Trosforsvar

Et par ting naturvitenskap aldri kan gjøre

Naturvitenskap er et enestående menneskelig prosjekt. La det ikke være tvil om det. Men å beholde tunga rett i munn er det beste forsvaret vi kan gi for den.

Kunnskapen som metodene har gitt oss, har lært oss ufattelig mange ting om universet vi lever i, hjulpet oss å utvikle teknologi som gjør at vi kan kommunisere med personer på andre siden av kloden i sanntid, utryddet sykdommer ved medisiner og vaksiner, reise forbløffende arkitektoniske strukturer, beskytte oss mot naturkatastrofer og få oss fra punkt A til B i løpet av kort tid.

Men det er stor forskjell på dem som benytter naturvitenskap på en fornuftig måte, med god forståelse for fundamentet og dens muligheter og begrensninger, og dem som ikke gjør det, og utvikler en blind tro. Sistnevnte har sjeldent mange studiepoeng i mer avansert vitenskapsfilosofi, og liker mer tanken på å kunne kalle seg vitenskapelig og rasjonell, enn å faktisk være det.

Å ha visshet om visse metodologiske begrensninger, er den beste sikkerhet til å beskytte naturvitenskapelige metoders troverdighet i møte med hyppig misbruk.

Først. Det er gode grunner til at naturvitenskap aldri kan være vår eneste, eller selv vår mest grunnleggende, kilde til kunnskap, som utfyllende beskrevet i min artikkel i Religionslærerens tidsskrift.

Men mens vi først er i gang, kan vi minne om et par konkrete ting naturvitenskap aldri kan gjøre, slik at ikke flere utvikler blind tro.

Naturvitenskap kan aldri avgjøre moralske spørsmål

Hva er en menneskerett? Hvor langt kan menneskerettighetene gå? Hvordan burde vi behandle dyr? Burde vi gi opp noe av vår egen luksus for å hjelpe mennesker vi aldri vil møte? Burde jeg bry meg om hvordan andre føler seg? Er det greit å voldta noen om det hjelper til å spre enda flere gener i løpet av vår begrensede levetid? Har funksjonshemmede like stor verdi som presidenter? Har ufødte barn menneskeverd? Har eldre det? Kan vi kaste kristne til løver i Colosseum, dersom mange nok får underholdning av det? Hva med svenske - kan vi kaste dem? Burde vi beskytte kloden vår? Burde vi elske barna våre? Slå dem? Burde vi lyve? I hvilke situasjoner er det i så fall greit å lyve og når er det ikke? Kan vi stjele fra noen, dersom de ikke trenger det og uansett aldri får vite hvem som sto bak tyveriet? Hvor mye kan vi overvåke innbyggerne i et land?

Du vil aldri kunne lage normative påstander med matematikk. Du vil aldri verdi i et mikroskop.

Dette er viktige spørsmål, men naturvitenskapelig kunnskap alene vil aldri kunne avgjøre noen av dem. Naturvitenskap kan hjelpe oss til å lære hvordan vi kan bekjempe sykdommer i fattige land, etter at vi først har bestemt at det er en ting som mennesket burde gjøre. Vi kan oppdage at barn som er utsatt for mer kjærlighet enn vold i oppveksten lykkes bedre senere i livet, men vi må ty til moralfilosofi for å avgjøre at dette er en god ting, som er ønskelig. På samme vis kan kunnskapen om værkrefters påvirkning på ulike materialer hjelpe oss når vi investerer ekstra midler i å bygge stormresistente bygninger, etter at vi først har bestemt at det er en ting som er verdt å gjøre.

Merk at figurer som forsøker å smugle inn moral i «vitenskapelighet», slike som Michael Shermer og Sam Harris, alltid smugler inn et element av det de kaller «fornuft» inn bakdøra, og later som at dette utgjør en integrert del av naturvitenskap selv. Men fornuften fungerer uavhengig av naturvitenskapelige metoder, og kan derfor ikke være et output av den. Snarere ligger den forut til at vi utøve naturvitenskap i det hele tatt.

Og da oppstår naturligvis nye spørsmål: Hvor kommer denne fornuften fra? Hvilket fundament står den på? Hva forteller den oss? Er bedømmelsene jeg gjør ut fra min egen fornuft gjeldende for andre?

Individer kan foreta moralske bedømmelser, basert på gode eller mindre gode grunner.

Naturvitenskap kan aldri avgjøre estetiske spørsmål

Hvilken musikk er vakrest av Bach og Bieber? Hvilken type litteratur er mest kultivert av Shakespeare og 50 Shades? Hva er mest høyverdig grafikk av Picasso og Pondus? Hva er penest av et uberørt fjell-landskap i solnedgang og en avfallsdynge?

Naturvitenskapelige metoder kan hjelpe oss å finne frekvensen av en skala, og beskrive hvordan øyne våre prosesserer informasjon om farger til hjernen, eller måle en distinkt hjerneaktivitet i det vi opplever en behagende estetisk opplevelse. Kunnskap om fortidige organismers utvikling og overlevelsesevne kan hjelpe oss å forstå hvorfor vi opplever råtten mat som motbydelig, og fersk mat som appetittvekkende, men naturvitenskap alene kan aldri fortelle oss hvorvidt Dante, Mozart, Asterix, Tiki-taka-fotball eller Gordon Ramsey er fantastisk eller forferdelig.

Individer må foreta estetiske bedømmelser, basert på gode eller mindre gode grunner.

Naturvitenskap forteller ikke hvordan vi benytter naturvitenskapelig kunnskap

Vitenskapsmenn har gjerne en klar formening om hvordan kunnskapen de oppdager skal benyttes, men det er ingenting ved naturvitenskapen selv som viser oss hvordan kunnskap skal benyttes. Naturvitenskap kan kanskje hjelpe oss å konfigurere DNA på nye måter, men gjør lite for å fortelle oss om vi skal bruke denne kunnskapen til å hjelpe mennesker med genetiske sykdommer, utvikle nye former for genmodifisert mat, eller utvikle genetisk krigføring, ved å utvikle bakterier med potensial til å terrorisere store folkemengder. Vi kan gjøre oppdagelser om kjernekraft, men naturvitenskapen er taus om hvorvidt denne skal brukes til dødelige bomber eller generere strøm til å drifte sykehus på avsideliggende områder av kloden. Hvorfor og hvordan skal vi bruke den til gode ting, snarere enn å skape nye Hiroshima, lobotomering, sennepsgass, eugenikk, klimakrise og destruktiv konsumerisme?

For nesten enhver naturvitenskapelig oppdagelse, kan vi forestille oss positive og negative måter å ta den i bruk på. Som i antikk, gresk moralfilosofi, er slike ytre goder gjerne nøytralt ladde, men det er først når vi tar dem i bruk for et definert mål, at vi kan avgjøre graden av godhet og ondskap.

Naturvitenskap beskriver noe om hvordan verden er (i det minste innenfor de fleste vitenskapsfilosofiske retninger), men vi må selv bedømme hvordan vi skal benytte oss av den kunnskapen, basert på gode eller mindre gode grunner.

