Naturvitenskap

Et par ting naturvitenskap aldri kan gjøre

Naturvitenskap er et enestående menneskelig prosjekt. La det ikke være tvil om det. Men å beholde tunga rett i munn er det beste forsvaret vi kan gi for den.

Kunnskapen som metodene har gitt oss, har lært oss ufattelig mange ting om universet vi lever i, hjulpet oss å utvikle teknologi som gjør at vi kan kommunisere med personer på andre siden av kloden i sanntid, utryddet sykdommer ved medisiner og vaksiner, reise forbløffende arkitektoniske strukturer, beskytte oss mot naturkatastrofer og få oss fra punkt A til B i løpet av kort tid.

Men det er stor forskjell på dem som benytter naturvitenskap på en fornuftig måte, med god forståelse for fundamentet og dens muligheter og begrensninger, og dem som ikke gjør det, og utvikler en blind tro. Sistnevnte har sjeldent mange studiepoeng i mer avansert vitenskapsfilosofi, og liker mer tanken på å kunne kalle seg vitenskapelig og rasjonell, enn å faktisk være det.

Å ha visshet om visse metodologiske begrensninger, er den beste sikkerhet til å beskytte naturvitenskapelige metoders troverdighet i møte med hyppig misbruk.

Først. Det er gode grunner til at naturvitenskap aldri kan være vår eneste, eller selv vår mest grunnleggende, kilde til kunnskap, som utfyllende beskrevet i min artikkel i Religionslærerens tidsskrift.

Men mens vi først er i gang, kan vi minne om et par konkrete ting naturvitenskap aldri kan gjøre, slik at ikke flere utvikler blind tro.

Naturvitenskap kan aldri avgjøre moralske spørsmål

Hva er en menneskerett? Hvor langt kan menneskerettighetene gå? Hvordan burde vi behandle dyr? Burde vi gi opp noe av vår egen luksus for å hjelpe mennesker vi aldri vil møte? Burde jeg bry meg om hvordan andre føler seg? Er det greit å voldta noen om det hjelper til å spre enda flere gener i løpet av vår begrensede levetid? Har funksjonshemmede like stor verdi som presidenter? Har ufødte barn menneskeverd? Har eldre det? Kan vi kaste kristne til løver i Colosseum, dersom mange nok får underholdning av det? Hva med svenske - kan vi kaste dem? Burde vi beskytte kloden vår? Burde vi elske barna våre? Slå dem? Burde vi lyve? I hvilke situasjoner er det i så fall greit å lyve og når er det ikke? Kan vi stjele fra noen, dersom de ikke trenger det og uansett aldri får vite hvem som sto bak tyveriet? Hvor mye kan vi overvåke innbyggerne i et land?

Du vil aldri kunne lage normative påstander med matematikk. Du vil aldri verdi i et mikroskop.

Dette er viktige spørsmål, men naturvitenskapelig kunnskap alene vil aldri kunne avgjøre noen av dem. Naturvitenskap kan hjelpe oss til å lære hvordan vi kan bekjempe sykdommer i fattige land, etter at vi først har bestemt at det er en ting som mennesket burde gjøre. Vi kan oppdage at barn som er utsatt for mer kjærlighet enn vold i oppveksten lykkes bedre senere i livet, men vi må ty til moralfilosofi for å avgjøre at dette er en god ting, som er ønskelig. På samme vis kan kunnskapen om værkrefters påvirkning på ulike materialer hjelpe oss når vi investerer ekstra midler i å bygge stormresistente bygninger, etter at vi først har bestemt at det er en ting som er verdt å gjøre.

Merk at figurer som forsøker å smugle inn moral i «vitenskapelighet», slike som Michael Shermer og Sam Harris, alltid smugler inn et element av det de kaller «fornuft» inn bakdøra, og later som at dette utgjør en integrert del av naturvitenskap selv. Men fornuften fungerer uavhengig av naturvitenskapelige metoder, og kan derfor ikke være et output av den. Snarere ligger den forut til at vi utøve naturvitenskap i det hele tatt.

Og da oppstår naturligvis nye spørsmål: Hvor kommer denne fornuften fra? Hvilket fundament står den på? Hva forteller den oss? Er bedømmelsene jeg gjør ut fra min egen fornuft gjeldende for andre?

Individer kan foreta moralske bedømmelser, basert på gode eller mindre gode grunner.

Naturvitenskap kan aldri avgjøre estetiske spørsmål

Hvilken musikk er vakrest av Bach og Bieber? Hvilken type litteratur er mest kultivert av Shakespeare og 50 Shades? Hva er mest høyverdig grafikk av Picasso og Pondus? Hva er penest av et uberørt fjell-landskap i solnedgang og en avfallsdynge?

Naturvitenskapelige metoder kan hjelpe oss å finne frekvensen av en skala, og beskrive hvordan øyne våre prosesserer informasjon om farger til hjernen, eller måle en distinkt hjerneaktivitet i det vi opplever en behagende estetisk opplevelse. Kunnskap om fortidige organismers utvikling og overlevelsesevne kan hjelpe oss å forstå hvorfor vi opplever råtten mat som motbydelig, og fersk mat som appetittvekkende, men naturvitenskap alene kan aldri fortelle oss hvorvidt Dante, Mozart, Asterix, Tiki-taka-fotball eller Gordon Ramsey er fantastisk eller forferdelig.

