ovenfor avgjøres ikke av naturvitenskapelig kunnskap, men er ikke mindre viktige av den grunn. Vi kan fremdeles benytte sofistikerte, rasjonelle verktøy for å tenke rundt dem, fremføre logiske argumenter for å overbevise andre om vårt ståsted og skrive akademiske artikler for å bidra til menneskehetens kumulative læring. All rasjonell aktivitet er ikke vitenskapelig aktivitet. Det ville begrenset oss veldig som intellektuelle skapninger.

Er du uenig i det ovenfor? Vel, finn et moteksempel da! :)

Hvordan kan noen tro på Gud?

Mange stiller seg uforstående til hvordan noen kan tro på Gud eller guder i en tid som vår. En tid hvor vi har fornuft og naturvitenskap.

Vi lever i En tid hvor kloden er blitt brakt sammen, slik at kloke folk kan kommunisere og kunnskap kan deles i løpet av et øyeblikk. Dette er en tid hvor svar på mange spørsmål er tastetrykk unna, være seg fra Kvinneguiden eller fra anerkjente vitenskapelige journaler.

Hør også foredraget om «Hvordan kan noen tro?» på podkast:

Slike innvendinger er godt mulig å forstå. Vi er alle formet av de bakenforliggende antakelsene i den kulturen vi er vokst opp i. Antakelsene vi selv lever med i dag ble en gang unnfanget som spede refleksjoner av ledende tenkere for 1.000, 700, 300 eller 50 år siden. Mange av oss har kanskje knapt hørt om personer som William av Ockham, Duns Scotus, Thomas Hobbes, John Locke, Francis Bacon, Niccoló Machiavelli, Baruch Spinoza, Rene Descartes, David Hume, Auguste Comte, osv, men de har like fullt hatt stor betydning for antakelsene våre og hvordan vi tenker her og nå.

Dette er antakelser som siden ble undervist, adoptert, videreformidlet og som siden inntok popkulturen, skolen og familien vi ble oppdratt i. Noen antakelser blir deretter så selvfølgelige at vi knapt kan forestille oss hva alternativet kunne vært.

Alle forteller historier

Å vokse opp i Norge i 2019 former bakgrunnsteppet vårt på en radikalt annen måte enn om vi var født et annet sted eller i en annen tid.  Men de fleste av oss har heller ikke tid til å utforske våre utallige antakelser til solen setter ned, og oppdager kanskje heller ikke dette.

En dominerende historie som ligger bakenfor vårt eget teppe, fortsetter vi å fortelle hverandre, likt hvordan vi forteller eventyr fra Asbjørnsen & Moe eller Brødrene Grimm.

Vår egen historie handler om hvordan vi forteller hverandre at vi har beveget oss fra fortidens overtroiske, umoralske mørke, men hvor vi plukket opp fornuft, moral og vitenskap et nylig sted på veien, og nå er på vei mot lyset. Problemet er at ingen husket å røpe at dette også var et eventyr. Derfor reagerer mange med vantro når de hører at denne historien er både karikert og misvisende.

For mange, er nok derfor spørsmålet oppriktig ment, snarere enn et forsøk på å håne religiøse eller et ønske om å sette dem fast med et enkelt “Gotcha”, når de spør: Hvordan kan noen tro på Gud?

For det er ukjent for de fleste at det eksempelvis finnes veldig gode grunner til å tenke at uten Gud som en del av dette bakgrunnsteppet, står ikke vår søken etter godhet, sannhet og mening lenger på solid grunn. Det er ytterst tvilsomt om det er meningsfullt å si at man kan «skape mening til eget liv», om det ikke finnes en referansestandard utenfor oss selv å hente mening fra.