Naturvitenskap forteller oss ikke om ultimate virkeligheter

Eksisterer Gud? Hva er meningen med ditt liv? Har vi en udødelig sjel? Kan mirakler skje?

Dette er viktige spørsmål, men naturvitenskap hjelper oss ikke langt i å besvare dem. Naturvitenskap kan kanskje fortelle oss hvordan universets krefter fungerte fra den første tidlige ekspansjonen frem til situasjonen vi har i dag, men kan aldri forklare hvorfor noe eksisterer fremfor ingenting. Naturvitenskap kan hjelpe oss til å kalkulere visse fremtidige naturlige hendelser, basert på vår kunnskap om naturens regelmessigheter, men naturvitenskap kan aldri fortelle oss hva en naturlov er, om noe bakenfor holder dem i eksistens, eller si noe om hvorvidt disse kan overskrides i gitte tilfeller. Naturvitenskap kan fortelle deg hva slags type molekyler kroppen din består av, men kan aldri fortelle deg hvorfor du er en bestemt person med et eget «indre liv», til tross for at alle cellene i kroppen din skiftes ut med 9 års mellomrom, eller hvorfor nettopp du ble kastet inn i eksistens for x antall år sida.

For å finne ut av disse spørsmålene, trenger vi ikke å kaste oss i blind tro – ren gjetting, men vi har andre verktøy for å rasjonelt utforske slike spørsmål av både en filosofisk og religiøs karakter. Dette kan vi naturligvis igjen gjøre på godt eller mindre godt grunnlag.

Vi kunne fortsatt med andre eksempler, som epistemologi, altså fagfeltet om hvordan menneskets kan tilegne seg kunnskap og læring i utgangspunktet, eller inkludere f.eks. matematikk og logikk, som virker til å eksistere som immaterielle realiteter allerede før vi i det hele tatt har nærmet oss noe som helst som kan kalles naturvitenskapelig kunnskap, men du skjønner antakeligvis poenget allerede.

Feltene ovenfor avgjøres ikke av naturvitenskapelig kunnskap, men er ikke mindre viktige av den grunn. Vi kan fremdeles benytte sofistikerte, rasjonelle verktøy for å tenke rundt dem, fremføre logiske argumenter for å overbevise andre om vårt ståsted og skrive akademiske artikler for å bidra til menneskehetens kumulative læring. All rasjonell aktivitet er ikke vitenskapelig aktivitet. Det ville begrenset oss veldig som intellektuelle skapninger.

Er du uenig i det ovenfor? Vel, finn et moteksempel da! :)

Hvordan kan noen tro på Gud?

Mange stiller seg uforstående til hvordan noen kan tro på Gud eller guder i en tid som vår. En tid hvor vi har fornuft og naturvitenskap.

Vi lever i En tid hvor kloden er blitt brakt sammen, slik at kloke folk kan kommunisere og kunnskap kan deles i løpet av et øyeblikk. Dette er en tid hvor svar på mange spørsmål er tastetrykk unna, være seg fra Kvinneguiden eller fra anerkjente vitenskapelige journaler.

Hør også foredraget om «Hvordan kan noen tro?» på podkast:

Slike innvendinger er godt mulig å forstå. Vi er alle formet av de bakenforliggende antakelsene i den kulturen vi er vokst opp i. Antakelsene vi selv lever med i dag ble en gang unnfanget som spede refleksjoner av ledende tenkere for 1.000, 700, 300 eller 50 år siden. Mange av oss har kanskje knapt hørt om personer som William av Ockham, Duns Scotus, Thomas Hobbes, John Locke, Francis Bacon, Niccoló Machiavelli, Baruch Spinoza, Rene Descartes, David Hume, Auguste Comte, osv, men de har like fullt hatt stor betydning for antakelsene våre og hvordan vi tenker her og nå.

Dette er antakelser som siden ble undervist, adoptert, videreformidlet og som siden inntok popkulturen, skolen og familien vi ble oppdratt i. Noen antakelser blir deretter så selvfølgelige at vi knapt kan forestille oss hva alternativet kunne vært.

Alle forteller historier

Å vokse opp i Norge i 2019 former bakgrunnsteppet vårt på en radikalt annen måte enn om vi var født et annet sted eller i en annen tid.  Men de fleste av oss har heller ikke tid til å utforske våre utallige antakelser til solen setter ned, og oppdager kanskje heller ikke dette.

En dominerende historie som ligger bakenfor vårt eget teppe, fortsetter vi å fortelle hverandre, likt hvordan vi forteller eventyr fra Asbjørnsen & Moe eller Brødrene Grimm.

Vår egen historie handler om hvordan vi forteller hverandre at vi har beveget oss fra fortidens overtroiske, umoralske mørke, men hvor vi plukket opp fornuft, moral og vitenskap et nylig sted på veien, og nå er på vei mot lyset. Problemet er at ingen husket å røpe at dette også var et eventyr. Derfor reagerer mange med vantro når de hører at denne historien er både karikert og misvisende.

For mange, er nok derfor spørsmålet oppriktig ment, snarere enn et forsøk på å håne religiøse eller et ønske om å sette dem fast med et enkelt “Gotcha”, når de spør: Hvordan kan noen tro på Gud?

For det er ukjent for de fleste at det eksempelvis finnes veldig gode grunner til å tenke at uten Gud som en del av dette bakgrunnsteppet, står ikke vår søken etter godhet, sannhet og mening lenger på solid grunn. Det er ytterst tvilsomt om det er meningsfullt å si at man kan «skape mening til eget liv», om det ikke finnes en referansestandard utenfor oss selv å hente mening fra.

Det er usannsynlig at vårt nye sekulære bakgrunnsteppe i det hele tatt kan rasjonelt gjøre rede for fundamentale ting, slik som bevissthet, fri vilje og fornuft.  Det er mer problematisk enn de fleste forstår å påstå at naturvitenskap kan være vår beste kilde til kunnskap, at naturvitenskapens fundament kan overleve uten Gud, eller overta rollen som religion hadde i en mørk fortid. Hør mer om dette på podkast:

Episode 1: Nietzsche og nyateistene
Episode 3: Meningen med livet
Episode 4: Religion versus fornuft og naturvitenskap
Episode 5: Hvordan kristen tanke trygger naturvitenskap
Episode 8: En innføring til bevissthet

Opphavet til gudstro

Så hvordan kan noen tro på Gud eller guder? Hvorfor er det så vanskelig for mange av oss å tro på slikt, når det tilsynelatende har vært så enkelt for den klare majoriteten av menneskeheten til alle tider? Om vi alle er preget av vårt eget bakgrunnsteppe, kan det være lurt å starte med å se utenfor vår eget lille hjørne i geografi og tid.

Vi liker gjerne å smigre oss selv ved å tenke at i en fjern steinalderfortid opplevde forfedrene våre en rekke fenomen de ikke forsto, og derfor tilskrev disse mysteriene til visse guder. Vi er smarte, snille og kunnskapsrike – men de var dumme, slemme og uvitende.

