Påske

Skal sannheten sette deg fri?

Vi liker å tenke at sannhet gjør fri. Men kan det være at det er påskebudskapet som gjør det mulig?

Først publisert i Dagen 15.04.19.

Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.
– Jesus (Joh 8,31b-32)

Nest etter Julius Caesar, er trolig Pontius Pilatus den mest kjente romeren i historien. De fleste kristne er tvunget til å holde ham aktivt i hukommelsen gjennom en lite flatterende linje i den apostoliske trosbekjennelsen: «Pint under…».

Pilatus er mannen som kjemper mellom egen samvittighet og politisk press om å korsfeste en tilsynelatende harmløs mann. Mot klimakset i Johannesevangeliets versjon av påskehistorien, sier Jesus under rettergangen: «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden (…)». Siden Pilatus forlater stedet like etter, kan vi se for oss han respondere tørt med spørsmålet: «Hva er sannhet?». Svaret virker ikke like viktig for Pilatus. Historien vil ha det til at han lar politiske hensyn vinne, og sender Jesus til korset.

Nesten 2000 år etter, virker en forestilling i vårt tankesett fremdeles å være at sannhet gjør fri. Den setter oss fri til å leve uten vrangforestillinger. Fri til å leve i henhold til «noe ekte». Sannhet synes å ha en sterk, iboende verdi. Den er et mål i seg selv.

Men om vi forlater den kristne virkelighetsforståelsen bak mye av dette tankesettet, er det ikke opplagt hvorfor dette skal være tilfellet. Den ateistiske filosofen John Gray skriver i Straw Dogs:

Ateisme er en sen utvekst av en kristen lidenskap for sannhet. Ingen hedning vil ofre livets behag bare på grunn av sannhet. (…) Tilbedelsen av sannhet er en kristen kult.

Sokrates og de antikke grekerne introduserte påstanden om at sannhet kan gjøre fri. Men kristendommen tilførte den spektakulære revisjonen at håpet om frihet ikke bare tilhører noen få privilegerte, dem som kunne unnslippe hardt arbeid på åkrene til fordel for vin og visdom på filosofiske akademier, men for alle mennesker.

Samtidig kjenner vi til, allerede fra før Darwin, at vi som naturlige organismer primært er rettet mot tilpasning, overlevelse og reproduksjon – men ikke mot sannhet. Kanskje om umiddelbare, livsnødvendige ting, som å skjelne mellom uskyldige eller fiendtlige dyrearter, giftige eller spiselige vekster, osv. Men det mangler ikke eksempler på det motsatte. Tilfeller hvor bedrag og selvbedrag øker overlevelsesevnen. Forskeren Elizabeth Trivier peker på at evolusjon ofte favoriserer “useful errors”. Sannhet er her i beste fall instrumentelt til det som har utviklet oss til de skapningene vi er i dag.

Gray beskriver dessuten hvordan det er «grenseløst naivt» å tro at historien vil bevege oss mot stadig mer sannhet og fremskritt. Om dette var den hele og utfyllende historien, har vi liten grunn til å tenke at menneskets kognitive evner er finslepne redskaper for å identifisere sannhet. Men vi trenger grunnleggende tilgang til sannhet om verdenen omkring oss, som gjør oss i stand til å bruke språk, benytte logikk, utøve vitenskapelige metoder, eller skrive avistekster om hvorvidt sannhet kan identifiseres eller ikke.

For likevel synes det, under normale omstendigheter, å være godt samsvar mellom tanken vår og virkeligheten. Vi virker fra naturens side å ha et telos – en «målrettethet» – mot sannhet. Dette gjør det mulig for oss å avdekke naturens hemmeligheter. En natur vi selv er en uløselig del av. Men om det finnes en slik målrettethet, må den peke forbi den naturlige ordenen alene. Grunnlaget for at vi ikke bare kan finne sannhet, men til tider er nærmest besatt av den, selv når den ikke har noen umiddelbar nytteverdi, synes å peke mot det som på fint heter transcendens – noe som går over og forbi det man kan peke til.

«Gud er død», proklamerte den ateistiske filosofen Nietzsche. Snarere enn å fremføre mer av den banale religionskritikken som preger vår tid, deler Nietzsche her et dypt poeng om en virkelighetsforståelse snudd på hodet. Der hvor ikke bare Jesus forblir død på korset, men Gud faller ut av vår virkelighet. Uten Gud som garantist for et ekstra-menneskelig perspektiv på tilværelsen, har vi ikke lenger gode grunner for at hva vi leser ut av naturen bærer egentlig mening. Nietzsche foreslår at vi nå er etterlatt med bare individuelle perspektiv, uten en faktisk mulighet til å gjenkjenne noe ekte – noen sannhet der ute. Martin Heidegger beskriver dette trekket som den virkelig gudløse vantroen – å redusere sannhet til hva vi kan konstruere helt alene. Sånn sett lever de fleste vestlige, også de som bekjenner seg til ateisme bare i navnet, fremdeles som om Gud virkelig eksisterer.