Det er usannsynlig at vårt nye sekulære bakgrunnsteppe i det hele tatt kan rasjonelt gjøre rede for fundamentale ting, slik som bevissthet, fri vilje og fornuft.  Det er mer problematisk enn de fleste forstår å påstå at naturvitenskap kan være vår beste kilde til kunnskap, at naturvitenskapens fundament kan overleve uten Gud, eller overta rollen som religion hadde i en mørk fortid. Hør mer om dette på podkast:

Episode 1: Nietzsche og nyateistene
Episode 3: Meningen med livet
Episode 4: Religion versus fornuft og naturvitenskap
Episode 5: Hvordan kristen tanke trygger naturvitenskap
Episode 8: En innføring til bevissthet

Opphavet til gudstro

Så hvordan kan noen tro på Gud eller guder? Hvorfor er det så vanskelig for mange av oss å tro på slikt, når det tilsynelatende har vært så enkelt for den klare majoriteten av menneskeheten til alle tider? Om vi alle er preget av vårt eget bakgrunnsteppe, kan det være lurt å starte med å se utenfor vår eget lille hjørne i geografi og tid.

Vi liker gjerne å smigre oss selv ved å tenke at i en fjern steinalderfortid opplevde forfedrene våre en rekke fenomen de ikke forsto, og derfor tilskrev disse mysteriene til visse guder. Vi er smarte, snille og kunnskapsrike – men de var dumme, slemme og uvitende.

Gudene vi ser for oss var ganske like mennesker på mange måter. De hadde tanker, følelser, temperament, fristelser, men også magiske evner. De befant seg noen ganger i kropper lik våre egne – og andre ganger ikke. Jøder, kristne og muslimer forsøkte kanskje å utvikle en mer sofistikert teologi, men det var ikke likevel ikke noen vesensforskjell mellom historiene våre om Yahweh eller Allah, og de gudehistoriene som våre enkle forfedrene fortalte rundt leirbålet.

Om dette hadde vært hele historien, hadde det ikke vært rart at om vår kunnskap om naturen skred frem, skulle disse gudene miste fotfeste, og Vitenskapen ville beseire Religion en gang for alle. Eneste gjenværende måte å rasjonalisere gudstro på i 2018, måtte derfor være at man ikke forstår vitenskap, at man ikke klarer å bruke fornuft eller lider av en solid dose ønsketenkning.

Forbi enkle forklaringer

Men det er ikke hele historien. Det er faktisk så mange feil i denne historien, at det er vanskelig å vite hvor man skal starte.

Klassisk teisme, virkelighetsforståelsen med en altoverskridende Gud, som ligger til grunn for all eksistens og alle mulige forklaringer, startet verken med jødedom eller kristendom. Klassisk teisme var aldri et forsøk på å forklare enkeltvise, naturlige fenomen som vi var uvitende om.

Det primære spørsmålet menneskene stilte seg, var ikke «Finnes det en gud?», men heller «Hvorfor eksisterer noe fremfor ingenting?».

Den før-sokratiske greske filosofen Parmenides formulerte omkring år 500 f.Kr. prinsippet: «Ut av ingenting, kommer ingenting.» (Ex nihilo nihil fit).

Om du ikke ønsker å tro på magi, er det et fint sted å starte. Til forskjell fra hva folk som Lawrence Krauss tror, er ingenting en tilstand hvor det ikke eksisterer noe som helst. Et fullstendig og totalt fravær av alt. Ingenting med potensial til å bli et noe. Ingen krefter med evne til å skape en forandring.

Parmenides brukte imidlertid dette prinsippet til å foreslå at forandring var umulig. Om ingenting kommer fra ingenting, kunne heller ikke nye ting, slik som en kald kaffekopp, et rødt eple eller en veltrent Joachim, eksistere, siden dette ville bety at noe som tidligere ikke eksisterte, nå eksisterer. Men eksistens kan jo ikke komme fra ikke-eksistens.

Forandring som starter filosofihistorien

Aristoteles var heldigvis raskt på banen. Han forsto at forandring ikke kunne være umulig, siden alle våre opplevelser forutsetter at forandring er mulig, inkludert opplevelsen av å gi (eller høre) et argument mot forandring. Han løste Parmenides binære dilemma mellom (1) ikke-eksistens og (2) faktisk eksistens, ved å foreslå en tredje mellomkategori: (3) Potensiell eksistens.