Gudene vi ser for oss var ganske like mennesker på mange måter. De hadde tanker, følelser, temperament, fristelser, men også magiske evner. De befant seg noen ganger i kropper lik våre egne – og andre ganger ikke. Jøder, kristne og muslimer forsøkte kanskje å utvikle en mer sofistikert teologi, men det var ikke likevel ikke noen vesensforskjell mellom historiene våre om Yahweh eller Allah, og de gudehistoriene som våre enkle forfedrene fortalte rundt leirbålet.

Om dette hadde vært hele historien, hadde det ikke vært rart at om vår kunnskap om naturen skred frem, skulle disse gudene miste fotfeste, og Vitenskapen ville beseire Religion en gang for alle. Eneste gjenværende måte å rasjonalisere gudstro på i 2018, måtte derfor være at man ikke forstår vitenskap, at man ikke klarer å bruke fornuft eller lider av en solid dose ønsketenkning.

Forbi enkle forklaringer

Men det er ikke hele historien. Det er faktisk så mange feil i denne historien, at det er vanskelig å vite hvor man skal starte.

Klassisk teisme, virkelighetsforståelsen med en altoverskridende Gud, som ligger til grunn for all eksistens og alle mulige forklaringer, startet verken med jødedom eller kristendom. Klassisk teisme var aldri et forsøk på å forklare enkeltvise, naturlige fenomen som vi var uvitende om.

Det primære spørsmålet menneskene stilte seg, var ikke «Finnes det en gud?», men heller «Hvorfor eksisterer noe fremfor ingenting?».

Den før-sokratiske greske filosofen Parmenides formulerte omkring år 500 f.Kr. prinsippet: «Ut av ingenting, kommer ingenting.» (Ex nihilo nihil fit).

Om du ikke ønsker å tro på magi, er det et fint sted å starte. Til forskjell fra hva folk som Lawrence Krauss tror, er ingenting en tilstand hvor det ikke eksisterer noe som helst. Et fullstendig og totalt fravær av alt. Ingenting med potensial til å bli et noe. Ingen krefter med evne til å skape en forandring.

Parmenides brukte imidlertid dette prinsippet til å foreslå at forandring var umulig. Om ingenting kommer fra ingenting, kunne heller ikke nye ting, slik som en kald kaffekopp, et rødt eple eller en veltrent Joachim, eksistere, siden dette ville bety at noe som tidligere ikke eksisterte, nå eksisterer. Men eksistens kan jo ikke komme fra ikke-eksistens.

Forandring som starter filosofihistorien

Aristoteles var heldigvis raskt på banen. Han forsto at forandring ikke kunne være umulig, siden alle våre opplevelser forutsetter at forandring er mulig, inkludert opplevelsen av å gi (eller høre) et argument mot forandring. Han løste Parmenides binære dilemma mellom (1) ikke-eksistens og (2) faktisk eksistens, ved å foreslå en tredje mellomkategori: (3) Potensiell eksistens.

Dermed var ingrediensene til et av filosofihistoriens viktigste begrepspar innført: Aktualitet (faktisk eksistens) og potensialitet (potensiell eksistens) – Act og potency. Forandring er mulig når faktisk eksisterende ting kan få potensielt eksisterende ting inn i eksistens, via fire former for kausalitet: Deres materielle bestanddeler (material cause), deres form og essensielle egenskaper(formal cause), deres direkte fysiske interaksjon (effective cause), og deres rettethet mot å føre til visse mål (final cause).

Disse ideene fantes også latent allerede i tankene til Platon, læreren til Aristoteles, og ble deretter utviklet i diverse nyplatonske og stoiske tradisjoner. De ble båret videre frem av middelalderens skolastiske tenkere, fra både jødiske, kristne og islamske tradisjoner, og ga senere et fruktbart grunnlag for at vitenskapelige revolusjoner og lignende kunne skje.

Hvorfor er dette relevant, tenker du kanskje nå?

Jo, for på denne måten endte store tenkere fra vidt ulike tradisjoner mot en rekke viktige aksiomer ved virkeligheten vi lever i:

  1. Universet er kontingent. I klartekst betyr dette: Det er ingenting ved universet, inkludert alle universets bestanddeler, som tilsier at de måtte eksistere. Vi observerer snarere det motsatte: At alle ting går mot forandring, og til slutt destruksjon og opphør av eksistens. For å si det mer teknisk: Universets essens er separat fra dets eksistens.

  2. Universet er kausalt sammenhengende. Alle aktuelle og potensielle realiteter i verden jobber sammen på ulike måter, for å kunne realisere gamle, nye, varierte og fantastiske ting, fra blomster og blader som våkner til liv en ny vår, til modne epler og trygge hus, til vaksiner og romskip.

  3. Universet utvikler seg. En beskrivelse av universet forandrer seg fra øyeblikk til øyeblikk på en forutsigbar måte. Frø vokser til å bli trær, atomer reagerer mot hverandre for å bli molekyler, objekter faller mot et gravitasjonelt sentrum, osv. Det gjør naturvitenskap til et meningsfullt prosjekt, som kan fortelle oss noe virkelig om naturens fremtreden.

  4. Potensialer kan være (1) aktive krefter eller en (2) passiv kapasitet for forandring. Forandringen kan dessuten være (A) essensielt ordnet eller (B) aksidentell ordnet. Dette var vanskelige begrep, så la oss stave ut hva begge betyr: Selv om du enda ikke i bevegelse eller er forelder, kan du i deg selv (1) realisere dine aktive krefter til å gå ut til kjøkkenet eller få barn. Barna kan dessuten (B) fortsette å eksistere uten deg i en aksidentell ordnet årsakskjede. Men en gitar har bare en (2) passiv kapasitet for å skape musikk, som må virkeliggjøres av en musiker. Musikken eksisterer dessuten simultant med musikeren, og eksisterer (A) bare så lenge musikeren fortsetter å spille i en essensielt ordnet årsakskjede. Essensielle kjeder betyr altså at alle medlemmene av kjeden avhenger av sin årsak (som musikken), mens aksidentelle ordnede kjeder er uavhengig til sin årsak så snart den eksisterer (som barnet).

  5. Ting som bare er passive potensialer, kan ikke virkeliggjøre seg selv. Et barn som enda ikke eksisterer, kan ikke bringe foreldrene sine sammen. En bare potensiell flamme kan ikke tenne en fyrstikk. Et vannmolekyl som enda ikke eksisterer (H₂O), kan ikke bringe sammen hydrogen og oksygen for å bli virkelig. Dette gjelder selv om vi strekker rekken av potensielle ting ut i det uendelige. En uendelig lang malekost kan ikke male uten en hand med evne til å skape forandring. En uendelig lang rekke med motorløse lokomotiv-vogner (eller vogner koblet sammen i en sirkel) kan ikke bevege seg uten et første lokomotiv med evne til å skape bevegelse, osv.

  6. Alle universets eksisterende ting inneholder både slike aktive krefter, men også passive potensialer. Et lokomotiv har aktive krefter til å kunne trekke vogner etter seg, men har også passive avhengigheter, slik som en lokfører, drivstoff og vedlikehold. Du kan gå, løpe, snakke og få barn, men du trenger fremdeles mat og vann for å leve.

  7. Vi er personer med aktive og potensielle krefter selv. Vi er rasjonelt kapable vesener med intensjoner og fri vilje. Derfor kan våre observasjoner og tanker gi oss troverdig informasjon om universet vi lever i.