Individer må foreta estetiske bedømmelser, basert på gode eller mindre gode grunner.

Naturvitenskap forteller ikke hvordan vi benytter naturvitenskapelig kunnskap

Vitenskapsmenn har gjerne en klar formening om hvordan kunnskapen de oppdager skal benyttes, men det er ingenting ved naturvitenskapen selv som viser oss hvordan kunnskap skal benyttes. Naturvitenskap kan kanskje hjelpe oss å konfigurere DNA på nye måter, men gjør lite for å fortelle oss om vi skal bruke denne kunnskapen til å hjelpe mennesker med genetiske sykdommer, utvikle nye former for genmodifisert mat, eller utvikle genetisk krigføring, ved å utvikle bakterier med potensial til å terrorisere store folkemengder. Vi kan gjøre oppdagelser om kjernekraft, men naturvitenskapen er taus om hvorvidt denne skal brukes til dødelige bomber eller generere strøm til å drifte sykehus på avsideliggende områder av kloden. Hvorfor og hvordan skal vi bruke den til gode ting, snarere enn å skape nye Hiroshima, lobotomering, sennepsgass, eugenikk, klimakrise og destruktiv konsumerisme?

For nesten enhver naturvitenskapelig oppdagelse, kan vi forestille oss positive og negative måter å ta den i bruk på. Som i antikk, gresk moralfilosofi, er slike ytre goder gjerne nøytralt ladde, men det er først når vi tar dem i bruk for et definert mål, at vi kan avgjøre graden av godhet og ondskap.

Naturvitenskap beskriver noe om hvordan verden er (i det minste innenfor de fleste vitenskapsfilosofiske retninger), men vi må selv bedømme hvordan vi skal benytte oss av den kunnskapen, basert på gode eller mindre gode grunner.

Naturvitenskap forteller oss ikke om ultimate virkeligheter

Eksisterer Gud? Hva er meningen med ditt liv? Har vi en udødelig sjel? Kan mirakler skje?

Dette er viktige spørsmål, men naturvitenskap hjelper oss ikke langt i å besvare dem. Naturvitenskap kan kanskje fortelle oss hvordan universets krefter fungerte fra den første tidlige ekspansjonen frem til situasjonen vi har i dag, men kan aldri forklare hvorfor noe eksisterer fremfor ingenting. Naturvitenskap kan hjelpe oss til å kalkulere visse fremtidige naturlige hendelser, basert på vår kunnskap om naturens regelmessigheter, men naturvitenskap kan aldri fortelle oss hva en naturlov er, om noe bakenfor holder dem i eksistens, eller si noe om hvorvidt disse kan overskrides i gitte tilfeller. Naturvitenskap kan fortelle deg hva slags type molekyler kroppen din består av, men kan aldri fortelle deg hvorfor du er en bestemt person med et eget «indre liv», til tross for at alle cellene i kroppen din skiftes ut med 9 års mellomrom, eller hvorfor nettopp du ble kastet inn i eksistens for x antall år sida.

For å finne ut av disse spørsmålene, trenger vi ikke å kaste oss i blind tro – ren gjetting, men vi har andre verktøy for å rasjonelt utforske slike spørsmål av både en filosofisk og religiøs karakter. Dette kan vi naturligvis igjen gjøre på godt eller mindre godt grunnlag.

Vi kunne fortsatt med andre eksempler, som epistemologi, altså fagfeltet om hvordan menneskets kan tilegne seg kunnskap og læring i utgangspunktet, eller inkludere f.eks. matematikk og logikk, som virker til å eksistere som immaterielle realiteter allerede før vi i det hele tatt har nærmet oss noe som helst som kan kalles naturvitenskapelig kunnskap, men du skjønner antakeligvis poenget allerede.

Feltene ovenfor avgjøres ikke av naturvitenskapelig kunnskap, men er ikke mindre viktige av den grunn. Vi kan fremdeles benytte sofistikerte, rasjonelle verktøy for å tenke rundt dem, fremføre logiske argumenter for å overbevise andre om vårt ståsted og skrive akademiske artikler for å bidra til menneskehetens kumulative læring. All rasjonell aktivitet er ikke vitenskapelig aktivitet. Det ville begrenset oss veldig som intellektuelle skapninger.

Er du uenig i det ovenfor? Vel, finn et moteksempel da! :)

Lagsmann er Norges beste forskningsformidler

En beskjeden gutt fra Trøndelag endte i oktober opp omkranset av konfetti på scenen. Han ble vinner av årets Forsker Grand Prix og kan nå smykke seg med tittelen: Norges beste formidler av forskning.

«Husker du forrige gang du var ute og stirret opp mot stjerneteppet med stjerner og galakser så langt øyet kan se. Hvor er vi hen? Hvorfor ser det sånn ut her?»

Hør hele samtalen med Ben David og broren Mikael om hvordan det er å være kristne fysikere i andre episode av Lagspodden.

Slik innleder Ben David Normann med stor innlevelse sin presentasjon av universet på fire minutter foran et fullsatt lokale i Tromsø med live videostrømming over internett, hvor et kompetent dommerpanel følger intenst med. En time senere leser programleder Nadia Hasnaoui opp navnet hans som vinner av årets konkurranse. Dommerne var ikke snaue i sine tilbakemeldinger:

Ben David Normann vant for sin presentasjon om universets historie. Foto: David Jensen.