Dermed var ingrediensene til et av filosofihistoriens viktigste begrepspar innført: Aktualitet (faktisk eksistens) og potensialitet (potensiell eksistens) – Act og potency. Forandring er mulig når faktisk eksisterende ting kan få potensielt eksisterende ting inn i eksistens, via fire former for kausalitet: Deres materielle bestanddeler (material cause), deres form og essensielle egenskaper(formal cause), deres direkte fysiske interaksjon (effective cause), og deres rettethet mot å føre til visse mål (final cause).

Disse ideene fantes også latent allerede i tankene til Platon, læreren til Aristoteles, og ble deretter utviklet i diverse nyplatonske og stoiske tradisjoner. De ble båret videre frem av middelalderens skolastiske tenkere, fra både jødiske, kristne og islamske tradisjoner, og ga senere et fruktbart grunnlag for at vitenskapelige revolusjoner og lignende kunne skje.

Hvorfor er dette relevant, tenker du kanskje nå?

Jo, for på denne måten endte store tenkere fra vidt ulike tradisjoner mot en rekke viktige aksiomer ved virkeligheten vi lever i:

  1. Universet er kontingent. I klartekst betyr dette: Det er ingenting ved universet, inkludert alle universets bestanddeler, som tilsier at de måtte eksistere. Vi observerer snarere det motsatte: At alle ting går mot forandring, og til slutt destruksjon og opphør av eksistens. For å si det mer teknisk: Universets essens er separat fra dets eksistens.

  2. Universet er kausalt sammenhengende. Alle aktuelle og potensielle realiteter i verden jobber sammen på ulike måter, for å kunne realisere gamle, nye, varierte og fantastiske ting, fra blomster og blader som våkner til liv en ny vår, til modne epler og trygge hus, til vaksiner og romskip.

  3. Universet utvikler seg. En beskrivelse av universet forandrer seg fra øyeblikk til øyeblikk på en forutsigbar måte. Frø vokser til å bli trær, atomer reagerer mot hverandre for å bli molekyler, objekter faller mot et gravitasjonelt sentrum, osv. Det gjør naturvitenskap til et meningsfullt prosjekt, som kan fortelle oss noe virkelig om naturens fremtreden.

  4. Potensialer kan være (1) aktive krefter eller en (2) passiv kapasitet for forandring. Forandringen kan dessuten være (A) essensielt ordnet eller (B) aksidentell ordnet. Dette var vanskelige begrep, så la oss stave ut hva begge betyr: Selv om du enda ikke i bevegelse eller er forelder, kan du i deg selv (1) realisere dine aktive krefter til å gå ut til kjøkkenet eller få barn. Barna kan dessuten (B) fortsette å eksistere uten deg i en aksidentell ordnet årsakskjede. Men en gitar har bare en (2) passiv kapasitet for å skape musikk, som må virkeliggjøres av en musiker. Musikken eksisterer dessuten simultant med musikeren, og eksisterer (A) bare så lenge musikeren fortsetter å spille i en essensielt ordnet årsakskjede. Essensielle kjeder betyr altså at alle medlemmene av kjeden avhenger av sin årsak (som musikken), mens aksidentelle ordnede kjeder er uavhengig til sin årsak så snart den eksisterer (som barnet).

  5. Ting som bare er passive potensialer, kan ikke virkeliggjøre seg selv. Et barn som enda ikke eksisterer, kan ikke bringe foreldrene sine sammen. En bare potensiell flamme kan ikke tenne en fyrstikk. Et vannmolekyl som enda ikke eksisterer (H₂O), kan ikke bringe sammen hydrogen og oksygen for å bli virkelig. Dette gjelder selv om vi strekker rekken av potensielle ting ut i det uendelige. En uendelig lang malekost kan ikke male uten en hand med evne til å skape forandring. En uendelig lang rekke med motorløse lokomotiv-vogner (eller vogner koblet sammen i en sirkel) kan ikke bevege seg uten et første lokomotiv med evne til å skape bevegelse, osv.