For i motsetning til dette har den kristne virkelighetsforståelsen en garanti for at sannhet finnes, også utenfor individets perspektiv, og at den er et mål i seg selv. Sannheten i skaperverket reflekterer Skaperen selv, fordi den er å identifisere med Skaperens perspektiv. Selv om det ikke uten videre er lett å oppdage denne, kan vi nå garantere at sannhet faktisk finnes. Vi kan dermed anstrenge oss for å finne den, enten fra logikk, vitenskapene eller hverdagslivet. Å elske sannhet er å elske Gud. De opererer alltid sammen.

Påskefortellingen forteller om hvordan vi løsrives til frihet når vi ser forbi det uviktige og forgjengelige, gjenkjenner det ekte og uforgjengelige, og kan styre livene våre etter det. Påskens høydepunkt forteller at den frigjørende sannheten legemliggjøres i en person, tar bolig blant oss, lever med oss, lider med oss, dør med oss og gjenoppstår med oss. Friheten er ikke lenger begrenset til akademiet, men finnes i et livet i etterfølgelse og imitasjon.

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»
Joh 14,6a

2.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder
joachim@nkss.no

Står ikke til påskeeksamen

Selv om jul og påske handler om ganske forskjellige ting, har de en ting felles - at man stadig finner på fortellinger om at ingen av høytidene handler om Jesus.

Gjesteinnlegg fra Bjørn Are Davidsen.

Altså bare å sette seg i solveggen med en appelsin, mens man leser i nærmeste nettavis at påsken i likhet med julen egentlig stammer fra noe hedensk.

Dermed kan vi snu solbrillene i retning ABC Nyheter som stiller det viktige spørsmålet i vår tid om Hvorfor påsken er gul.

Den kristne påske feires til minne om Jesu innstiftelse av nattverden og hans lidelse, død og oppstandelse. Men i det gamle testamentet er påsken en fest til minne om utferden fra Egypt. Påskelammet ble slaktet i tempelet og spist sammen med usyret brød i familien om kvelden. Den gammeltestamentlige påskefest har antakelig tatt trekk fra enda eldre fester, knyttet til vår og sauedrift.

Og hvis du trodde det bare var en tilfeldighet, la oss oppklare det med en gang.

Siden den jødiske påsken helt konkret og veldig tydelig feires til minne om en historisk begivenhet, er det noe underlig å hevde at den egentlig (dette interessante ordet) kan føres tilbake til eldre fester.

At mange kulturer har hatt vårfester med mat og drikke, betyr ikke at alle fester som er lagt til våren egentlig er dette. Det må kort sagt være mulig å feire bursdag eller bryllupsdag, nasjonaldag eller frigjøringsdag på våren uten å bli tatt til inntekt for at det er våren man feirer.

Spesielt ikke når man forteller at det ikke er det.

På samme måte er det ikke veldig vanskelig å se sammenhengen mellom en kristen og en jødisk påske. Når Det nye testamentet beskriver Jesus som Guds lam som bærer verdens synder, er det en symbolikk som henger nøye sammen med den jødiske påsken. 

Slik det da også nevnes i en setning langt nede i artikkelen, noe som ikke forhindrer at fokus er på noe annet. Dermed er det ABC Nyheter som nevnt over lovet å oppklare altså at

Påsken er egentlig ingen kristen skikk. Påske er i utgangspunktet en religiøs høytid som blir markert med en rekke helligdager, religiøse skikker og symboler. I tillegg har feiringen fått flere verdslige innslag og folkelige uttrykk. Det gjelder alt fra gamle tradisjoner som bruken av påskeegg, påskeharer og gule påskekyllinger til nyere tiders påskeferie, påskekrim, påskenøtter og påsketre.

Javel, så påsken er ikke en kristen skikk, men tvert i mot en religiøs høytid som blir markert med en rekke (her er det bare å feste en pute i taket) «helligdager, religiøse skikker og symboler».

Feiringen har røtter i den angelsaksiske gudinnen Eostre som ble seremonielt påkalt rundt denne tiden, etterfulgt av den germanske vår og fruktbarhetsgudinnen Ostara (greske Eos). Da kristendommen spredte seg og tok over tradisjonene, ble navnet beholdt og opprettholdt gjennom det engelske easter og tyske ostern.