Ben David Normann vant for sin presentasjon om universets historie. Foto: David Jensen.

– Det er helt tydelig at du elsker ligningene dine, men det er også tydelig at du elsker å formidle dem. Det synes jeg du gjør på en utrolig fin måte, kommenterte skuespiller Bernt Bjørn.

– Man trenger sånne som deg for å klare å formidle at det er gøy å løse Einsteins ligninger, lo Anders Hanneborg i Norges forskningsråd.

Det dommerne nok ikke visste, er at Ben hadde utviklet sin glede for formidling på bedehuset og på Laget. Men trosreisen startet i hjemmet.

– Jeg hadde foreldre som helt klart levde det de trodde på, så det var integrert tro med liv, forteller Ben.

Foreldrenes påvirkning var nok ikke helt tilfeldig. Broren, Mikael Normann, endte også opp med en stabil kristen tro, sammen med en doktorgrad i fysikk på Queen Mary i London. De avviser begge ryktene om at det ble smuglet noe inn i drikkevannet deres, eller at det ble lest barnebøker om Schrödingers katt på sengekanten.

Ble i stand til å tvile

Til daglig tar Ben sin doktorgrad på Universitetet i Stavanger. Det tok en stund før han fant ut hva han ønsket å bli når han ble stor. Det måtte forsøk med både ingeniør- og medisinstudier og klassisk gresk til før han landet i kosmologien. Møtet med kosmologien fikk han imidlertid raskt til å stille nye spørsmål ved troen sin:

– Jeg hadde løpt rundt som 5-åring og fortalt venna mine at de «måtte tro på Gud, fordi det var fantastisk». Men da jeg var 25 år, var jeg plutselig i stand til å tvile.

– Jeg opplevde det veldig utfordrende jo mer jeg studerte. Det kom til et bristepunkt hvor jeg måtte tenke gjennom alt på nytt. Da kom den gode oppveksten, hvor foreldrene mine viste oss gode grunner til å tro, spesielt godt med.

Ben David fikk ros blant dommerne for sitt tydelige engasjement. Foto: David Jensen.

Ben David fikk ros blant dommerne for sitt tydelige engasjement. Foto: David Jensen.

Ben og broren hadde vært vant til å leve med mange rundt seg som ikke har trodd på det samme som dem, men nå måtte han ta fatt på en reise hvor han ønsket å være helt ærlig.

– Du får jo høre at det skal finnes gnisninger mellom tro og vitenskap, så på et tidspunkt må man ta stilling. Jeg møtte mange som helt oppriktig mente at det jeg trodde på var tull og tøys, og det var katalysatoren for at jeg måtte søke svar.

– Jeg leste mye agnostisk litteratur, for jeg ville jo finne ut hva som var sant. Jeg vet ikke om det var riktig fremgangsmåte, men det var nok et behov jeg hadde. Å distansere meg litt, og finne ut av ting på nytt. Jeg skrev mye på den tida. Jeg søkte innover i meg selv, og utover i litteraturen.

Ben hadde ikke mye erfaring med Laget som ung, men gjennom studietiden på NTNU og Universitetet i Stavanger ble han gradvis mer aktiv.

– Jeg har aldri angret på det. Laget har hjulpet meg til å stille de rette spørsmålene om mine egne oppfatninger. Det har gjort meg mer bevisst på mitt ståsted. Det er bra, for da kan man undersøke det nærmere og komme nærmere sannheten, grubler Ben.

Vil dele tryggheten

I dag er han hyppig brukt som foredragsholder og i panel på «Grill en kristen-arrangementer» for Laget rundt om på studiesteder i Norge. Det liker han godt.

– Nå som jeg har fått en trygghet på det jeg tror på, ønsker jeg å dele det med andre. For hvis dette er sant, er jo dette verdens beste nyheter. Og det håper jeg andre kan oppdage og finne en egen trygghet i.

– Jeg har blitt veldig bevisst, og det er mye gjennom å være aktiv i Studentlaget. Vi er kalt til å leve et liv nær Gud der vi er. For meg er det nå som doktorgradsstudent i fysikk. Jeg ber hver morgen at Gud skal bruke meg som sitt verktøy der jeg er. Som regel betyr det at jeg sitter og regner på «Gravitational Lensing» eller noe annet. Men kanskje jeg også klapper noen på skuldra i riktig tidspunkt, som gjør at de kan oppleve at noen bryr seg, eller noe annet.

Han håper at Laget kan være en arena for å utvikle et ønske om å bli bedre kjent med Gud personlig. Han håper at ved å komme sammen på tvers av konfesjoner, kan man både utfordre hverandre til å tenke gjennom viktige spørsmål, men også vise at man kan gå sammen ut til medstudenter om det viktigste: At Jesus Kristus er Guds sønn.

Ben David viser frem ligningene sine. De er vakre, mener han.

Ben David viser frem ligningene sine. De er vakre, mener han.

Lærte av andakter

Ben tror helt klart at en fortid med mye andakter også har vært med på å gjøre ham bedre til å presentere forskning.