  6. Alle universets eksisterende ting inneholder både slike aktive krefter, men også passive potensialer. Et lokomotiv har aktive krefter til å kunne trekke vogner etter seg, men har også passive avhengigheter, slik som en lokfører, drivstoff og vedlikehold. Du kan gå, løpe, snakke og få barn, men du trenger fremdeles mat og vann for å leve.

  7. Vi er personer med aktive og potensielle krefter selv. Vi er rasjonelt kapable vesener med intensjoner og fri vilje. Derfor kan våre observasjoner og tanker gi oss troverdig informasjon om universet vi lever i.

Hva med Gud?

Fra disse resonnementene, og spesielt resonnementet med essensielt ordnede årsakskjeder fra punkt 4, utledet de store tenkerne at det måtte eksistere noe slikt som ren aktualitet (Actus Purus), for å i det hele tatt komme fra startstreken i en tilfredsstillende forklaring av denne virkeligheten, fylt av ting med aktuelle og potensielle krefter. Denne ren aktualitet, måtte være den uavhengige og kontinuerlige kilden til all eksistens og forandring, uten selv å ha potensialer og avhengigheter. Når tenkerne utledet konseptet om ren aktualitet videre, fant de ut at denne måtte være:

  1. Evig – Opphavet til, men ubegrenset av tid og rom.

  2. Uforanderlig – Uten potensialer som kan forandres til noe annet enn de allerede er.

  3. Enkel – En essensiell enhet, uten deler med utstrekning i tid og rom eller slike begrensede egenskaper som skiller fysiske ting.

  4. Allmektig – Ubegrenset i aktive krefter.

  5. Allestedsværende – Det som alle eksisterende ting avhenger av til enhver tid.

  6. Allvitende – Opphavet til alt som derfor kjenner til alt eksisterende.

  7. Personlig – I forstand av å være opphav til personhet som sådan, og må derfor ha noe analogt til hva vi omtaler som personlighet.

  8. Forankring – Som den intensjonelle årsaken til alt, er Actus Purus kilden til alle tings mening, godhet, verdi, hensikt og forståelighet.

Aristoteles kalte denne Actus Purus for Den Ubevegede Bevegeren, eller kanskje bedre: Den Uforandrede Forandreren. Jøder, kristne og muslimer forsto at uansett hva Actus Purus måtte være, måtte det være det samme som tradisjonene deres gradvis hadde frembrakt kunnskap om.

Til tross for onde rykter, vil jeg hevde at disse aristoteliske analysene av eksistens og forandring fremdeles utgjør vår beste forståelse av grunnleggende virkelighet, og refereres til, direkte eller indirekte, av alle som driver med et hvilket som helst studiefelt, fra fysikk, biologi og kjemi til filosofi, metafysikk og teologi.

Detaljene varierer naturligvis, men hele det naturvitenskapelige prosjektet vi holder så kjært, avhenger på alle nivåer av kategoriserbare regelmessigheter, mulighet for forandring, forståelighet, samt at menneskets fornuft har evne til å erverve seg kunnskap om noe av dette.

Når all naturvitenskap forutsetter Gud

Vi forstår nå at det å henvise til naturvitenskap for å så tvil om aristotelisk naturfilosofi eller Guds eksistens, er å snu hele bildet på hodet. Hver bit av kosmologi, genetikk, den periodiske tabell, fra spesiell relativitet til kvantefysikk, ble gjort mulig av Aristoteles’ innsikt, slik den ble videreutviklet av den kristne munken Thomas Aquinas, og er fremdeles avhengig av den. Vi forstår dessuten at populære vrangforestillinger om f.eks. det kosmologiske gudsargumentet, om «hva som skapte Big Bang» eller om at «alle ting har en årsak, derfor er Gud årsaken», begår dype misforståelser.

