Blogg

Bryter Kristiansand kommune grunnleggende rettigheter?

Det har den siste tiden vært skrevet mye om begrensninger satt for elevers engasjement i skolelag. Den 22. mai 2019 skal ordføreren svare på spørsmål om retningslinjene som blir praktisert på noen av skolene i kommunen. I denne forbindelse stiller jeg spørsmål til om noen av disse retningslinjene bryter grunnleggende rettigheter?

Lars Gule er filosof med doktorgrad og har jobbet mye med menneskerett. Han var leder for Human-Etisk Forbund i 5 år. Da det var skolelagsnekt i Rogaland, skrev han i Klassekampen:

Å nekte kristne elever i den offentlige skolen å etablere skolelag for å ivareta sitt ønske eller behov for å dyrke sin tro i fellesskap, uten at dette går ut over andre elever, er en klar innskrenking av religionsfriheten. Det er også en begrensning av organisasjonsfriheten. Dette er grunnleggende menneskerettigheter.

I tråd med dette vil jeg tro at å nekte elever å samles for å høre på en andakt sammen i friminuttet, er brudd på trosfrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. (Artikkel 18, 19 og 20 i Menneskerettighetene, og artikkel 13, 14 og 15 i Barnekonvensjonen.) Slik sett er det bedre at elevene får møtes hver 3. uke enn at de ikke får møtes i det hele tatt, men det fremstår fremdeles som en tilfeldig og dårlig begrunnet innskrenkning. Ligger det ikke i ordet «frihet» en mulighet til å velge selv?

Om skolen ikke har planlagt en fellesaktivitet i friminuttet, hvorfor kan da ikke elevene velge hva de vil gjøre? Noen elever er veldig glad i å spille fotball, andre liker sjakk, mens andre ikke kan fordra dette. Selv om ikke alle spiller fotball eller sjakk, får de lov til å velge hvor ofte de vil gjøre dette. De kan spille hvert eneste friminutt, mens de som ønsker å høre en andakt sammen, de får bare lov i ett friminutt hver 3. uke! Dette oppleves som urettferdig. Kanskje har Lars Gule sitt anliggende også noe å si for denne saken?

En annen ting jeg undrer meg over, er at det kan være lov å ta med en bolle eller et kakestykke på nisten eller samlet i klassens time, men man får ikke lov til å servere dette på skolelaget. Man stempler det til og med som noe negativt, som «lokkemat».

Det er klart at ungdommene ønsker å gjøre møtet mest mulig attraktivt. Ungdommene anstrenger seg for å planlegge morsomme leker, gjøre det slik at alle føler seg velkommen, ønsker å finne best mulig undervisning, spiller kanskje god musikk og mer. Dette er helt normalt for enhver aktivitet og bør sees på som positivt. Hvorfor kan da ikke elever glede andre med god mat, hvis slik mat er akseptert ellers på skolen?

At det er strengere regler for skolelaget enn for skolen generelt, høres ut til å være en begrensning av organisasjonsfriheten. Johan Haga som er advokat med møterett i Høyesterett skriver i forbindelse med bollesaken i Sirdal:

Kommunens betingelser er et angrep på grunnleggende rettigheter så som forsamlingsfriheten og retten til religionsutøvelse, jf. menneskerettskonvensjon, art. 9 og 11. (…) Kommunen kan heller ikke med bakgrunn i de samme reglene ha rett til å legge seg opp i hva som foregår på møtene, bortsett fra å stille helt generelle krav til å behandle lokalene med forsiktighet og å opptre sømmelig. Om elevorganisasjonen tilbyr møtedeltagerne noe å putte i munnen, har kommunen rett og slett ikke noe med.

Til sist om at elever bare kan invitere ressurspersoner utenfra annenhver gang. Dette medfører at styret får en mer utfordrende jobb med å gjennomføre aktiviteten. Det er langt fra alle skoler som har en elev som tør å holde andakt. Hvis derfor ressurspersonene utenfra er ønsket av elevene og bringer noe positivt med seg, hva er da grunnen til en slik restriksjon?

En begrunnelse jeg har hørt, er et ønske om at elevene skal gjøre mer selv. Men hvis man ønsker at elevene skal gjøre mer selv, så er vel den beste fremgangsmåten å veilede elevene, ikke å gi forbud? Men atter en gang velger altså noen rektorer å ta bort friheten til at styret kan velge selv. Er også dette en begrensning på organisasjonsfriheten?