– Jeg har stått på en talerstol før, så jeg takler å stå der og ha mange øyne festet på meg. Det at jeg har holdt taler i menighetssammenheng og undervist i jobbsammenheng, gjorde det helt klart lettere å fjerne seg fra hvor skummelt det var.

I disse dager har Ben langt viktigere ting å tenke på enn universets historie. I romjula skal han stå foran alteret og si ja til sin forlovede Beate Haus. Bryllupet vil stå på hennes hjemsted, på et avsidesliggende leirsted i Rogaland.

– Det blir en kort bryllupsreise før jeg skal hjem til Trondheim for å fullføre forskningen min og se frem til årets StudentFORUM, avslutter han.

Hør samtalen med fysikerbrødrene Mikael og Ben David Normann om tro, tvil og kosmologi i første episode av Lagets egen podkast: Lagspodden. Den er tilgjengelig på iTunes, Soundcloud og alle apper hvor du finner podkast.

Uten jul og inkarnasjonen – ingen vitenskap

Det er gode grunner til å si at moderne vitenskap startet minst 300 år tidligere enn det er vanlig å tro. Men at mysteriet omkring julen og Jesu fødsel skal ha noe å si for fremveksten av naturvitenskap, det er vel en drøy påstand?

Gjesteinnlegg fra Bjørn Are Davidsen, forfatter og sivilingeniør, og Sverre Holm, professor ved UiO og NTNU.

En vanlig måte å fremstille historien på er å si at grekerne bygde på Babylons vitenskap, at araberne kombinerte det med indisk kunnskap og at Europa overtok dette i renessansen. Til slutt fremsto moderne vitenskap. I dette bildet står renessansen for en gjenoppdagelse av det greske som var blitt holdt nede i middelalderen. Dette kan kanskje ha noe for seg når det gjelder kunst og kultur. Men det stemmer absolutt ikke når det gjelder naturvitenskap.

Moderne vitenskap er i stor grad et brudd med en svært så imponerende gresk tenkning. Selv om vestens naturfilosofer i starten tok til seg Aristoteles og andre greske filosofer, vokste det mellom det 13. og 15. århundre fram en kritisk refleksjon overfor denne tradisjonen. Noe skulle det ta tid å endre, som Aristoteles’ skille mellom den fullkomne himmelske fysikken utenfor månens sirkel og den ufullkomne jordiske innenfor.

Kristendommens nødvendige tankefundament

Andre ting var enklere, som forutbestemmelsen i et syklisk historiesyn. Ideen om at det var mulig å tenke seg logisk fram til hvordan naturlover skulle være, som at vakuum var umulig eller at planeter måtte gå i sirkler siden det var den perfekte bevegelse, ble også forkastet. Det mest bevaringsverdige var ideen om at naturen var styrt av lover og ikke av gudenes luner. I gresk tenkning gjaldt det riktignok bare for astronomien, men uansett som uttrykk for skapergudens rasjonalitet.

I Paris i 1277, det fremste vitenskapsmiljøet på den tiden, ble det med pavens velsignelse satt fokus på at deler av Aristoteles’ fysikk brøt med kristen teologi. Et punkt var motsetningen mellom Aristoteles evige verden og Bibelens «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Det er dette som i dag har fått sitt vitenskapelige uttrykk i Big Bang. Et annet punkt var at hendelser og livsløp var forutbestemt av planeter og stjerner. En bieffekt av dette var at man unngikk en determinisme som ikke fungerte godt sammen med vitenskapelig nysgjerrighet og selvstendig forskning. Mens det har vært vanlig å oppfatte Kirkens beslutninger i 1277 som uttrykk for at kirken var motstander av vitenskap, har synet på dette endret seg det seneste århundret.

Duhem som pionér

Den som for alvor satte oss på et annet spor var den franske fysikeren og vitenskapshistorikeren Pierre Duhem. Han var den første på mange hundre år som faktisk leste originalskriftene til middelalderens glemte tenkere som Jean Buridan og Nicole Oresme. Deres tanker finnes hos Kopernikus og Galileo, men uten at det refereres til dem. Slikt står til stryk ut fra dagens standard for vitenskapelig publisering, men var nok mer vanlig da. Duhem kom til at hvis det er ett årstall som skal markere begynnelsen på vitenskap, så må det nettopp være 1277.

Ideen om at middelalderens kirke hadde stor betydning for vitenskap finner vi i dag hos sentrale vitenskapshistorikere som Edward Grant, David Lindberg og Ronald Numbers. Men ser det ikke ut til at fysikere som Stephen Hawking, Neil deGrasse Tyson og Michiu Kaku har lest dem når de prøver seg på popularisering av vitenskapshistorien. Det er dessverre lett å tro at hvis man kan vitenskap, kan man også dens historie.

Men en ting er hva grekerne tenkte om verden, noe annet og viktigere er hvorfor de gjorde det. Verdensbildet var preget av et syklisk historiesyn der hendelser og ideer gjentar seg i et evig kretsløp. De var også et stykke på vei inspirert av et animistisk og panteistisk natursyn. Objekter hadde innebygde tendenser og søkte seg mot sin naturlige plass som for eksempel når steiner faller mot jorden. Samtidig skilte man mellom ganske rotete bevegelser på den ufullkomne jorden og de fullkomne i himlene.