Hva med Gud?

Fra disse resonnementene, og spesielt resonnementet med essensielt ordnede årsakskjeder fra punkt 4, utledet de store tenkerne at det måtte eksistere noe slikt som ren aktualitet (Actus Purus), for å i det hele tatt komme fra startstreken i en tilfredsstillende forklaring av denne virkeligheten, fylt av ting med aktuelle og potensielle krefter. Denne ren aktualitet, måtte være den uavhengige og kontinuerlige kilden til all eksistens og forandring, uten selv å ha potensialer og avhengigheter. Når tenkerne utledet konseptet om ren aktualitet videre, fant de ut at denne måtte være:

  1. Evig – Opphavet til, men ubegrenset av tid og rom.

  2. Uforanderlig – Uten potensialer som kan forandres til noe annet enn de allerede er.

  3. Enkel – En essensiell enhet, uten deler med utstrekning i tid og rom eller slike begrensede egenskaper som skiller fysiske ting.

  4. Allmektig – Ubegrenset i aktive krefter.

  5. Allestedsværende – Det som alle eksisterende ting avhenger av til enhver tid.

  6. Allvitende – Opphavet til alt som derfor kjenner til alt eksisterende.

  7. Personlig – I forstand av å være opphav til personhet som sådan, og må derfor ha noe analogt til hva vi omtaler som personlighet.

  8. Forankring – Som den intensjonelle årsaken til alt, er Actus Purus kilden til alle tings mening, godhet, verdi, hensikt og forståelighet.

Aristoteles kalte denne Actus Purus for Den Ubevegede Bevegeren, eller kanskje bedre: Den Uforandrede Forandreren. Jøder, kristne og muslimer forsto at uansett hva Actus Purus måtte være, måtte det være det samme som tradisjonene deres gradvis hadde frembrakt kunnskap om.

Til tross for onde rykter, vil jeg hevde at disse aristoteliske analysene av eksistens og forandring fremdeles utgjør vår beste forståelse av grunnleggende virkelighet, og refereres til, direkte eller indirekte, av alle som driver med et hvilket som helst studiefelt, fra fysikk, biologi og kjemi til filosofi, metafysikk og teologi.

Detaljene varierer naturligvis, men hele det naturvitenskapelige prosjektet vi holder så kjært, avhenger på alle nivåer av kategoriserbare regelmessigheter, mulighet for forandring, forståelighet, samt at menneskets fornuft har evne til å erverve seg kunnskap om noe av dette.

Når all naturvitenskap forutsetter Gud

Vi forstår nå at det å henvise til naturvitenskap for å så tvil om aristotelisk naturfilosofi eller Guds eksistens, er å snu hele bildet på hodet. Hver bit av kosmologi, genetikk, den periodiske tabell, fra spesiell relativitet til kvantefysikk, ble gjort mulig av Aristoteles’ innsikt, slik den ble videreutviklet av den kristne munken Thomas Aquinas, og er fremdeles avhengig av den. Vi forstår dessuten at populære vrangforestillinger om f.eks. det kosmologiske gudsargumentet, om «hva som skapte Big Bang» eller om at «alle ting har en årsak, derfor er Gud årsaken», begår dype misforståelser.

Det er i de essensielle årsakskjedene at de kosmologiske gudsargumentene finner sin virkelige styrke. Eneste empiriske input som trengs for å demonstrere Guds eksistens, er derfor en eneste ting som eksisterer på et hvilket som helst tidspunkt. Datamaskinen foran deg, eller kaffekoppen ved din side, holder i massevis.

Et par ofte misforståtte påstander om Gud burde i det minste være lettere å forstå riktig på dette tidspunktet:

  1. Gud er ikke «en gud».
    Mindre sofistikerte ateister liker gjerne å omtale gud med liten g som en blant mange. En vanlig soundbite fremføres av Richard Dawkins i God Delusion:

    “I have found it an amusing strategy, when asked whether I am an atheist, to point out that the questioner is also an atheist when considering Zeus, Apollo, Amon Ra, Mithras, Baal, Thor, Wotan, the Golden Calf and the Flying Spaghetti Monster. I just go one god further.”

    Poenget er at vi visstnok begge er tilnærmet ateister, siden det ikke er noen vesensforskjell mellom alle disse gudene, men at Dawkins & Co bare går en lenger. Den observante leseren vil nok ha forstått nå at problemet med disse «gudene», er at de befinner seg i en helt annen kategori fra «Gud» i klassisk teisme. De gudene ovenfor ligner uendelig mye mer på oss mennesker enn på Gud, De er bundet av tid og rom, menneskelignende egenskaper, temperamenter, potensialer og begrensninger. Gud er derimot ingenting av dette, men kilden til all eksistens og forandring. Aristoteles demonstrasjon av Gud gjorde at de greske gudene sakte kunne miste sin posisjon. Å referere til Gud som «en gud» er ikke god polemikk eller en treffende fornærmelse, men en alvorlig kategorifeil som gjør at du nå er avskrevet fra en alvorlig samtale om temaet inntil du har mer kunnskap.

  2. Gud er ingen hypotese.
    Naturvitenskap bearbeider data og tolker dem inn i en større helhet. Man begynner med noe som lar seg reprodusere (f.eks. oppførselen til ulike atomer under i ulike omstendigheter eller temperaturvariasjoner i den kosmiske bakgrunnsstrålingen). Man etablerer deretter ulike hypoteser for å gjøre rede for dataene, og de(n) mest plausible av disse utredes i formelle termer, etterfulgt av ny datainnsamling, hypoteseformulering, osv. Om videre eksperimenter bekrefter det teorien forutsier, øker troverdigheten dens, og vice versa. I denne forstanden, må hypoteser generere testbare prediksjon for å meningsfullt kalles vitenskapelige.Men ta aksiomene 1 til 7 øverst. Selv om alle er basert på observasjoner per se, kan de ikke kalles «data» i den forstand som denne vitenskapelige øvelsen krever. Hvordan kunne man laget et datasett som er ment å kvantifisere og validere konseptene om aktualitet og potensialitet, fundamentet for all eksistens eller menneskets frie vilje? Vi snakker her om metafysiske aksiomer om den underliggende naturen av universet. Gud er ikke en hypotese vi postulerer for å få forstå dem, men en konklusjon vi formelt kan resonnere oss frem til. Hvilket får oss til…

  3. Ateisme er ingen nullhypotese.
    En lat ateist forsøker gjerne å falle tilbake på enda en soundbite om han vil unngå diskusjon. Nemlig at ateisme ikke er noe som trengs å forsvares, fordi det kan lignes med hvordan sult er et måltid, å ikke samle frimerker er en hobby, en ateist avviser bare en positiv påstand, bla, bla, bla. Om du har lest et eneste kommentarfelt under en religionsrelatert sak, vet du hva som menes. Sam Harris skrev følgende i Letter to a Christian Nation:

    “’Atheism’ is a term that should not even exist. No one ever needs to identify himself as a ‘non-astrologer’ or a ‘non-alchemist.” … Atheism is nothing more than the noises people make in the presence of unjustified religious beliefs.”