Det blir spennende å se hva ordføreren vil svare på disse spørsmålene. Jeg håper han tenker seg godt om og at han ønsker retningslinjer som både heier på elevene og som er i tråd med grunnleggende rettigheter.

Tønnes Christian Due-Tønnesen.jpg

Tønnes-Christian Due Tønnesen

Lagsarbeider og teamleder i Region Sør
t.chr.due-tonnessen@nkss.no

Sekulær fornuft finnes ikke

Hvorfor trenger vi religiøs filosofi for å skape gode samfunn? Jo, fordi sekularitet aldri i seg selv kan levere en løsning.

There are only two kinds of people, those who accept dogmas and know it, and those who accept dogmas and don’t know it.
- G.K. Chesterton

Liberalism is the only meta-narrative that has convinced the world that it is not a meta-narrative.
- Alasdair MacIntyre

Jeg oppdaget nylig en glitrende tekst om sekularitet av Stanley Fish i NY Times, som ville vært en god realitetsorientering til brorparten av de norske debattene. Denne «sekulære fornuften» mange henviser til, finnes nemlig ikke. Det er lett å vise, fordi sekularitet først og fremst er basert på negasjon. Et «trekke-fra». Et fravær av forfordeling. Et åpent rom som må fylles. En arena hvor tykke tradisjoner kan delta på lik(ere) linje.

Sekularitet kan aldri være løsningen for Norge, fordi sekulær fornuft aldri kan levere normativitet. Vi kan samle data, forsøke å finne et felles språk, lære å se oss selv utenfra, kritisere ulike ståsteder, men sekularitet leverer aldri vokabularet som tillater oss å si noe om hvordan vi skal bygge et godt samfunn.

Hvorfor burde alle borgernes preferanser telle? Hvorfor burde vi bry oss om eldre? Hvorfor burde vi utdanne mennesker? Hvorfor burde vi ta imot flyktninger? Hvorfor burde vi hjelpe næringslivet å skape arbeidsplasser? Hvorfor burde vi ha et rettsvesen? Hvorfor burde vi ikke torturere for å skaffe oss informasjon? Hvorfor burde vi?

«Sekulær fornuft» hjelper oss ikke videre, fordi det ikke finnes noe slikt som kan gi oss denne viktige normative veiledningen. Vi kan ikke engang nevne ord som «god» og «rettferdig», uten å stå ansvarlig til en referansestandard hvis disse er «god» og «rettferdig» ovenfor. En referansestandard som transcenderer individuelle tokens av «god» eller «rettferdig».

For å være fornuftige, og si fornuftige ting om disse, må vi stå i en tanketradisjon som tillater oss å snakke om «det sanne» og «det gode». Denne vil mest sannsynlig vil ha en eller annen form for religiøs karakter, siden et faktisk alternativ aldri har vært presentert frem til våre dager.

Da er det kanskje ikke så rart at «kristne verdier» forsøkes involvert i disse dager for å gi innhold til «norske verdier». Dette kan selvfølgelig kritiseres, men det er vanskelig å se hva som skulle være alternativet. Vi kan vitse om fæle anekdoter av slemme kristne i historien og bibelvers som virker å fremme en grusom moral, og late som at slikt kan regnes som et argument, men vi kan ikke bortforklare at vårt eget tankesett er nedsenket i en tusen år gammel arv fra generasjon til generasjon, som i sin tid videreutviklet det beste fra tanketradisjonene som gikk forut for den. Samt at alt vi har lært oss å sette pris på, vanskelig lar seg rasjonelt forsvare uten fundamentet.

Tenk på konseptet om likhet. Hvis vi skal bedømme ut fra empirisk kunnskap alene, har vi på ingen måte likhet. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha likhet. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles likhet som personer. Vi har lik verdi.

Hvorfor det?

Vi kan si at de har større kompleksitet. At vi er ekstremt komplekse fysiske systemer. At vi er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra overlevelse til humanisme? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe som er merkomplekst har mer verdi enn noe som er mindre komplekst?

I hvert fall historisk sett, er det vanskelig å komme utenom at denne tanken er avledet fra den revolusjonære jødisk-kristne ideen om at alle mennesker er skapt like i Guds bilde. Vi har vokst opp med dette, så det er vanskelig for oss å helt forstå hvor revolusjonært dette var i sin egen samtid. Filosofen David Bentley Hart skriver overbevisende om at tanken om menneskets ukrenkelige verdi var en sjeldenhet før kristendommen gjorde sitt inntog i historien.