Ordet tok bolig

Debatten om dette var viktig for å koble teologisk og naturfilosofisk tenkning i vesten. Selv om det i en periode var til dels mer avansert tenkning innen det arabiske kulturområdet, var det vanskeligere å få en grunnleggende aksept for naturlover. I denne kulturen forble vitenskap og religion adskilt, noe som etter hvert gikk ut over vitenskapen. Den ungarsk-amerikanske benediktermunken og fysikkprofessoren Stanley Jaki setter det på spissen som at vitenskapen der opplevde enda en dødfødsel slik det var skjedd i den greske kulturen før dem.

Bare i Vest-Europa fikk naturvitenskapen en virkelig fødsel og ble levedyktig. Moderne vitenskap kunne dermed vokse fram og spre seg til alle verdensdeler. «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» står det i begynnelsen av Johannes-evangeliet. Jaki sier at denne unike hendelsen var avgjørende for vestens tro på at historien ikke går i evige sykluser. Det er jo heller ikke uten grunn at dette også markerer starten på vår tidsregning.

Jesu fødsel sammen med skaperøyeblikket er de skjellsettende punkter i historien som mer enn noe annet førte til en overbevisning om at historien har en begynnelse og en slutt og at det ikke er forutbestemt hva som skal skje. Det klare skillet mellom en rasjonell Skaper og skaperverket tilsier at fysikken er den samme overalt både i himmelen og på jorden og at den er mulig å forstå. Overbevisningen om at Skaperen hadde frihet til å lage skaperverket på mange forskjellige måter, men samtidig hadde lagt lover inn i det, ga også en motivasjon til å foretrekke observasjoner og eksperimenter fremfor lenestoltenkning om hvordan verden skulle fungere.

Dette er skapelsens, inkarnasjonens og julens mysterier slik de griper inn i historien om vitenskapens tilblivelse. Det kan nok likevel ta tid før vi får julesangen om at moderne vitenskap ble født i Betlehem.

[Les mer i Stacy Trasancos, Science Was Born of Christianity: The Teaching of Fr. Stanley L. Jaki, 2013]

Kan jeg tro på både Gud og vitenskap?

Hvorfor koker tevannet til bestemor? Koker det fordi vannet har nådd 100 grader, eller fordi bestemor får besøk? Teit spørsmål. Begge svarene er gode forklaringer, men på ulike nivå.

Svarene er ikke konkurrerende og er ikke ment å erstatte hverandre. De forklarer samme sak.

Først publisert på iTro.no.

Skaperen

Behovet for Henry Ford forsvinner ikke selv om vi forstår hvordan en Ford er bygd opp. På samme måte klarer vi oss ikke uten Gud selv om vi forstår mer og mer om hvordan han har skapt verden.

Nei, dette er en helt ny tanke som var fremmed for dem som utviklet vitenskapen. Vi finner den ikke i antikken og ikke i middelalderen. Det er heller ikke spor av den da hele naturvitenskapen for alvor sprang ut i blomst – med kristne vitenskapsmenn som Nicolaus Copernicus, Johannes Kepler, Galileo Galilei, Francis Bacon og Isaac Newton.

Oxford-professoren C.S. Lewis oppsummerte det på en treffende måte: «Mennesker ble vitenskapelige fordi de forventet lover i naturen, og de forventet lover i naturen fordi de trodde på en lovgiver».

Det er forskjell på å tro på Gud og å tro på vitenskap. Når vi tror på Gud, tror vi på en perfekt skaper av universet. Når vi tror på vitenskap, forholder vi oss til et menneskelig prosjekt for å lære mer om den naturen som Gud har skapt.

God of the gaps

Det har sneket seg inn myter blant mange om at jo mer vi finner ut med vitenskap, jo mindre plass er det til å tro på Gud. Men det forutsetter at vi tror på en gud som flyr rundt og lager lyn og torden, som tilfeldige småguder som Tor og Odin.

Men de store monoteistiske tradisjonene, som kristendom, jødedom og islam, ser dette på en annen måte. Den Gud som finnes er Skaperen og Lovgiveren bak hele universet. Vitenskap i seg selv bygger nettopp på en teistisk tanke om lover og regelmessigheter i naturen.

Partikkelfysiker Russell Stannard uttalte: «Ateister hevder at naturlovene eksisterer helt meningsløst og at universet dypest sett er absurd. Som vitenskapsmann synes jeg det er vanskelig å akseptere. Det må være en uforanderlig, rasjonell grunn som den logiske, lovmessige naturen bygger på.»

John Lennox er et tydelig eksempel på at tro og tanke går hånd i hånd, og her kan du se et eksempel på hans tanker om tro og vitenskap.

Som kristne bør vi omfavne vitenskap som søker å finne sannhet om hvordan naturen fungerer. Men den fantastiske naturen som vitenskapen studerer vitner selv om en Skaper!

Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort.
Salme 19,2

 

Anbefalt lesestoff:

Kapittel 4 i boka «Grill en kristen».

https://corechristianity.com/resource-library/articles/5-reasons-why-science-and-faith-are-compatible

https://www.danieljoachim.org/2018/02/hvordan-kan-noen-tro-pa-gud/

Hans Christian Bergsjø.jpg

Hans Christian Bergsjø

Galileo Galilei - da kristne undertrykket vitenskap?