Det er i de essensielle årsakskjedene at de kosmologiske gudsargumentene finner sin virkelige styrke. Eneste empiriske input som trengs for å demonstrere Guds eksistens, er derfor en eneste ting som eksisterer på et hvilket som helst tidspunkt. Datamaskinen foran deg, eller kaffekoppen ved din side, holder i massevis.

Et par ofte misforståtte påstander om Gud burde i det minste være lettere å forstå riktig på dette tidspunktet:

  1. Gud er ikke «en gud».
    Mindre sofistikerte ateister liker gjerne å omtale gud med liten g som en blant mange. En vanlig soundbite fremføres av Richard Dawkins i God Delusion:

    “I have found it an amusing strategy, when asked whether I am an atheist, to point out that the questioner is also an atheist when considering Zeus, Apollo, Amon Ra, Mithras, Baal, Thor, Wotan, the Golden Calf and the Flying Spaghetti Monster. I just go one god further.”

    Poenget er at vi visstnok begge er tilnærmet ateister, siden det ikke er noen vesensforskjell mellom alle disse gudene, men at Dawkins & Co bare går en lenger. Den observante leseren vil nok ha forstått nå at problemet med disse «gudene», er at de befinner seg i en helt annen kategori fra «Gud» i klassisk teisme. De gudene ovenfor ligner uendelig mye mer på oss mennesker enn på Gud, De er bundet av tid og rom, menneskelignende egenskaper, temperamenter, potensialer og begrensninger. Gud er derimot ingenting av dette, men kilden til all eksistens og forandring. Aristoteles demonstrasjon av Gud gjorde at de greske gudene sakte kunne miste sin posisjon. Å referere til Gud som «en gud» er ikke god polemikk eller en treffende fornærmelse, men en alvorlig kategorifeil som gjør at du nå er avskrevet fra en alvorlig samtale om temaet inntil du har mer kunnskap.

  2. Gud er ingen hypotese.
    Naturvitenskap bearbeider data og tolker dem inn i en større helhet. Man begynner med noe som lar seg reprodusere (f.eks. oppførselen til ulike atomer under i ulike omstendigheter eller temperaturvariasjoner i den kosmiske bakgrunnsstrålingen). Man etablerer deretter ulike hypoteser for å gjøre rede for dataene, og de(n) mest plausible av disse utredes i formelle termer, etterfulgt av ny datainnsamling, hypoteseformulering, osv. Om videre eksperimenter bekrefter det teorien forutsier, øker troverdigheten dens, og vice versa. I denne forstanden, må hypoteser generere testbare prediksjon for å meningsfullt kalles vitenskapelige.Men ta aksiomene 1 til 7 øverst. Selv om alle er basert på observasjoner per se, kan de ikke kalles «data» i den forstand som denne vitenskapelige øvelsen krever. Hvordan kunne man laget et datasett som er ment å kvantifisere og validere konseptene om aktualitet og potensialitet, fundamentet for all eksistens eller menneskets frie vilje? Vi snakker her om metafysiske aksiomer om den underliggende naturen av universet. Gud er ikke en hypotese vi postulerer for å få forstå dem, men en konklusjon vi formelt kan resonnere oss frem til. Hvilket får oss til…

  3. Ateisme er ingen nullhypotese.
    En lat ateist forsøker gjerne å falle tilbake på enda en soundbite om han vil unngå diskusjon. Nemlig at ateisme ikke er noe som trengs å forsvares, fordi det kan lignes med hvordan sult er et måltid, å ikke samle frimerker er en hobby, en ateist avviser bare en positiv påstand, bla, bla, bla. Om du har lest et eneste kommentarfelt under en religionsrelatert sak, vet du hva som menes. Sam Harris skrev følgende i Letter to a Christian Nation:

    “’Atheism’ is a term that should not even exist. No one ever needs to identify himself as a ‘non-astrologer’ or a ‘non-alchemist.” … Atheism is nothing more than the noises people make in the presence of unjustified religious beliefs.”