Når vi skal besvare spørsmål om hvem vi er, i møte med en tykk tanketradisjon (islam), trenger vi selv noe tykkere å appellere enn disse abstrakte størrelsene «fornuft», «vitenskapelighet», «opplysning», «humanisme» eller «medmenneskelighet», som om disse skulle ha noe reelt innhold alene utenfor en større tanketradisjon. Disse kastes ofte rundt som floskler av personer som først og fremst ønsker å smykke seg med slike prydord, men som oftest ikke er i stand til å forstå det mer fundamentale bak dem. I Fish' tekst, skriver han:

It is not, Smith tells us, that secular reason can’t do the job (of identifying ultimate meanings and values) we need religion to do; it’s worse; secular reason can’t do its own self-assigned job — of describing the world in ways that allow us to move forward in our projects — without importing, but not acknowledging, the very perspectives it pushes away in disdain.

Vi kan si at vi skal bruke fornuften, informert av vår beste vitenskapelige kunnskap, til å finne gode løsninger for oss alle. Men det er et lite innovativt forslag. Det er en arv som har vært forsøkt i tusenvis av år allerede, knapt berørt av den såkalte opplysningstiden. Så hva i alle dager skulle så denne fornuften være, uten en tykk tanketradisjon som fundament for oss å tenke fra?

Fornuft er aldri en isolert størrelse, som først ble hentet frem av opplysningstid eller annen mytologi. Fornuft er alltid fornuft-fra. Fornuft er alltid fornuft-fra-et-fundament - fra en tykk tradisjon.

Ja, hvordan kan tilfeldige akkumulasjoner av fundamentalpartikler finne sammen til å utgjøre såkalte «mennesker» en stakket stund, besitte en slags fornuft, ha et slags konsept om hva som er sant, godt og ønskelig, og hvorfor skal disse anstrenge seg stort for å bry seg om hverandre, innenfor tidsrommet av et lite hårsbredd i kosmisk perspektiv?

Og hvis vi er mer enn bare det - hva er så et menneske? Og hva er disse samlingene med mennesker som vi kaller samfunn? Sånn egentlig?

Nevertheless, Smith observes, the self-impoverished discourse of secular reason does in fact produce judgments, formulate and defend agendas, and speak in a normative vocabulary. How is this managed? By “smuggling,” Smith answers.

. . . the secular vocabulary within which public discourse is constrained today is insufficient to convey our full set of normative convictions and commitments. We manage to debate normative matters anyway — but only by smuggling in notions that are formally inadmissible, and hence that cannot be openly acknowledged or adverted to.

Og kanskje det ville blitt mindre av den mest tåpelige «religionskritikken» i norske aviser med et slikt perspektiv? Det er lov å drømme.

But no matter who delivers the lesson, its implication is clear. Insofar as modern liberal discourse rests on a distinction between reasons that emerge in the course of disinterested observation — secular reasons — and reasons that flow from a prior metaphysical commitment, it hasn’t got a leg to stand on.

Som så ofte ellers, har Chesterton sagt dette bedre og mer elegant før. Nærmere bestemt i boka Heretics fra 1905.

Every one of the popular modern phrases and ideals is a dodge in order to shirk the problem of what is good. We are fond of talking about 'liberty'; that, as we talk of it, is a dodge to avoid discussing what is good. We are fond of talking about “progress”; that is a dodge to avoid discussing what is good. We are fond of talking about 'education'; that is a dodge to avoid discussing what is good.

The modern man says, 'Let us leave all these arbitrary standards and embrace liberty.' This is, logically rendered, 'Let us not decide what is good, but let it be considered good not to decide it.'

He says, 'Away with your old moral formulae; I am for progress.' This, logically stated, means, 'Let us not settle what is good; but let us settle whether we are getting more of it.'

He says, 'Neither in religion nor morality, my friend, lie the hopes of the race, but in education.' This, clearly expressed, means, 'We cannot decide what is good, but let us give it to our children.'
- G.K. Chesterton

1.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder, Laget
joachim@nkss.no

Står ikke til påskeeksamen

Selv om jul og påske handler om ganske forskjellige ting, har de en ting felles - at man stadig finner på fortellinger om at ingen av høytidene handler om Jesus.

Gjesteinnlegg fra Bjørn Are Davidsen.

Altså bare å sette seg i solveggen med en appelsin, mens man leser i nærmeste nettavis at påsken i likhet med julen egentlig stammer fra noe hedensk.

