Lagsvennsrådet

Lagsvennsrådet er tilbake!

Lagsvennene er heltene som tar eierskap til og gjør arbeidet til Laget mulig. Lagsvenner er med som egne medlemmer med stemmerett, og kan være fastgivere og voksenledere for sine lokale Lag med ungdommer.

Nå er Lagsvennsrådet tilbake etter en lang pause. Vi har hørt fra mange mennesker som har hatt gode erfaringer med Laget i sin ungdoms- og studietid, men opplever et tomrom etter at man trer over i yrkeslivet. Med dette rådet håper vi å kunne gi flere tilbud for alle som opplever en Lagsidentitet og ønsker å investere i generasjonene som kommer etter.

Denne teksten er trykket i første utgave av Lagsmagasinet Credo. Sikre deg fremtidige utgaver av magasinet ved å bli Lagsvennsmedlem:

Det ferske rådet hadde sitt første møte torsdag 14. februar 2019. Der ble de enige om formålet:

Lagsvennrådet vil arbeide for å fremme og samordne Lagsarbeidet. Vi brenner for å revitalisere Lagsånden under mottoet: Én gang Lagsentusiast, alltid Lagsentusiast!

Lagsvennsrådet består nå av:

  • Marta Kristine Ims – lærer, Evenskjer

  • Torstein Caixeta Thingnæs – systemingeniør, Sandnes

  • Vibecke Wales - studiekonsulent, NLA Mediehøgskolen Gimlekollen.

  • Katrine Masvie – forlagsredaktør, Oslo

  • Helge Skaaheim – prest i Norkirken Kongsberg

Ønsker du å komme i kontakt med rådet? Da kan du kontakte dem på: lagsvenn@nkss.no.

Katrine Masvie er valgt som leder for det nye rådet. Hun var selv aktiv i Laget og er mor for tre barn som har valgt å gå samme vei som henne. Hun skrev denne vakre teksten til avisen Dagen for å forklare grunnlaget for sitt engasjement:


Nå er det vår tur!

Nytt år. Det er tid for å sette seg ned og fordele tienden igjen. Hva styrer dine valg i givertjenesten?

Selv prioriterer jeg menigheten der jeg har mitt gudstjenestefellesskap - etter som jeg hører til blant de frikirkelige, faller dette ganske naturlig. Men en del av potten reserveres til også andre hjertesaker.

Jeg kom tilbake til Jesus som tenåring og måtte lære fra bunnen hva det ville si å gi til Guds rike. Jeg gikk troens videre steg i Misjonssambandet, og ble der raskt kjent med fenomenet kollektkurv. Hva midlene kunne bidra med i oppdraget med å nå verdens unådde, ble jeg også kjent med. Men jeg var ung, og penger var det ikke flust av - kurven lot jeg ofte passere.

Senere, da jeg ble aktiv i Laget, møtte jeg en fantastisk frimodig forkynnelse og holdning til temaet givertjeneste. På 1970- og 80-tallet var det helt vanlig at de enkelte skolelag, helt ned på ungdomsskolene, hadde en «Gi selv»-sjef i styret. 13–15-åringer lærte altså hverandre opp i en fast givertjeneste! Dette var starten til en unik bevisstgjøringsprosess. Da vi ble studenter og tok skrittet ut av foreldrehjemmet, gikk privatøkonomien over fra lommepenger til studielån, men den frimodige utfordringen vi møtte fra talerstolen ble ikke dvaskere av den grunn: «Pengene vi har, er vi forvaltere av. Hvordan skjøtter vi den oppgaven?»

Det kunne kanskje virke skummelt å gi slipp på grunkene, men samtidig var dette en spennende utfordring til å handle i tro. «[…] prøv meg på denne måten, sier Herren, Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål» (Mal 3,10). Vi var mange som prøvde Herren på denne måten - og siden fortsatte vi med det.

Ved utgangen av fjoråret fikk jeg en spennende utfordring. En gammel kjærlighet banket på døren, og nå sitter jeg som medlem i et nystartet nasjonalt Lagsvennsråd. Rådets første møte fungerte som en god, gammeldags blåsebelg; den gamle forelskelsen blusset opp - engasjementet, gløden, pågangsmotet. «Hjelp oss da, Jesus, slik å leve At vi mange må med oss få, Hjelp oss himlen vår tanke å heve Og hjelp oss seirende målet å nå!» Det strømmet inn i meg hvor mye jeg har å takke for; alle de fantastiske minnene fra konferanser og weekender, fra korsang, fra samlinger på studiesteder og fra studentgudstjenester i stappfulle kirker - fra lagssekretærer som fôret oss med mat for tanke og tro.

Denne formende begeistringen holdes oppe fremdeles. Og jeg tenker at nå i januar, når alle vi godt voksne «Gi selv-sjefene» sitter og skal sette opp budsjett for vår giverpott for 2019, bør vi spørre oss: Hva var min første kjærlighet? Har denne fremdeles som mål om «slik å leve at vi mange må med oss få»? Er svaret ja, er det bare å klaske til, tenker jeg. Da vi var unge, ble arbeidet delvis båret av vår foreldregenerasjon. Nå er det vår tur!  

– Katrine Masvie,