    Det høres kanskje smart ut for den enkle leseren, men det er ren latskap, og diskvalifiserer deg på nytt fra en seriøs diskusjon. Men den ateistiske bevisbyrden oppstår ikke i møtet med den enkle påstanden: Tror du på Gud/guder, hvor du kan slippe unna all lesing og tenking for å huke av i en boks for «ja» eller «nei».

    Nei, den oppstår i møte med observasjoner som aksiomene 1 til 7 øverst. Vi foreslår ingen enkle hypoteser om naturen, som at kyr føder lam, eller at tidevann skyldes magnetisme. En ateist må derfor avvise en rekke metafysiske aksiomer, og må fremføre sine egne, før påstanden i det hele tatt kan tas på alvor og granskes.

Ateisten må i det minste levere noen kontra-aksiomer, lignende disse:

  1. Universet er en brute fact. Universet er et noe som selv i prinsippet ikke kan gjøres forståelig. Naturvitenskap kan oppdage en hel del om dens indre funksjoner, men til syvende og sist kan vi ikke etterspørre en forklaring på hvorfor ting er på denne måten, snarere enn uendelig av andre muligheter. Du må slutte å spørre spørsmål selv om du fremdeles mangler et tilfredsstillende svar. Eller som Bertrand Russell formulerte det i den berømte debatten med Frederick Copleston:

    “I should say that the universe is just there, and that’s all.”

  2. Om universet kom inn i eksistens for 13,7 mrd år siden, er også dette en brute fact. Det finnes ikke en forklaring. Det var ingenting, så var det noe, og det er alt vi kan si om det. Eller så har det eksistert uendelig antall tilstander før vår egen, eller uendelig antall univers. Men da må noe alltid ha eksistert, og det er alt vi kan si om det.

  3. Det finnes ikke noe slikt som kausalitet. Det er bare hendelser som etterfølger hverandre. Ting i naturen samhandler ikke egentlig med hverandre, men hendelser bare skjer uten noen større sammenheng eller regelmessigheter som ligger til grunn for det hele. Men selv disse hendelsene er til syvende og sist, slik David Hume forklarer det, “loose and separate”. De har ikke noen iboende relasjon til hverandre. De gjør ikke ting bedre, eller verre, og de avdekker ikke noe underliggende, men de bare skjer.

  4. Materie har ingen iboende egenskaper. Materielle ting har ingen essensielle naturer eller noe som kan beskrives ved hjelp av aktualitet og potensialitet. Virkeligheten består bare av biter, som mekanisk støter borti hverandre og gir opphav til hendelser som bare helt tilfeldigvis lar seg beskrive i visse matematiske termer. Men hvordan er det muli….nei, hysj! Det kan vi ikke snakke mer om.

  5. Det finnes ingen iboende rasjonalitet til universet. Ta det vi kaller «naturlover» for eksempel. Det finnes ingen videre forklaring til hvordan de kan eksistere, eller få noe til å skje, eller samhandle med materielle ting. Det finnes ingen videre forklaring til hvordan materielle ting oppfører seg i henhold til visse forutsigbare mønstre, som igjen kan la seg beskrive av disse merkelige, abstrakte verktøyene vi kaller for matematikk. De gjør faktisk ikke det i det hele tatt. Det finnes bare hendelser som er “loose and separate”, og alt annet er et lykketreff.

  6. Ting foregår “loose and separate” nettopp fordi virkeligheten er blind. Det finnes ikke noe underliggende som kan dirigere naturlige ting mot visse “ends” (final cause), fordi alt i universet, inkludert oss, er biprodukter av vilkårlige, meningsløse hendelser – i henhold til det Dawkins kaller for “blind, pitiless indifference”.  Alt, inkludert moral, er enten nihilistisk eller er i beste fall rent subjektivt. Dawkins kan forsøke å påstå at genene våre er egoistiske, men selv dette er å gå for langt ifølge Mary Midgley:

    “Genes cannot be selfish or unselfish, any more than atoms can be jealous, elephants abstract or biscuits teleological.”