Mens man ikke nevner at dette gjelder kun i de to språkene. Muligens sier det noe om lengsler og behov når vi ser iveren etter å gjøre sin egen måte å feire på til den eldste og (er formodentlig tanken) i såfall den ekte.

Navnene til gudinnene Eostre, Ostara og Eos betyr rett og slett morgengry. Og man feiret disse gudinnene ved vårjevndøgn, for å markere at vinteren nå var forbi og sommeren og fruktbarhetens tid stod for døren.

Uten å ta et hint fra at vår påske ikke er lagt til vårjevndøgn.

Eller altså ikke heter "easter". For som ABC Nyheter nevner har det norske navnet på høytiden en litt annen opprinnelse.

Her i Norge fikk vi ordet påske fra páskar som kom inn i norrønt med kristendommen, via latin pascha og hebraisk pesach.

I likhet med de fleste andre steder.

Vi finner kort sagt ikke noe som ligner "Easter" utenfor det engelske og tyske språkområdet og heller ikke i Norden. Og vi skal ikke henge oss opp i at pascha er gresk fra Det nye testamentet, ikke latin, og at opprinnelsen selvsagt er det jødiske pesach ("å gå forbi" eller passover på engelsk).

Noe som ikke gjør det underlig at vi i Europa forøvrig finner Paskha (bulgarsk), Uskrs (serbisk), Vaskrs (slovakisk), Pasen (nederlandsk), Pasqua (italiensk), Pääsiäinen (finsk) og Páscoa (portugisk).

Det er rett og slett ikke slik at pascha er et gresk ord for "Easter". "Easter" er et engelsk ord for pascha.

Uansett kan det tenkes bedre logikk og historieforståelse enn å hevde at siden engelskmenn og tyskere beholder navnet på en festperiode har festen sin opprinnelse i det man feiret under dette navnet.

Mye av denne misforståelsen henger sammen med sekteriske sammenblandinger av ordlyd og folklore på 1800-tallet, århundret som muligens har skapt flere myter enn noe annet. 

Mer bestemt kan vi nok som så ofte gå til konspirasjonsklassikeren The Two Babylons , skrevet av den antikatolske forkynneren Alexander Hislop, og den oppdaterte utgaven av Ralph Woodrow, Babylon Mystery Religions.

Blant mange forhold Hislop nevner i sin kamp mot Satan og pavekirken er at “Easter” kommer fra en gammel hedensk fest for Astarte eller Ishtar. Dette har lenge vært en populær påstand blant fundamentalister, ofte knyttet til at keiser Konstantin skal ha gitt festen kristne klær.

Mens man bommer på lettere sentrale ting som at Kirken hele veien kalte dette for Pascha og så på det som oppfyllelsen av den jødiske feiringen med Jesus som det siste og fullkomne påskelam.

Woordrow gjorde forøvrig den interessante øvelsen å dobbeltsjekke med noe som kalles for kilder.

Resultatet var at han trakk sin bok tilbake og ga ut The Babylon Connection? der han gjendrev deler av Hislop behørig (og andre deler i senere bøker).

I stedet for at påskefeiringen med gule egg og påskehare springer ut av hedenske tradisjoner, og tilhører en «opprinnelig påske», synes dette som relativt moderne oppfinnelser. Påskeharen er ikke omtalt før på slutten av 1600-tallet og den amerikanske kommersutgaven (i så henseende en parallell til Coca Cola-nissenEaster Bunny er fra 1800-tallet.

Mens det stemmer godt at påskekrim og påskenøtter er norske tradisjoner fra 1900-tallet.

Nå er det ingen tvil om at påsken for mange i dag handler om noe annet enn Jesus. Og det er ikke noe i veien for å feire høytider med hva man selv mener er koselig eller verdifullt, fra krim til kontemplasjon, skiturer eller snøharer. Men at vi i dag har innslag som i noen grad kan minne om feiringer i noen førkristne kulturer, betyr ikke at de har sine røtter i dette.

Av de mange teoriene om hvorfor egg og harer er blitt en del av påskefeiringen, er det dermed interessant at en sekulær journalist velger den religiøse forklaringen som presten Hislop gikk for på 1800-tallet.

Mens han i stedet f.eks. kunne lagt vekt på at egg kan markere nytt liv på forståelige måter, kanskje kan skyldes overskudd på egg mot slutten av den kristne fastetiden eller kan knyttes til den jødiske skikken å spise hardkokte egg som en del av påskemåltidet.

Og tatt opp problemstillingen med hvordan førkristne skikker kan gjenoppstå etter over tusen års fravær, uten at noen har holdt feiringen ved like eller dyrket de angivelig involverte gudene underveis.

Men det er flott at man har fått med seg at oppstandelse er en avgjørende del av påsken.