Jul

Uten jul og inkarnasjonen – ingen vitenskap

Det er gode grunner til å si at moderne vitenskap startet minst 300 år tidligere enn det er vanlig å tro. Men at mysteriet omkring julen og Jesu fødsel skal ha noe å si for fremveksten av naturvitenskap, det er vel en drøy påstand?

Gjesteinnlegg fra Bjørn Are Davidsen, forfatter og sivilingeniør, og Sverre Holm, professor ved UiO og NTNU.

En vanlig måte å fremstille historien på er å si at grekerne bygde på Babylons vitenskap, at araberne kombinerte det med indisk kunnskap og at Europa overtok dette i renessansen. Til slutt fremsto moderne vitenskap. I dette bildet står renessansen for en gjenoppdagelse av det greske som var blitt holdt nede i middelalderen. Dette kan kanskje ha noe for seg når det gjelder kunst og kultur. Men det stemmer absolutt ikke når det gjelder naturvitenskap.

Moderne vitenskap er i stor grad et brudd med en svært så imponerende gresk tenkning. Selv om vestens naturfilosofer i starten tok til seg Aristoteles og andre greske filosofer, vokste det mellom det 13. og 15. århundre fram en kritisk refleksjon overfor denne tradisjonen. Noe skulle det ta tid å endre, som Aristoteles’ skille mellom den fullkomne himmelske fysikken utenfor månens sirkel og den ufullkomne jordiske innenfor.

Kristendommens nødvendige tankefundament

Andre ting var enklere, som forutbestemmelsen i et syklisk historiesyn. Ideen om at det var mulig å tenke seg logisk fram til hvordan naturlover skulle være, som at vakuum var umulig eller at planeter måtte gå i sirkler siden det var den perfekte bevegelse, ble også forkastet. Det mest bevaringsverdige var ideen om at naturen var styrt av lover og ikke av gudenes luner. I gresk tenkning gjaldt det riktignok bare for astronomien, men uansett som uttrykk for skapergudens rasjonalitet.

I Paris i 1277, det fremste vitenskapsmiljøet på den tiden, ble det med pavens velsignelse satt fokus på at deler av Aristoteles’ fysikk brøt med kristen teologi. Et punkt var motsetningen mellom Aristoteles evige verden og Bibelens «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Det er dette som i dag har fått sitt vitenskapelige uttrykk i Big Bang. Et annet punkt var at hendelser og livsløp var forutbestemt av planeter og stjerner. En bieffekt av dette var at man unngikk en determinisme som ikke fungerte godt sammen med vitenskapelig nysgjerrighet og selvstendig forskning. Mens det har vært vanlig å oppfatte Kirkens beslutninger i 1277 som uttrykk for at kirken var motstander av vitenskap, har synet på dette endret seg det seneste århundret.

Duhem som pionér

Den som for alvor satte oss på et annet spor var den franske fysikeren og vitenskapshistorikeren Pierre Duhem. Han var den første på mange hundre år som faktisk leste originalskriftene til middelalderens glemte tenkere som Jean Buridan og Nicole Oresme. Deres tanker finnes hos Kopernikus og Galileo, men uten at det refereres til dem. Slikt står til stryk ut fra dagens standard for vitenskapelig publisering, men var nok mer vanlig da. Duhem kom til at hvis det er ett årstall som skal markere begynnelsen på vitenskap, så må det nettopp være 1277.

Ideen om at middelalderens kirke hadde stor betydning for vitenskap finner vi i dag hos sentrale vitenskapshistorikere som Edward Grant, David Lindberg og Ronald Numbers. Men ser det ikke ut til at fysikere som Stephen Hawking, Neil deGrasse Tyson og Michiu Kaku har lest dem når de prøver seg på popularisering av vitenskapshistorien. Det er dessverre lett å tro at hvis man kan vitenskap, kan man også dens historie.

Men en ting er hva grekerne tenkte om verden, noe annet og viktigere er hvorfor de gjorde det. Verdensbildet var preget av et syklisk historiesyn der hendelser og ideer gjentar seg i et evig kretsløp. De var også et stykke på vei inspirert av et animistisk og panteistisk natursyn. Objekter hadde innebygde tendenser og søkte seg mot sin naturlige plass som for eksempel når steiner faller mot jorden. Samtidig skilte man mellom ganske rotete bevegelser på den ufullkomne jorden og de fullkomne i himlene.