    Det høres kanskje smart ut for den enkle leseren, men det er ren latskap, og diskvalifiserer deg på nytt fra en seriøs diskusjon. Men den ateistiske bevisbyrden oppstår ikke i møtet med den enkle påstanden: Tror du på Gud/guder, hvor du kan slippe unna all lesing og tenking for å huke av i en boks for «ja» eller «nei».

    Nei, den oppstår i møte med observasjoner som aksiomene 1 til 7 øverst. Vi foreslår ingen enkle hypoteser om naturen, som at kyr føder lam, eller at tidevann skyldes magnetisme. En ateist må derfor avvise en rekke metafysiske aksiomer, og må fremføre sine egne, før påstanden i det hele tatt kan tas på alvor og granskes.

Ateisten må i det minste levere noen kontra-aksiomer, lignende disse:

  1. Universet er en brute fact. Universet er et noe som selv i prinsippet ikke kan gjøres forståelig. Naturvitenskap kan oppdage en hel del om dens indre funksjoner, men til syvende og sist kan vi ikke etterspørre en forklaring på hvorfor ting er på denne måten, snarere enn uendelig av andre muligheter. Du må slutte å spørre spørsmål selv om du fremdeles mangler et tilfredsstillende svar. Eller som Bertrand Russell formulerte det i den berømte debatten med Frederick Copleston:

    “I should say that the universe is just there, and that’s all.”

  2. Om universet kom inn i eksistens for 13,7 mrd år siden, er også dette en brute fact. Det finnes ikke en forklaring. Det var ingenting, så var det noe, og det er alt vi kan si om det. Eller så har det eksistert uendelig antall tilstander før vår egen, eller uendelig antall univers. Men da må noe alltid ha eksistert, og det er alt vi kan si om det.

  3. Det finnes ikke noe slikt som kausalitet. Det er bare hendelser som etterfølger hverandre. Ting i naturen samhandler ikke egentlig med hverandre, men hendelser bare skjer uten noen større sammenheng eller regelmessigheter som ligger til grunn for det hele. Men selv disse hendelsene er til syvende og sist, slik David Hume forklarer det, “loose and separate”. De har ikke noen iboende relasjon til hverandre. De gjør ikke ting bedre, eller verre, og de avdekker ikke noe underliggende, men de bare skjer.

  4. Materie har ingen iboende egenskaper. Materielle ting har ingen essensielle naturer eller noe som kan beskrives ved hjelp av aktualitet og potensialitet. Virkeligheten består bare av biter, som mekanisk støter borti hverandre og gir opphav til hendelser som bare helt tilfeldigvis lar seg beskrive i visse matematiske termer. Men hvordan er det muli….nei, hysj! Det kan vi ikke snakke mer om.

  5. Det finnes ingen iboende rasjonalitet til universet. Ta det vi kaller «naturlover» for eksempel. Det finnes ingen videre forklaring til hvordan de kan eksistere, eller få noe til å skje, eller samhandle med materielle ting. Det finnes ingen videre forklaring til hvordan materielle ting oppfører seg i henhold til visse forutsigbare mønstre, som igjen kan la seg beskrive av disse merkelige, abstrakte verktøyene vi kaller for matematikk. De gjør faktisk ikke det i det hele tatt. Det finnes bare hendelser som er “loose and separate”, og alt annet er et lykketreff.

  6. Ting foregår “loose and separate” nettopp fordi virkeligheten er blind. Det finnes ikke noe underliggende som kan dirigere naturlige ting mot visse “ends” (final cause), fordi alt i universet, inkludert oss, er biprodukter av vilkårlige, meningsløse hendelser – i henhold til det Dawkins kaller for “blind, pitiless indifference”.  Alt, inkludert moral, er enten nihilistisk eller er i beste fall rent subjektivt. Dawkins kan forsøke å påstå at genene våre er egoistiske, men selv dette er å gå for langt ifølge Mary Midgley:

    “Genes cannot be selfish or unselfish, any more than atoms can be jealous, elephants abstract or biscuits teleological.”

  7. Bevissthet og personhet er en illusjon. For å sitere David Hume igjen, er vi bare “bundles of percepts” som bor i deterministiske klumper av materier. Det er faktisk ikke noen «jeg» som bor der i det hele tatt, men ordet «jeg» gir liten mening i å beskrive det som bare er et komplekst nettverk av nervetråder som tilfeldigvis skjer innenfor en viss romlig avstand. Utover det, er du ikke noe mer en person med fri vilje enn det en enkelt utgave av Candy Crush er.

  8. Vi kan likevel forstå. Selv om vi er vilkårlige “bundles of percepts”, gir våre sanser, våre konsepter og vår evne til å resonnere troverdig kunnskap om universet og oss selv. Og den forteller oss at de som tror på Gud, er de som må være overtroiske ønsketenkere som lider av forhistoriske vrangfo…….fnis, unnskyld. Jeg klarer ikke engang å fullføre den setningen.

Merk at ingen av disse kontra-aksiomene bare er avvisninger av de første til den klassiske teisten, men de må være selvstendige forsøk på å gjøre rede for virkeligheten. Vi kan fint avvise spaghettimonstre, solguder og usynlige drager uten mye forklaring. Men vi kan ikke avvise Gud av klassisk teisme uten å begi oss utpå et prosjekt uten historisk sidestykke. Hvilket er nettopp hva Hume, Nietzsche, Russell og Flew forsøkte, med mer og mindre vellykkede resultater.

En mer informert ateisme

Disse prosjektene kan man respektere og lære av, men hos den late ateismen som preger vår egen tid, selv blant selverklærte rasjonelle og intellektuelle, er det lite å finne av verdi.

Du er ateist, men kjenner deg ikke igjen i kontra-aksiomene ovenfor, sier du? Tja, kan det være fordi du er oppvokst i en kultur og tanketradisjon som er utviklet i en solid monoteisme? Fordi du bare er ateist i navnet, men lever som en teist på alle områder ellers? Slik Nietzsches gale mann forsøkte å fortelle folket:

The madman jumped into their midst and pierced them with his eyes. “Whither is God?” he cried; “I will tell you. We have killed him — you and I. All of us are his murderers. But how did we do this? How could we drink up the sea? Who gave us the sponge to wipe away the entire horizon? What were we doing when we unchained this earth from its sun? Whither is it moving now? Whither are we moving? Away from all suns? Are we not plunging continually? Backward, sideward, forward, in all directions? Is there still any up or down? Are we not straying, as through an infinite nothing? Do we not feel the breath of empty space? Has it not become colder? Is not night continually closing in on us? Do we not need to light lanterns in the morning? Do we hear nothing as yet of the noise of the gravediggers who are burying God? Do we smell nothing as yet of the divine decomposition? Gods, too, decompose. God is dead. God remains dead. And we have killed him.

“How shall we comfort ourselves, the murderers of all murderers? What was holiest and mightiest of all that the world has yet owned has bled to death under our knives: who will wipe this blood off us? What water is there for us to clean ourselves? What festivals of atonement, what sacred games shall we have to invent? Is not the greatness of this deed too great for us? Must we ourselves not become gods simply to appear worthy of it? There has never been a greater deed; and whoever is born after us — for the sake of this deed he will belong to a higher history than all history hitherto.”