Dermed kan vi snu solbrillene i retning ABC Nyheter som stiller det viktige spørsmålet i vår tid om Hvorfor påsken er gul.

Den kristne påske feires til minne om Jesu innstiftelse av nattverden og hans lidelse, død og oppstandelse. Men i det gamle testamentet er påsken en fest til minne om utferden fra Egypt. Påskelammet ble slaktet i tempelet og spist sammen med usyret brød i familien om kvelden. Den gammeltestamentlige påskefest har antakelig tatt trekk fra enda eldre fester, knyttet til vår og sauedrift.

Og hvis du trodde det bare var en tilfeldighet, la oss oppklare det med en gang.

Siden den jødiske påsken helt konkret og veldig tydelig feires til minne om en historisk begivenhet, er det noe underlig å hevde at den egentlig (dette interessante ordet) kan føres tilbake til eldre fester.

At mange kulturer har hatt vårfester med mat og drikke, betyr ikke at alle fester som er lagt til våren egentlig er dette. Det må kort sagt være mulig å feire bursdag eller bryllupsdag, nasjonaldag eller frigjøringsdag på våren uten å bli tatt til inntekt for at det er våren man feirer.

Spesielt ikke når man forteller at det ikke er det.

På samme måte er det ikke veldig vanskelig å se sammenhengen mellom en kristen og en jødisk påske. Når Det nye testamentet beskriver Jesus som Guds lam som bærer verdens synder, er det en symbolikk som henger nøye sammen med den jødiske påsken. 

Slik det da også nevnes i en setning langt nede i artikkelen, noe som ikke forhindrer at fokus er på noe annet. Dermed er det ABC Nyheter som nevnt over lovet å oppklare altså at

Påsken er egentlig ingen kristen skikk. Påske er i utgangspunktet en religiøs høytid som blir markert med en rekke helligdager, religiøse skikker og symboler. I tillegg har feiringen fått flere verdslige innslag og folkelige uttrykk. Det gjelder alt fra gamle tradisjoner som bruken av påskeegg, påskeharer og gule påskekyllinger til nyere tiders påskeferie, påskekrim, påskenøtter og påsketre.

Javel, så påsken er ikke en kristen skikk, men tvert i mot en religiøs høytid som blir markert med en rekke (her er det bare å feste en pute i taket) «helligdager, religiøse skikker og symboler».

Feiringen har røtter i den angelsaksiske gudinnen Eostre som ble seremonielt påkalt rundt denne tiden, etterfulgt av den germanske vår og fruktbarhetsgudinnen Ostara (greske Eos). Da kristendommen spredte seg og tok over tradisjonene, ble navnet beholdt og opprettholdt gjennom det engelske easter og tyske ostern.

Mens man ikke nevner at dette gjelder kun i de to språkene. Muligens sier det noe om lengsler og behov når vi ser iveren etter å gjøre sin egen måte å feire på til den eldste og (er formodentlig tanken) i såfall den ekte.

Navnene til gudinnene Eostre, Ostara og Eos betyr rett og slett morgengry. Og man feiret disse gudinnene ved vårjevndøgn, for å markere at vinteren nå var forbi og sommeren og fruktbarhetens tid stod for døren.

Uten å ta et hint fra at vår påske ikke er lagt til vårjevndøgn.

Eller altså ikke heter "easter". For som ABC Nyheter nevner har det norske navnet på høytiden en litt annen opprinnelse.

Her i Norge fikk vi ordet påske fra páskar som kom inn i norrønt med kristendommen, via latin pascha og hebraisk pesach.

I likhet med de fleste andre steder.

Vi finner kort sagt ikke noe som ligner "Easter" utenfor det engelske og tyske språkområdet og heller ikke i Norden. Og vi skal ikke henge oss opp i at pascha er gresk fra Det nye testamentet, ikke latin, og at opprinnelsen selvsagt er det jødiske pesach ("å gå forbi" eller passover på engelsk).

Noe som ikke gjør det underlig at vi i Europa forøvrig finner Paskha (bulgarsk), Uskrs (serbisk), Vaskrs (slovakisk), Pasen (nederlandsk), Pasqua (italiensk), Pääsiäinen (finsk) og Páscoa (portugisk).

Det er rett og slett ikke slik at pascha er et gresk ord for "Easter". "Easter" er et engelsk ord for pascha.