Historien om Galilei blir gjerne trukket frem for å demonstrere hvorfor kristne er fiendtlige til vitenskap. Men en grundigere undersøkelse, viser at dette er en mytefortelling uten støtte i faktisk historie.

Kirken har alltid vært i konflikt med naturvitenskap. Kirken pleide jo å ha mye makt. Makt over mennesker. Til å kontrollere hva folk tenkte om det meste. Når så noen modige naturvitere forsøkte å komme seg opp og frem for å tenke selv, måtte disse holdes nede. Kirkens dogmer ble slått i hodet på dem til de trakk seg i skjul. Men til slutt vant fornuften, naturviterne slapp endelig fri, og kirken var slått.

Alle vet jo det? Man trenger vel ikke å begrunne dette lenger, for det er vel etablert som fakta?

En tiltrekkende myte

Vel, nesten. Dette er en av måtene jeg pleier å åpne foredragene mine om Gud og naturvitenskap på. Det fanger tilhørerne, tar tak i dyptsittende fordommer vi møter daglig og gir en god mulighet til å spille videre på dem.

Det er kanskje ikke så rart at vi tror på slikt, når selv elever på videregående skole møter parodiske avsnitt som dette i norskskoleboka si:

Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. […] I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa

Det er en forlokkede fortelling. Den er veldig godt egnet for alle moderne mennesker som ønsker å fortelle seg selv at de står på riktig side av historien. At de hvite riddere av opplysning og fornuft mot fortidens mørke, overtro og undertrykkelse. Derfor er det synd at også denne historien er ren overtro. Den er en siste krampetrekning fra den for lengst diskrediterte Draper-White-tesen.

Det har vitenskapshistorikere og vitenskapsfilosofer visst i en lang årrekke, uten at folk flest tvinges til å lese vitenskapelige journaler av den grunn. Tvert om kan man argumentere godt for at kirken og en kristen virkelighetsforståelse var det som muliggjorde moderne naturvitenskap som intellektuelt prosjekt. Det hører dessuten med til historien at det ikke eksisterer et eneste dokumentert historisk eksempel på at kirken har forfulgt personer for at de har drevet med vitenskap.

Men det kan ikke stemme, tenker du kanskje nå? For hva med Giordano Bruno? Og sjefen av dem alle – Galileo Galilei?

Okay. Bruno er en lang historie i seg selv, så la oss her konsentrere oss om Galilei.

Galileis forløpere

For om lærerere eller medstudenter forteller deg at kirken har forfulgt vitenskapsmenn, finnes det et enkelt motspørsmål: Kan du gi meg et eksempel?

Fra min erfaring pleier da 9 av 10 å vise til Galilei, om de i det hele svarer noe. Var det ikke slik at kirken nektet å se i teleskopet i Galilei, og utforske naturen, men var mer opptatt av å forsvare overtro? Han er sjefsmartyren som skal demonstrere forbi enhver tvil at kirken har hatt klørne ute når dogmer trumfer vitenskapelighet. Og visst finnes det en god del kirken burde ta selvkritikk for opp gjennom historien, men å hindre vitenskapens fremvekst er på ingen måte en av dem. Heller ikke i episoden med Galilei.

galilieo-kKnB--621x414@LiveMint.jpg

Så hva skjedde egentlig her?

Fortellingen om bakteppet for hendelsen, burde få med at dette var en urolig tid, både for kirken og for Europa. Galilei var professor i matematikk, astronom og katolikk. I Galileis levetid fra 1564 til 1642 var både reformasjon og mot-reformasjon allerede kommet godt i gang, og trettiårskrigen (1618-1648) herjet kontinentet.

Galilei er kjent for de fleste som personen som ville erstatte den geosentristiske modellen med vår heliosentriske, men endte opp i kirkens fangenskap. Det viste seg at det ikke var jorda som sto i sentrum likevel, men sola. Jordkloden vår, sammen med de andre planetene, gikk i bane rundt den - ikke omvendt.

Men nå var det faktisk ikke Galilei som var først ute med den heliosentriske modellen. Nikolaus Kopernikus luftet disse ideene allerede i årene 1512-1514, lenge før Galilei, og utviklet detaljene i teorien han publiserte i 1539-1541. I årene etter ble Kopernikus’ modell hyppig diskutert blant akademikere, sammen med andre modeller. Noen av disse var geosentriske. Andre var heliosentriske.

Og hvis vi legger vekk privilegiet av å være født inn i et moderne skolesystem, og legger vekk behovet for å kjenne oss smartere enn fortidens mennesker en liten stund. Hvordan ville vi egentlig på denne tida ha gått frem for å argumentere for at det er jorda som går i bane rundt sola, og ikke omvendt? De færreste av oss kunne gjort det på egen hånd, uten i minste å appellere til en eller annen troverdig autoritet som har lært oss det.