Ordet tok bolig

Debatten om dette var viktig for å koble teologisk og naturfilosofisk tenkning i vesten. Selv om det i en periode var til dels mer avansert tenkning innen det arabiske kulturområdet, var det vanskeligere å få en grunnleggende aksept for naturlover. I denne kulturen forble vitenskap og religion adskilt, noe som etter hvert gikk ut over vitenskapen. Den ungarsk-amerikanske benediktermunken og fysikkprofessoren Stanley Jaki setter det på spissen som at vitenskapen der opplevde enda en dødfødsel slik det var skjedd i den greske kulturen før dem.

Bare i Vest-Europa fikk naturvitenskapen en virkelig fødsel og ble levedyktig. Moderne vitenskap kunne dermed vokse fram og spre seg til alle verdensdeler. «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» står det i begynnelsen av Johannes-evangeliet. Jaki sier at denne unike hendelsen var avgjørende for vestens tro på at historien ikke går i evige sykluser. Det er jo heller ikke uten grunn at dette også markerer starten på vår tidsregning.

Jesu fødsel sammen med skaperøyeblikket er de skjellsettende punkter i historien som mer enn noe annet førte til en overbevisning om at historien har en begynnelse og en slutt og at det ikke er forutbestemt hva som skal skje. Det klare skillet mellom en rasjonell Skaper og skaperverket tilsier at fysikken er den samme overalt både i himmelen og på jorden og at den er mulig å forstå. Overbevisningen om at Skaperen hadde frihet til å lage skaperverket på mange forskjellige måter, men samtidig hadde lagt lover inn i det, ga også en motivasjon til å foretrekke observasjoner og eksperimenter fremfor lenestoltenkning om hvordan verden skulle fungere.

Dette er skapelsens, inkarnasjonens og julens mysterier slik de griper inn i historien om vitenskapens tilblivelse. Det kan nok likevel ta tid før vi får julesangen om at moderne vitenskap ble født i Betlehem.

[Les mer i Stacy Trasancos, Science Was Born of Christianity: The Teaching of Fr. Stanley L. Jaki, 2013]

Har kristne kuppet julen fra andre?

Det finnes mange forestillinger om at den kristne julen bare har kopiert og overtatt fra andre tradisjoner. Men stemmer dette?

Gjesteinnlegg fra Bjørn Are Davidsen.

Det handler altså om tradisjonen med å koble julefeiringen til eldre fester, slik vi finner den i media år etter år, ikke minst på  Human-Etisk Forbunds websider, under overskriften Juletradisjoner og julens historie, senest oppdatert 7. november 2017.

Nå kan du høre fra Bjørn Are Davidsen i første episode av Lagspodden.

Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at man tradisjonen tro lar påstandene stå også gjennom årets advent.

Nå er det jul igjen

Få ting er mer illustrerende på stemninger og sympatier enn julestoffet i media. Det bør dermed gi ettertanke at det synes nærmest maktpåliggende å fortelle at julen egentlig ikke er kristen, fordi andre tradisjoner er eldre. Selvsagt er det godt ment, og det er sikkert i god tro. Men at man vil nedtone julen som kristen høytid betyr ikke at man bør omskrive historien. Hvis ankepunktet er at kristne tror på myter, er det en rar strategi å fremme andre myter. 

Det er særlig tre myter som går igjen:

For det første at julen har en lang historie før noen kristen feiring. Som det sies på Human-Etisk Forbunds nettsider kan vi se «tilbake på over 2500 år med ubrutt “julefeiring"», etter at romerne innstiftet Saturnalia i 497 f.Kr. slik at man «i en snau uke» skulle «leve i utopia». Også mye av innholdet er likt, som «tente lys, festmåltid, gaver, nøtter, dadler og fiken, pepperkakemenn og stamfaren til mandelen i grøten». 

For det andre at datoen har noe med vintersolverv eller gamle guders fødselsdag. Dermed kan vi lese på samme sted at  

Fra den senromerske Mithras-dyrkelsen og soltilbedernes Ubeseirede Sols fødselsdag har vi selve tidspunktet - det daværende solvervstidspunktet.