Uansett kan det tenkes bedre logikk og historieforståelse enn å hevde at siden engelskmenn og tyskere beholder navnet på en festperiode har festen sin opprinnelse i det man feiret under dette navnet.

Mye av denne misforståelsen henger sammen med sekteriske sammenblandinger av ordlyd og folklore på 1800-tallet, århundret som muligens har skapt flere myter enn noe annet. 

Mer bestemt kan vi nok som så ofte gå til konspirasjonsklassikeren The Two Babylons , skrevet av den antikatolske forkynneren Alexander Hislop, og den oppdaterte utgaven av Ralph Woodrow, Babylon Mystery Religions.

Blant mange forhold Hislop nevner i sin kamp mot Satan og pavekirken er at “Easter” kommer fra en gammel hedensk fest for Astarte eller Ishtar. Dette har lenge vært en populær påstand blant fundamentalister, ofte knyttet til at keiser Konstantin skal ha gitt festen kristne klær.

Mens man bommer på lettere sentrale ting som at Kirken hele veien kalte dette for Pascha og så på det som oppfyllelsen av den jødiske feiringen med Jesus som det siste og fullkomne påskelam.

Woordrow gjorde forøvrig den interessante øvelsen å dobbeltsjekke med noe som kalles for kilder.

Resultatet var at han trakk sin bok tilbake og ga ut The Babylon Connection? der han gjendrev deler av Hislop behørig (og andre deler i senere bøker).

I stedet for at påskefeiringen med gule egg og påskehare springer ut av hedenske tradisjoner, og tilhører en «opprinnelig påske», synes dette som relativt moderne oppfinnelser. Påskeharen er ikke omtalt før på slutten av 1600-tallet og den amerikanske kommersutgaven (i så henseende en parallell til Coca Cola-nissenEaster Bunny er fra 1800-tallet.

Mens det stemmer godt at påskekrim og påskenøtter er norske tradisjoner fra 1900-tallet.

Nå er det ingen tvil om at påsken for mange i dag handler om noe annet enn Jesus. Og det er ikke noe i veien for å feire høytider med hva man selv mener er koselig eller verdifullt, fra krim til kontemplasjon, skiturer eller snøharer. Men at vi i dag har innslag som i noen grad kan minne om feiringer i noen førkristne kulturer, betyr ikke at de har sine røtter i dette.

Av de mange teoriene om hvorfor egg og harer er blitt en del av påskefeiringen, er det dermed interessant at en sekulær journalist velger den religiøse forklaringen som presten Hislop gikk for på 1800-tallet.

Mens han i stedet f.eks. kunne lagt vekt på at egg kan markere nytt liv på forståelige måter, kanskje kan skyldes overskudd på egg mot slutten av den kristne fastetiden eller kan knyttes til den jødiske skikken å spise hardkokte egg som en del av påskemåltidet.

Og tatt opp problemstillingen med hvordan førkristne skikker kan gjenoppstå etter over tusen års fravær, uten at noen har holdt feiringen ved like eller dyrket de angivelig involverte gudene underveis.

Men det er flott at man har fått med seg at oppstandelse er en avgjørende del av påsken.

Gi det videre!

Er det mer redelig å gi barna våre en sekulær oppdragelse, for så å la dem velge selv når de blir eldre? Eller gjør vi dem da en bjørnetjeneste?

Først publisert i Misjonstidende 1/19.

For en tid tilbake hørte jeg to ferske foreldre prate sammen. Begge var stødige kristne mennesker, som selv kom fra trygge kristne familier. Den ene lurte:

– Tror du det er riktig av oss å si at vi skal oppdra barnet kristent? Burde vi heller la det vokse opp og vente til det kan bestemme selv?

Jeg har tenkt på spørsmålet siden. Det er ingen tvil om at bekymringen var velment, men den gjenspeiler en av de mindre konstruktive mytene i samfunnet vårt i dag: Tanken om at vi gjør barna våre en tjeneste ved å utsette dem for minst mulig ideologisk påvirkning fra spesifikke religioner eller livssyn. Tanken om at dette i en forstand skulle hjelpe dem til å tenke friere.

Men tvert imot, er neste generasjon avhengig av oppdragelse i en sterk kristen tanketradisjon for i det hele tatt kunne lære seg å tenke godt.

Hvorfor? Først, fordi det ikke finnes noen «sekulær» fornuft. Det er lett å vise, fordi sekularitet først og fremst er basert på negasjon. Den er et «trekke-fra». Et åpent rom som må fylles. En arena hvor tykkere tradisjoner, hvor ulike former for kristendom og humanetikk, liberalisme og konservatisme, kan delta på lik(ere) linje.