  7. Bevissthet og personhet er en illusjon. For å sitere David Hume igjen, er vi bare “bundles of percepts” som bor i deterministiske klumper av materier. Det er faktisk ikke noen «jeg» som bor der i det hele tatt, men ordet «jeg» gir liten mening i å beskrive det som bare er et komplekst nettverk av nervetråder som tilfeldigvis skjer innenfor en viss romlig avstand. Utover det, er du ikke noe mer en person med fri vilje enn det en enkelt utgave av Candy Crush er.

  8. Vi kan likevel forstå. Selv om vi er vilkårlige “bundles of percepts”, gir våre sanser, våre konsepter og vår evne til å resonnere troverdig kunnskap om universet og oss selv. Og den forteller oss at de som tror på Gud, er de som må være overtroiske ønsketenkere som lider av forhistoriske vrangfo…….fnis, unnskyld. Jeg klarer ikke engang å fullføre den setningen.

Merk at ingen av disse kontra-aksiomene bare er avvisninger av de første til den klassiske teisten, men de må være selvstendige forsøk på å gjøre rede for virkeligheten. Vi kan fint avvise spaghettimonstre, solguder og usynlige drager uten mye forklaring. Men vi kan ikke avvise Gud av klassisk teisme uten å begi oss utpå et prosjekt uten historisk sidestykke. Hvilket er nettopp hva Hume, Nietzsche, Russell og Flew forsøkte, med mer og mindre vellykkede resultater.

En mer informert ateisme

Disse prosjektene kan man respektere og lære av, men hos den late ateismen som preger vår egen tid, selv blant selverklærte rasjonelle og intellektuelle, er det lite å finne av verdi.

Du er ateist, men kjenner deg ikke igjen i kontra-aksiomene ovenfor, sier du? Tja, kan det være fordi du er oppvokst i en kultur og tanketradisjon som er utviklet i en solid monoteisme? Fordi du bare er ateist i navnet, men lever som en teist på alle områder ellers? Slik Nietzsches gale mann forsøkte å fortelle folket:

The madman jumped into their midst and pierced them with his eyes. “Whither is God?” he cried; “I will tell you. We have killed him — you and I. All of us are his murderers. But how did we do this? How could we drink up the sea? Who gave us the sponge to wipe away the entire horizon? What were we doing when we unchained this earth from its sun? Whither is it moving now? Whither are we moving? Away from all suns? Are we not plunging continually? Backward, sideward, forward, in all directions? Is there still any up or down? Are we not straying, as through an infinite nothing? Do we not feel the breath of empty space? Has it not become colder? Is not night continually closing in on us? Do we not need to light lanterns in the morning? Do we hear nothing as yet of the noise of the gravediggers who are burying God? Do we smell nothing as yet of the divine decomposition? Gods, too, decompose. God is dead. God remains dead. And we have killed him.

“How shall we comfort ourselves, the murderers of all murderers? What was holiest and mightiest of all that the world has yet owned has bled to death under our knives: who will wipe this blood off us? What water is there for us to clean ourselves? What festivals of atonement, what sacred games shall we have to invent? Is not the greatness of this deed too great for us? Must we ourselves not become gods simply to appear worthy of it? There has never been a greater deed; and whoever is born after us — for the sake of this deed he will belong to a higher history than all history hitherto.”

Om du ikke kjenner deg igjen, er det enten fordi (1) du lever på en løgn i en teistisk virkelighet, eller fordi (2) jeg tar feil i det ovenfor. Men selv i forsøket av å vise at jeg tar feil, må du forsøke å konstruere egne kontra-aksiomer, som kan komme nær å gi en meningsfull forklaring på universet og dine egne opplevelser. Og for å entre det prosjektet, må vi forbi kjedelige og late soundbites, og inn i den vanskelige oppgaven med å gjøre rede for selve…virkeligheten.

Om vi kommer dit, er i hvert fall dette innlegget allerede verdt det.

1.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder i Laget
joachim@nkss.no