Om du ikke kjenner deg igjen, er det enten fordi (1) du lever på en løgn i en teistisk virkelighet, eller fordi (2) jeg tar feil i det ovenfor. Men selv i forsøket av å vise at jeg tar feil, må du forsøke å konstruere egne kontra-aksiomer, som kan komme nær å gi en meningsfull forklaring på universet og dine egne opplevelser. Og for å entre det prosjektet, må vi forbi kjedelige og late soundbites, og inn i den vanskelige oppgaven med å gjøre rede for selve…virkeligheten.

Om vi kommer dit, er i hvert fall dette innlegget allerede verdt det.

1.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder i Laget
joachim@nkss.no

Kan jeg tro på både Gud og vitenskap?

Hvorfor koker tevannet til bestemor? Koker det fordi vannet har nådd 100 grader, eller fordi bestemor får besøk? Teit spørsmål. Begge svarene er gode forklaringer, men på ulike nivå.

Svarene er ikke konkurrerende og er ikke ment å erstatte hverandre. De forklarer samme sak.

Først publisert på iTro.no.

Skaperen

Behovet for Henry Ford forsvinner ikke selv om vi forstår hvordan en Ford er bygd opp. På samme måte klarer vi oss ikke uten Gud selv om vi forstår mer og mer om hvordan han har skapt verden.

Nei, dette er en helt ny tanke som var fremmed for dem som utviklet vitenskapen. Vi finner den ikke i antikken og ikke i middelalderen. Det er heller ikke spor av den da hele naturvitenskapen for alvor sprang ut i blomst – med kristne vitenskapsmenn som Nicolaus Copernicus, Johannes Kepler, Galileo Galilei, Francis Bacon og Isaac Newton.

Oxford-professoren C.S. Lewis oppsummerte det på en treffende måte: «Mennesker ble vitenskapelige fordi de forventet lover i naturen, og de forventet lover i naturen fordi de trodde på en lovgiver».

Det er forskjell på å tro på Gud og å tro på vitenskap. Når vi tror på Gud, tror vi på en perfekt skaper av universet. Når vi tror på vitenskap, forholder vi oss til et menneskelig prosjekt for å lære mer om den naturen som Gud har skapt.

God of the gaps

Det har sneket seg inn myter blant mange om at jo mer vi finner ut med vitenskap, jo mindre plass er det til å tro på Gud. Men det forutsetter at vi tror på en gud som flyr rundt og lager lyn og torden, som tilfeldige småguder som Tor og Odin.

Men de store monoteistiske tradisjonene, som kristendom, jødedom og islam, ser dette på en annen måte. Den Gud som finnes er Skaperen og Lovgiveren bak hele universet. Vitenskap i seg selv bygger nettopp på en teistisk tanke om lover og regelmessigheter i naturen.

Partikkelfysiker Russell Stannard uttalte: «Ateister hevder at naturlovene eksisterer helt meningsløst og at universet dypest sett er absurd. Som vitenskapsmann synes jeg det er vanskelig å akseptere. Det må være en uforanderlig, rasjonell grunn som den logiske, lovmessige naturen bygger på.»

John Lennox er et tydelig eksempel på at tro og tanke går hånd i hånd, og her kan du se et eksempel på hans tanker om tro og vitenskap.

Som kristne bør vi omfavne vitenskap som søker å finne sannhet om hvordan naturen fungerer. Men den fantastiske naturen som vitenskapen studerer vitner selv om en Skaper!

Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort.
Salme 19,2

 

Anbefalt lesestoff:

Kapittel 4 i boka «Grill en kristen».

https://corechristianity.com/resource-library/articles/5-reasons-why-science-and-faith-are-compatible

https://www.danieljoachim.org/2018/02/hvordan-kan-noen-tro-pa-gud/

Hans Christian Bergsjø.jpg

Hans Christian Bergsjø

Verdenskjent matematiker skal forelese om Gud på norske universiteter

John Lennox har debattert ledende ateistskikkelser foran store folkemengder og hans videoer er sett av millioner av mennesker. Neste uke er han her hos oss.

Lennox er en anerkjent matematiker i sitt eget felt, og bruker pensjonsårene sine på å formidle budskapet om at naturvitenskap ikke er noen hindring for å tro på Gud, og at det er fullt rasjonelt forsvarlig å være en kristen. Han skal blant annet forelese om temaene Is God a Delusion? og Why Believe in God in a Scientific World?.

Onsdag 17. oktober besøker Lennox Universitetet i Oslo, hvor han skal holde forelesninger kl. 11.15 og 16.15. Torsdag 18. oktober kan du møte ham på Universitetet i Agder kl. 15.30, campus Kristiansand. Les alt om arrangementene på Veritas Events.

Biologen og forfatteren Richard Dawkins er en av mange Lennox har debattert med.

Biologen og forfatteren Richard Dawkins er en av mange Lennox har debattert med.

Lennox er professor emeritus i matematikk på Universitetet i Oxford og emeritus fellow i matematikk og vitenskapsfilosofi ved Green Templeton College. Han er hovedtaler på årets Veritaskonferansen, kjent som forfatter av en rekke kjente bøker, og fra debatter med en lang rekke prominente personer, inkludert Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Peter Singer, Michael Shermer, Lawrence Krauss, Victor Stenger med flere.

I anledning Norgesbesøket er et par av bøkene hans oversatt til norsk, og du kan få tak i både Guds undergang og Sju dager som deler verden for en rimelig penge fra Veritas forlag. Du kan dessuten få tak i dem om du dukker opp på et av Lennox’ besøk på norske universiteter, eller på Veritaskonferansen.

Galileo Galilei - da kristne undertrykket vitenskap?

Historien om Galilei blir gjerne trukket frem for å demonstrere hvorfor kristne er fiendtlige til vitenskap. Men en grundigere undersøkelse, viser at dette er en mytefortelling uten støtte i faktisk historie.

Kirken har alltid vært i konflikt med naturvitenskap. Kirken pleide jo å ha mye makt. Makt over mennesker. Til å kontrollere hva folk tenkte om det meste. Når så noen modige naturvitere forsøkte å komme seg opp og frem for å tenke selv, måtte disse holdes nede. Kirkens dogmer ble slått i hodet på dem til de trakk seg i skjul. Men til slutt vant fornuften, naturviterne slapp endelig fri, og kirken var slått.

Alle vet jo det? Man trenger vel ikke å begrunne dette lenger, for det er vel etablert som fakta?

En tiltrekkende myte

Vel, nesten. Dette er en av måtene jeg pleier å åpne foredragene mine om Gud og naturvitenskap på. Det fanger tilhørerne, tar tak i dyptsittende fordommer vi møter daglig og gir en god mulighet til å spille videre på dem.

Det er kanskje ikke så rart at vi tror på slikt, når selv elever på videregående skole møter parodiske avsnitt som dette i norskskoleboka si:

Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. […] I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa

Det er en forlokkede fortelling. Den er veldig godt egnet for alle moderne mennesker som ønsker å fortelle seg selv at de står på riktig side av historien. At de hvite riddere av opplysning og fornuft mot fortidens mørke, overtro og undertrykkelse. Derfor er det synd at også denne historien er ren overtro. Den er en siste krampetrekning fra den for lengst diskrediterte Draper-White-tesen.