Kampen om sentrum - lenge før KrF

Sant og si, var det på den tida god grunn til å tenke at det var den geosentriske modellen hvor jorda sto i midten som var best begrunnet, både av observasjon og fornuft. Kopernikus og Galilei var i minoritet, og med god grunn. Det skal kreve gode forklaringer for å overbevise oss om å skifte ut en så stor modell. Som Kopernikus selv skrev:

When a ship sails on a tranquil sea, all the things outside seem to the voyagers to be moving in a pattern that is an image of their own. They think, on the contrary, that they are themselves and all the things with them are at rest. So, it can easily happen in the case of the earth that the whole universe should be believed to be moving in a circle [while the earth is at rest].
(On the Revolutions of the Heavenly Spheres, 1543)

Samtidig fantes det innvendinger mot en heliosentrisk modell - teorien hvor sola var i sentrum - som virket til å være umulig å møte for den nye teorien. To av disse var manglende observasjoner av en stellar parallakse (som ikke ble observert før i 1838), og ikke minst problemet med klodens treghet som ville blitt skapt av jordas rotasjon. Det var for øvrig de samme grunnene som gjorde at de antikke grekerne hadde forkastet en heliosentrisk modell.

Stellar parallakse. Mellom sesongene på året, ville vi forvente at nære stjerner vil se ut til å forflytte seg til en annen posisjon mot de lenger vekk. F.eks. i januar vil vi forvente at A og B befinner seg langt fra hverandre i vest, mens de vil fremstå tettere sammen i juli i øst.

Stellar parallakse. Mellom sesongene på året, ville vi forvente at nære stjerner vil se ut til å forflytte seg til en annen posisjon mot de lenger vekk. F.eks. i januar vil vi forvente at A og B befinner seg langt fra hverandre i vest, mens de vil fremstå tettere sammen i juli i øst.

John Buridan hadde f.eks. presentert et argument på 1300-tallet, som tilsa at dersom jorda roterte, ville vi forvente at en pil som ble skutt rett opp i lufta, ville flytte seg en viss distanse før den landet igjen. Det var et av eksemplene Galilei senere skulle argumentere mot. Men ammunisjonen han fikk til det, fikk han fra Buridans egen elev, Nicole Oresme, som viste til at både pil og bueskytter tar del i rotasjonshastigheten til jorda.

Kopernikus hadde vært klar over at det fantes gode argumenter mot hans posisjon, og nølte i lang tid med å publisere notatene sine. Men det var kardinal Nicolaus von Schönberg og biskop Giese av Kulm som oppfordret han til å likevel starte å sirkulere ideene på 1530-tallet.

Men Kopernikus’ modell klarte aldri å overgå Georg von Peuerbachs da ledende versjon av den ptolemeiske, geosentriske modellen. Den kopernikanske teorien var mer komplisert, brukte dobbelt så mange episykluser, og hver planet ble fremstilt å rotere rundt sitt eget sentrum.

Ptolemaic and Copernican.jpg

Inn kommer Galilei

Galilei kom med lite originalt innhold. Han resirkulerte mye fra de forutgående århundrene, men hans bidrag var først og fremst å benytte det nylig oppfunnede teleskopet, og særlig hvordan hans observasjoner av Venus’ faser var ment å gi støtte til den heliosentriske modellen. Men selv på dette tidspunktet hadde han på ingen måte demonstrert noe som helst.

1qostq.jpg

Galilei tok dessuten feil om en rekke viktige detaljer. Han avviste f.eks. Keplers elliptiske planetbaner, han hevdet at planetene beveget seg i sirkulære baner, og påsto at tidevann ble skapt av jordas rotasjon.

I 1616 kom Galileis modell opp til vurdering. På dette tidspunktet eksisterte hele syv konkurrerende modeller. De var som følger:

  1. Herakleidisk. Geo-heliosentrisk. Merkur og Venus roterer rundt sola, mens resten roterer rundt jorda.

  2. Ptolemeisk. Geosentrisk, med stasjonær jord.

  3. Kopernikansk. Heliosentrisk, med rene, platonske sirkelbaner og haugevis av episykluser.

  4. Gilbertsk. Geosentrisk, med roterende jord. (Fra William Gilbert i De Magnete)

  5. Tychonisk. Geo-heliosentrisk. Sol og måne roterer rundt jorda, men alt annet roterer rundt sola.

  6. Ursinsk. Tychonisk, men med roterende jord.

  7. Keplersk. Heliosentrisk, med elliptiske planetbaner.

Dessuten må vi jo ikke glemme:

15230638_227211967702209_4331948489361047808_n-300x239.jpg

Neida. Men siden mange ledende akademikere tilhørte presteskapet, var det naturlig at mange av dem var aktive i debatten omkring disse. På dette tidspunktet, hadde heliosentrisme vokst frem som et virkelig alternativ. Det var verken undertrykket eller fordømt. Den ledende kardinal Bellarmino skrev følgende i et brev fra samme år i 1616:

If there were a true demonstration that the sun is at the centre of the world and the earth in the third heaven, and that the sun does not circle the earth but the earth circles the sun, then one would have to proceed with great care in explaining the Scriptures that appear contrary, and say rather that we do not understand them than that what is demonstrated is false. But this is not a thing to be done in haste, and as for myself I shall not believe that there are such proofs until they are shown to me.

Så Bellarmino var helt åpen om at kirka måtte forandre sitt syn om heliosentrisme ble demonstrert. Hvilket vi 400 år senere vet at snart skulle skje. Men på dette tidspunktet var det ikke etablert. Bellarmino visste hva han pratet om. Han var velutdannet, underviste i naturfilosofi i Leuven i Flandern og hadde god innsikt i denne debatten.