Det er dermed en «ofte gjentatt unøyaktighet at man feirer jul "fordi da ble Jesus født". Det korrekte er at de kristne la Jesu fødsel til midtvinter, fordi det var da man feiret jul». 

Og for det tredje at julen i Norge er en overtagelse av det hedenske juleblotet. 

At alle tre forholdene et godt stykke på vei er misvisende, hindrer ikke at de blir gjentatt år etter år i mange sammenhenger. 

Den søte Saturnalia 

Den romerske festen Saturnalia er omkranset med mystikk og misforståelser. Kildene er få og spredte. Forsøker vi å trenge gjennom disse, oppdager vi imidlertid at festen ikke stammer fra noen feiring av vintersolverv. Saturnalia inntraff ikke da det gikk mot lysere tider, men da det begynte å merkes at de var blitt mørkere. Uansett hadde feiringen ikke noe med lys å gjøre.

Det hele var en jordbruksfest knyttet til årets siste såtid, og til ære for Saturn - og feiret før desember.

At dette var en jordbruksgud var nok grunnen til at den romerske forfatteren Varro Reatinus på hundretallet før Kristus kunne hevde at gudenavnet kom av satus som nettopp betydde «å så». 

Når det ikke er mulig å si at Saturnalia viser «2500 år med ubrutt "julefeiring"», er det av to hovedgrunner som ikke er helt bagatellmessige.

Den ene er at tidspunktet var et annet,  den andre at innholdet ble endret.

Datoen ble altså skjøvet på, etterhvert til rundt 14. desember, senere skjøvet videre til den 17.

Feiringen varte opprinnelig én dag, etter hvert syv dager, for så å veksle mellom tre og fem dager, avhengig av ulike keiseres vedtak.

Det finnes kort sagt ikke én Saturnalia-feiring, det finnes mange. 

Det er heller ikke enkelt å hevde at det er en ubrutt "julefeiring" (hvis man ikke gjør anførselstegnene svært store) siden innholdet i Saturnalia også kan knyttes til orgier, stripping og gambling, noen kilder antyder også menneskeofring. I den grad dagens julefeiring, kristen eller ei, er inspirert av Saturnalia, er det i grunnen greit at vi har brutt til dels dramatisk med romernes feiring, med forbehold om enkelte julebord. 

At noe av maten man spiste kan minne om vår julefeiring, har mindre å gjøre med kristne forsøk på å etterligne Saturnalia, enn med hva som var vanlig festmat i Middelhavsområdet. 

Våre oppfatninger av hvor julefeiringen kommer fra er langt på vei påvirket av spekulativ 1800-talls polemikk fra predikanten Alexander Hislop som gjorde det til et livsverk å koble den katolske kirken til hedenskap og Satan. Det bør kort sagt ikke overraske noen at David Gwynn ved Royal Holloway-universitet i London konkluderer med at «flertallet av dagens forskere vil nøle med å godta at en nær sammenheng mellom Saturnalia og fremveksten av den kristne julefeiringen».

Fødsel og feiring 

Men stemmer det ikke at de kristne la Jesu fødsel til midtvinter, fordi det var da man feiret jul? Nei, det er ikke enkelt å se at dette stemmer. Det stemmer heller ikke at guden Mithras ble feiret 25. desember.

Den eneste guden vi kan dokumentere at ble feiret den dagen var den romerske Sol Invictus - Den uovervinnelige solen. Denne festen ble imidlertid ikke innført før under keiser Elagabalus på 200-talletog ikke populær før et par generasjoner senere. 

Dermed er det interessant at vi har tidligere spor etter man feiret Jesu fødsel 25. desember.

Men sier ikke Bibelen at det var gjetere ute på marken? Da er det vel slik artikkelen på Human-Etisk Forbunds websider sier at

Det sikreste man kan si om tidspunktet for fødselen av en historisk Jesus er at den ikke fant sted midvinters i år 0. (At Jesus ble født midtvinters er det ingenting i evangeliene som tilsier. Det eneste som gir pekepinn om årstiden er det at hyrdene lå ute på markene, og det er noe som hyrder og sauer gjør i lammingstida, ikke midtvinters.)