Det har vitenskapshistorikere og vitenskapsfilosofer visst i en lang årrekke, uten at folk flest tvinges til å lese vitenskapelige journaler av den grunn. Tvert om kan man argumentere godt for at kirken og en kristen virkelighetsforståelse var det som muliggjorde moderne naturvitenskap som intellektuelt prosjekt. Det hører dessuten med til historien at det ikke eksisterer et eneste dokumentert historisk eksempel på at kirken har forfulgt personer for at de har drevet med vitenskap.

Men det kan ikke stemme, tenker du kanskje nå? For hva med Giordano Bruno? Og sjefen av dem alle – Galileo Galilei?

Okay. Bruno er en lang historie i seg selv, så la oss her konsentrere oss om Galilei.

Galileis forløpere

For om lærerere eller medstudenter forteller deg at kirken har forfulgt vitenskapsmenn, finnes det et enkelt motspørsmål: Kan du gi meg et eksempel?

Fra min erfaring pleier da 9 av 10 å vise til Galilei, om de i det hele svarer noe. Var det ikke slik at kirken nektet å se i teleskopet i Galilei, og utforske naturen, men var mer opptatt av å forsvare overtro? Han er sjefsmartyren som skal demonstrere forbi enhver tvil at kirken har hatt klørne ute når dogmer trumfer vitenskapelighet. Og visst finnes det en god del kirken burde ta selvkritikk for opp gjennom historien, men å hindre vitenskapens fremvekst er på ingen måte en av dem. Heller ikke i episoden med Galilei.

galilieo-kKnB--621x414@LiveMint.jpg

Så hva skjedde egentlig her?

Fortellingen om bakteppet for hendelsen, burde få med at dette var en urolig tid, både for kirken og for Europa. Galilei var professor i matematikk, astronom og katolikk. I Galileis levetid fra 1564 til 1642 var både reformasjon og mot-reformasjon allerede kommet godt i gang, og trettiårskrigen (1618-1648) herjet kontinentet.

Galilei er kjent for de fleste som personen som ville erstatte den geosentristiske modellen med vår heliosentriske, men endte opp i kirkens fangenskap. Det viste seg at det ikke var jorda som sto i sentrum likevel, men sola. Jordkloden vår, sammen med de andre planetene, gikk i bane rundt den - ikke omvendt.

Men nå var det faktisk ikke Galilei som var først ute med den heliosentriske modellen. Nikolaus Kopernikus luftet disse ideene allerede i årene 1512-1514, lenge før Galilei, og utviklet detaljene i teorien han publiserte i 1539-1541. I årene etter ble Kopernikus’ modell hyppig diskutert blant akademikere, sammen med andre modeller. Noen av disse var geosentriske. Andre var heliosentriske.

Og hvis vi legger vekk privilegiet av å være født inn i et moderne skolesystem, og legger vekk behovet for å kjenne oss smartere enn fortidens mennesker en liten stund. Hvordan ville vi egentlig på denne tida ha gått frem for å argumentere for at det er jorda som går i bane rundt sola, og ikke omvendt? De færreste av oss kunne gjort det på egen hånd, uten i minste å appellere til en eller annen troverdig autoritet som har lært oss det.

Kampen om sentrum - lenge før KrF

Sant og si, var det på den tida god grunn til å tenke at det var den geosentriske modellen hvor jorda sto i midten som var best begrunnet, både av observasjon og fornuft. Kopernikus og Galilei var i minoritet, og med god grunn. Det skal kreve gode forklaringer for å overbevise oss om å skifte ut en så stor modell. Som Kopernikus selv skrev:

When a ship sails on a tranquil sea, all the things outside seem to the voyagers to be moving in a pattern that is an image of their own. They think, on the contrary, that they are themselves and all the things with them are at rest. So, it can easily happen in the case of the earth that the whole universe should be believed to be moving in a circle [while the earth is at rest].
(On the Revolutions of the Heavenly Spheres, 1543)

Samtidig fantes det innvendinger mot en heliosentrisk modell - teorien hvor sola var i sentrum - som virket til å være umulig å møte for den nye teorien. To av disse var manglende observasjoner av en stellar parallakse (som ikke ble observert før i 1838), og ikke minst problemet med klodens treghet som ville blitt skapt av jordas rotasjon. Det var for øvrig de samme grunnene som gjorde at de antikke grekerne hadde forkastet en heliosentrisk modell.

Stellar parallakse. Mellom sesongene på året, ville vi forvente at nære stjerner vil se ut til å forflytte seg til en annen posisjon mot de lenger vekk. F.eks. i januar vil vi forvente at A og B befinner seg langt fra hverandre i vest, mens de vil fremstå tettere sammen i juli i øst.

Stellar parallakse. Mellom sesongene på året, ville vi forvente at nære stjerner vil se ut til å forflytte seg til en annen posisjon mot de lenger vekk. F.eks. i januar vil vi forvente at A og B befinner seg langt fra hverandre i vest, mens de vil fremstå tettere sammen i juli i øst.

John Buridan hadde f.eks. presentert et argument på 1300-tallet, som tilsa at dersom jorda roterte, ville vi forvente at en pil som ble skutt rett opp i lufta, ville flytte seg en viss distanse før den landet igjen. Det var et av eksemplene Galilei senere skulle argumentere mot. Men ammunisjonen han fikk til det, fikk han fra Buridans egen elev, Nicole Oresme, som viste til at både pil og bueskytter tar del i rotasjonshastigheten til jorda.

Kopernikus hadde vært klar over at det fantes gode argumenter mot hans posisjon, og nølte i lang tid med å publisere notatene sine. Men det var kardinal Nicolaus von Schönberg og biskop Giese av Kulm som oppfordret han til å likevel starte å sirkulere ideene på 1530-tallet.

Men Kopernikus’ modell klarte aldri å overgå Georg von Peuerbachs da ledende versjon av den ptolemeiske, geosentriske modellen. Den kopernikanske teorien var mer komplisert, brukte dobbelt så mange episykluser, og hver planet ble fremstilt å rotere rundt sitt eget sentrum.

Ptolemaic and Copernican.jpg

Inn kommer Galilei

Galilei kom med lite originalt innhold. Han resirkulerte mye fra de forutgående århundrene, men hans bidrag var først og fremst å benytte det nylig oppfunnede teleskopet, og særlig hvordan hans observasjoner av Venus’ faser var ment å gi støtte til den heliosentriske modellen. Men selv på dette tidspunktet hadde han på ingen måte demonstrert noe som helst.

1qostq.jpg

Galilei tok dessuten feil om en rekke viktige detaljer. Han avviste f.eks. Keplers elliptiske planetbaner, han hevdet at planetene beveget seg i sirkulære baner, og påsto at tidevann ble skapt av jordas rotasjon.