Så kirkas store synd frem til nå, i den forstand Bellarmino representerte kirka, var å fortelle Galilei at det ikke holdt å påstå at om A og B var sanne, ville konklusjon C følge, men Galilei måtte plent demonstrere at A og B faktisk var sanne. Galilei måtte finne seg i å love at han ikke fikk lov til å presentere heliosentrisme som et etablert faktum, men måtte utforske teorien videre.

En intens debatt fulgte, hvor man kunne finne presteskap og naturvitere på begge sider. De var blant motstandere, som presenterte velbegrunnede argumenter mot Galilei sine ideer, og hos andre som forsvarte ham. Kardinal Maffeo Barberini, som snart skulle bli Pave Urban VIII, var en nær venn av Galilei på denne tida.

Men hvordan kan alt dette stemme, når vi har hørt at Galilei var i konflikt med både Bibel og kirkens standpunkt?

Den katolske kirke hadde aldri hatt noen utbredt formening om at Bibelen skulle tolkes linje-for-linje helt bokstavelig, men allerede de tidligere kirkefedrene pekte på at man hadde flere tolkningsnøkler og det var en lang tradisjon for å forstå Skriften ut fra beste tilgjengelige kunnskap. Og spør gjerne deg selv: På hvilken måte skulle det være fundamentalt for en kristen virkelighetsforståelse om hvorvidt jorda går i bane rundt sola eller omvendt? Fra romanen Dantes Inferno (1308-1321) vet vi at sentrum ikke uten videre fremsto som en attraktiv posisjon, men mer som en søppeldynge hvor alt avfall samlet seg.

Men kirkas allerede etablerte holdning i middelalderen var at siden Gud var rasjonell, måtte skaperverket kunne utforskes rasjonelt. Sannhet i seg selv var verdt å trakte etter, uansett om den måtte komme fra Guds naturlige eller spesielle åpenbaring. Herfra vokste naturfilosofien frem, som senere skulle utvikle seg til systematisk naturvitenskap slik vi kjenner det i dag.

Konflikten tilspisser seg

I 1632 ble Galilei spurt av sin venn Barberini, som nå hadde blitt Pave Urban VIII, om å skrive en bok som fremstilte både den ptolemeiske geosentriske og den kopernikanske heliosentriske modellen, med styrker og svakheter, side om side. Resultatet ble til verket Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo (Dialogue Concerning the Two Chief World Systems).

Innen den tid hadde kirken langt på vei innrettet seg etter den kopernikanske revolusjonen. Jesuitter fulgte flittig Galilei i å bruke teleskoper til å finne støtte og kritikk mot Copernicus’ ideer, og katolske akademikere fortsatte debatten med astronomer over hele Europa, som nå inkluderte de ikke helt ukjente Johannes Kepler og Tycho Brahe.

Men i boka han skrev gjorde Galilei det uttrykkelig klart at hans egen modell skulle komme sterkest ut. Ikke nok med det. Galilei skapte dessuten en karakter i boka ved navn Simplicio (italiensk: idiot) som fikk pavens egne argumenter plassert i sin munn.

Galilei var dessuten kjent som en veldig arrogant person, som kunne irritere vettet av selv sine allierte. I tillegg til den åpenbart grove personlige fornærmelsen mot paven, anså han at Galilei hadde brutt løftet fra 1616 om å ikke fremholde modellen sin som et objektivt faktum før den var tilstrekkelig demonstrert.

Det førte til at Paven i 1632 trakk tilbake støtten sin til Galilei, og lot inkvisisjonen føre saken om hvorvidt Galilei hadde brutt løftet sitt. Inkvisisjonen fant ut at det stemte, og i 1633 ble Galilei dømt og straffet.

Konklusjon - Hva kan vi lære av dette?

Vi forstår altså at situasjonen var langt mer kompleks enn vi ofte blir fortalt. Hele historien involverer veldig sterke personligheter, en ydmyket pave, og en turbulent politisk periode som til slutt endte i fordømmelsen av Galilei og det koperniske systemet, selv om denne snart ble etablert som vår beste kunnskap. Irriterte naturvitere var dessuten sterkt aktive i å konfrontere Galilei med Pave Urban, vel vitende om et sannsynlig utfall.

Så hva skjedde med stakkars Galilei da? Ble han brent på bålet? Torturert? Det må da ha vært noe grusomt, siden han alltid blir trukket frem?

Vel. Nesten. Under rettssakene i 1633 bodde Galilei på diverse palasser og leiligheter i Roma, og endte senere opp i husarrest i villaen sin i Firenze. Her levde han godt de siste ni årene av sitt liv, skrev flere av hovedverkene sine, mottok besøk og reiste på enkeltvisitter. Han sto aldri i reell fare for å bli henrettet eller torturert, og selv husarrest-dommen ble av mange betraktet å være i overkant streng.

Kan man fremdeles kritisere Pave Urban, kirken og støttespillerne for å opptre slik de gjorde?

Helt klart.

Men å bruke Galilei-hendelsen som anekdote som egenhendig skal avfeie all annen historie av banen i å demonstrere at kirken egentlig, sånn egentlig var innmari brutal og fiendtlig mot naturvitenskap?

Verdiløst. Ren ønsketenkning!

1.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder
joachim@nkss.no