Nei, dette er ikke det sikreste man kan si. Det er tvert i mot ganske så usikkert.

Denne delen av Judea har et ørkenklima med snittstemperatur i desember på rundt 14 grader og der gradestokken sjelden går lavere enn 8. Rekorden er 26.

Kilder som Det gamle testamentet viser at det var mulig å leve i telt hele året. Hvorvidt man lå ute på marken sammen med sauene, avhenger av hvilke farer som truet, enten det var røvere eller dyr.

Og ingen av disse hadde ord på seg for å sove hele natten. 

Dermed sier det mye at en av de tidligste kildene som omtaler 25. desember nettopp er fra dette området. Kanskje kunne noen i Roma eller Efesos ta feil i at gjetere var ute på denne tiden av året. Bodde man i nærheten ville man visst at det var feil. 

Det sier altså mye at nettopp biskop Theophilus i Palestina er den første vi har kilder til at nevner datoen 25. desember.

Vi har også en tidligere omtale av at pave Telesphorus forordner omkring år 130 messer «ved Jesu fødselsdag», men det er uklart i hvilken grad det ble fast tradisjon - og hvilken dato han mente.

Hippolytus av Roma (170-240) forteller i sin kommentar til Daniel-boken at Jesus ble født i Betlehem «åtte dager før Januar, en onsdag, i Augusts 42. regjeringsår». Dette kan telles litt forskjellig, men ender uansett ganske nær 25. desember.

Det var imidlertid ikke desember-datoen som var utgangspunktet. Det fantes en tradisjon blant jøder for at noen store profeter, i hvert fall Moses, døde på sin unnfangelsesdag. Siden Jesus ble regnet som en enda større profet, er det ikke rart om man tenkte på samme måten om ham.

Brukte man 25. mars som dagen for korsfestelsen slik Tertullian gjorde rundt år 200 (i slutten av kapittel 8 av Svar til jødene), var det bare å legge til 9 måneder for å finne fødselsdagen.

Å si at kirken stjal juledatoen fra en hedensk høytid er i beste fall en velment misforståelse. 

Juleblot og jul 

Er så den norske julen egentlig en fortsettelse av det førkristne juleblotet, slik det har vært vanlig å hevde de seneste par hundre år?

Vel, det avhenger av hva vi snakker om. Det stemmer at ordet «jul» ikke er kristent. Det kommer fra den gamle midtvinterfesten som ble behørig feiret med blot (altså offer til gudene) ved første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv. Teller vi opp, ser vi at dette fort kan bli siste del av januar. 

Det som skjedde var at en av våre første kristne konger, Håkon den gode, på 900-tallet flyttet julefeiringen til samme dag som Kristmessen, 25. desember. Dermed ble det i en periode både blotet og feiret Kristmesse den dagen, inntil bloting ble forbudt på 1000-tallet. 

Når vi så ser på innholdet i julefesten, er den heller ikke utpreget hedensk.

At det fantes mye god mat og drikke ved høytider også i det førkristne Norge er vanskelig å unngå, på samme måte som det var selvsagt at man spiste og drakk mye og godt også i kristen tid.

Dette var såpass opplagt at ølbrygging var lovpålagt i Norge i middelalderen.

Kort sagt er det slik at hvis noen ærlig og oppriktig ønsker å feire noe annet enn kristen jul i Norge, bør man i det minste vurdere å legge det et par uker ut i januar for å vise hva man synes om Håkon den godes kristningsforsøk.

Eller man kan legge det til Saturnalia rundt 17. desember eller vintersolverv 21. desember.

Hvorvidt dette skal følges opp med bloting til Tor og Odin, eller til fjøsnissen, eller ivaretakelse av de andre...mindre kristne deler av Saturnalia, er litt avhengig av smak og behag, for ikke å si lovverk og julebord.

Det finnes uansett få førkristne tradisjoner for å feire jul i hele adventstiden.

Selv om det kan være god stemning i “same procedure as last year”, bør nok flere revurdere ritualet med å slå fast at julefeiringen 25.12. er en ubrutt tradisjon fra Saturnalia eller juleblotet.