I 1616 kom Galileis modell opp til vurdering. På dette tidspunktet eksisterte hele syv konkurrerende modeller. De var som følger:

  1. Herakleidisk. Geo-heliosentrisk. Merkur og Venus roterer rundt sola, mens resten roterer rundt jorda.

  2. Ptolemeisk. Geosentrisk, med stasjonær jord.

  3. Kopernikansk. Heliosentrisk, med rene, platonske sirkelbaner og haugevis av episykluser.

  4. Gilbertsk. Geosentrisk, med roterende jord. (Fra William Gilbert i De Magnete)

  5. Tychonisk. Geo-heliosentrisk. Sol og måne roterer rundt jorda, men alt annet roterer rundt sola.

  6. Ursinsk. Tychonisk, men med roterende jord.

  7. Keplersk. Heliosentrisk, med elliptiske planetbaner.

Dessuten må vi jo ikke glemme:

15230638_227211967702209_4331948489361047808_n-300x239.jpg

Neida. Men siden mange ledende akademikere tilhørte presteskapet, var det naturlig at mange av dem var aktive i debatten omkring disse. På dette tidspunktet, hadde heliosentrisme vokst frem som et virkelig alternativ. Det var verken undertrykket eller fordømt. Den ledende kardinal Bellarmino skrev følgende i et brev fra samme år i 1616:

If there were a true demonstration that the sun is at the centre of the world and the earth in the third heaven, and that the sun does not circle the earth but the earth circles the sun, then one would have to proceed with great care in explaining the Scriptures that appear contrary, and say rather that we do not understand them than that what is demonstrated is false. But this is not a thing to be done in haste, and as for myself I shall not believe that there are such proofs until they are shown to me.

Så Bellarmino var helt åpen om at kirka måtte forandre sitt syn om heliosentrisme ble demonstrert. Hvilket vi 400 år senere vet at snart skulle skje. Men på dette tidspunktet var det ikke etablert. Bellarmino visste hva han pratet om. Han var velutdannet, underviste i naturfilosofi i Leuven i Flandern og hadde god innsikt i denne debatten.

Så kirkas store synd frem til nå, i den forstand Bellarmino representerte kirka, var å fortelle Galilei at det ikke holdt å påstå at om A og B var sanne, ville konklusjon C følge, men Galilei måtte plent demonstrere at A og B faktisk var sanne. Galilei måtte finne seg i å love at han ikke fikk lov til å presentere heliosentrisme som et etablert faktum, men måtte utforske teorien videre.

En intens debatt fulgte, hvor man kunne finne presteskap og naturvitere på begge sider. De var blant motstandere, som presenterte velbegrunnede argumenter mot Galilei sine ideer, og hos andre som forsvarte ham. Kardinal Maffeo Barberini, som snart skulle bli Pave Urban VIII, var en nær venn av Galilei på denne tida.

Men hvordan kan alt dette stemme, når vi har hørt at Galilei var i konflikt med både Bibel og kirkens standpunkt?

Den katolske kirke hadde aldri hatt noen utbredt formening om at Bibelen skulle tolkes linje-for-linje helt bokstavelig, men allerede de tidligere kirkefedrene pekte på at man hadde flere tolkningsnøkler og det var en lang tradisjon for å forstå Skriften ut fra beste tilgjengelige kunnskap. Og spør gjerne deg selv: På hvilken måte skulle det være fundamentalt for en kristen virkelighetsforståelse om hvorvidt jorda går i bane rundt sola eller omvendt? Fra romanen Dantes Inferno (1308-1321) vet vi at sentrum ikke uten videre fremsto som en attraktiv posisjon, men mer som en søppeldynge hvor alt avfall samlet seg.

Men kirkas allerede etablerte holdning i middelalderen var at siden Gud var rasjonell, måtte skaperverket kunne utforskes rasjonelt. Sannhet i seg selv var verdt å trakte etter, uansett om den måtte komme fra Guds naturlige eller spesielle åpenbaring. Herfra vokste naturfilosofien frem, som senere skulle utvikle seg til systematisk naturvitenskap slik vi kjenner det i dag.

Konflikten tilspisser seg

I 1632 ble Galilei spurt av sin venn Barberini, som nå hadde blitt Pave Urban VIII, om å skrive en bok som fremstilte både den ptolemeiske geosentriske og den kopernikanske heliosentriske modellen, med styrker og svakheter, side om side. Resultatet ble til verket Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo (Dialogue Concerning the Two Chief World Systems).

Innen den tid hadde kirken langt på vei innrettet seg etter den kopernikanske revolusjonen. Jesuitter fulgte flittig Galilei i å bruke teleskoper til å finne støtte og kritikk mot Copernicus’ ideer, og katolske akademikere fortsatte debatten med astronomer over hele Europa, som nå inkluderte de ikke helt ukjente Johannes Kepler og Tycho Brahe.

Men i boka han skrev gjorde Galilei det uttrykkelig klart at hans egen modell skulle komme sterkest ut. Ikke nok med det. Galilei skapte dessuten en karakter i boka ved navn Simplicio (italiensk: idiot) som fikk pavens egne argumenter plassert i sin munn.

Galilei var dessuten kjent som en veldig arrogant person, som kunne irritere vettet av selv sine allierte. I tillegg til den åpenbart grove personlige fornærmelsen mot paven, anså han at Galilei hadde brutt løftet fra 1616 om å ikke fremholde modellen sin som et objektivt faktum før den var tilstrekkelig demonstrert.

Det førte til at Paven i 1632 trakk tilbake støtten sin til Galilei, og lot inkvisisjonen føre saken om hvorvidt Galilei hadde brutt løftet sitt. Inkvisisjonen fant ut at det stemte, og i 1633 ble Galilei dømt og straffet.

Konklusjon - Hva kan vi lære av dette?

Vi forstår altså at situasjonen var langt mer kompleks enn vi ofte blir fortalt. Hele historien involverer veldig sterke personligheter, en ydmyket pave, og en turbulent politisk periode som til slutt endte i fordømmelsen av Galilei og det koperniske systemet, selv om denne snart ble etablert som vår beste kunnskap. Irriterte naturvitere var dessuten sterkt aktive i å konfrontere Galilei med Pave Urban, vel vitende om et sannsynlig utfall.

Så hva skjedde med stakkars Galilei da? Ble han brent på bålet? Torturert? Det må da ha vært noe grusomt, siden han alltid blir trukket frem?

Vel. Nesten. Under rettssakene i 1633 bodde Galilei på diverse palasser og leiligheter i Roma, og endte senere opp i husarrest i villaen sin i Firenze. Her levde han godt de siste ni årene av sitt liv, skrev flere av hovedverkene sine, mottok besøk og reiste på enkeltvisitter. Han sto aldri i reell fare for å bli henrettet eller torturert, og selv husarrest-dommen ble av mange betraktet å være i overkant streng.

Kan man fremdeles kritisere Pave Urban, kirken og støttespillerne for å opptre slik de gjorde?

Helt klart.

Men å bruke Galilei-hendelsen som anekdote som egenhendig skal avfeie all annen historie av banen i å demonstrere at kirken egentlig, sånn egentlig var innmari brutal og fiendtlig mot naturvitenskap?

Verdiløst. Ren ønsketenkning!

1.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder
joachim@nkss.no