Men sekularitet kan aldri selv være løsningen for landet vårt og heller ikke for barna våre. Sekulær fornuft kan aldri levere normativitet. Den kan aldri levere det «burde» vi trenger, for å fortelle noe om hvordan vi burde behandle hverandre, burde organisere samfunnet og burde oppdra barna våre.

Vi kan samle data, forsøke å finne et felles språk, lære å se oss selv utenfra, kritisere ulike ståsteder, men sekularitet leverer aldri vokabularet som tillater oss å si noe om hvordan vi skal bygge et godt samfunn eller leve gode liv.

Hvorfor burde alle borgernes preferanser telle? Hvorfor burde vi bry oss om eldre? Hvorfor burde vi utdanne mennesker? Hvorfor burde vi ta imot flyktninger? Hvorfor burde vi hjelpe næringslivet å skape arbeidsplasser? Hvorfor burde vi ha et rettsvesen? Hvorfor burde vi ikke torturere for å skaffe oss informasjon? Hvorfor burde vi…?

Sekulær fornuft hjelper oss ikke en tøddel, fordi den ikke gir oss denne viktige normative veiledningen. Vi kan ikke engang nevne ord som «god» og «rettferdig», uten å stå ansvarlig til en referansestandard hvis disse er «god» og «rettferdig» ovenfor. En referansestandard som transcenderer individuelle perspektiv.

For å være fornuftige, og si fornuftige ting, må vi stå i en tanketradisjon som tillater oss å snakke om «det sanne» og «det gode». Denne vil mest sannsynlig vil ha en form for religiøs karakter, siden et reelt alternativ aldri har vært presentert frem til våre dager.

Både lærere og foreldre burde notere seg dette. Om vi virkelig tror på det vi står for, er den beste måten vi kan forberede våre unge på et godt liv som gode samfunnsborgere, å oppdra dem til å plante seg i en solid tanketradisjon. Her er kristen filosofi det desidert sterkeste intellektuelle prosjektet menneskeheten har kommet frem til per dags dato.

Vi burde være stolte av å oppdra barna våre kristent. Om det er det beste vi har blitt gitt selv, er det det beste vi kan gi videre.

1.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder
joachim@nkss.no

Et par ting naturvitenskap aldri kan gjøre

Naturvitenskap er et enestående menneskelig prosjekt. La det ikke være tvil om det. Men å beholde tunga rett i munn er det beste forsvaret vi kan gi for den.

Kunnskapen som metodene har gitt oss, har lært oss ufattelig mange ting om universet vi lever i, hjulpet oss å utvikle teknologi som gjør at vi kan kommunisere med personer på andre siden av kloden i sanntid, utryddet sykdommer ved medisiner og vaksiner, reise forbløffende arkitektoniske strukturer, beskytte oss mot naturkatastrofer og få oss fra punkt A til B i løpet av kort tid.

Men det er stor forskjell på dem som benytter naturvitenskap på en fornuftig måte, med god forståelse for fundamentet og dens muligheter og begrensninger, og dem som ikke gjør det, og utvikler en blind tro. Sistnevnte har sjeldent mange studiepoeng i mer avansert vitenskapsfilosofi, og liker mer tanken på å kunne kalle seg vitenskapelig og rasjonell, enn å faktisk være det.

Å ha visshet om visse metodologiske begrensninger, er den beste sikkerhet til å beskytte naturvitenskapelige metoders troverdighet i møte med hyppig misbruk.

Først. Det er gode grunner til at naturvitenskap aldri kan være vår eneste, eller selv vår mest grunnleggende, kilde til kunnskap, som utfyllende beskrevet i min artikkel i Religionslærerens tidsskrift.

Men mens vi først er i gang, kan vi minne om et par konkrete ting naturvitenskap aldri kan gjøre, slik at ikke flere utvikler blind tro.

Naturvitenskap kan aldri avgjøre moralske spørsmål

Hva er en menneskerett? Hvor langt kan menneskerettighetene gå? Hvordan burde vi behandle dyr? Burde vi gi opp noe av vår egen luksus for å hjelpe mennesker vi aldri vil møte? Burde jeg bry meg om hvordan andre føler seg? Er det greit å voldta noen om det hjelper til å spre enda flere gener i løpet av vår begrensede levetid? Har funksjonshemmede like stor verdi som presidenter? Har ufødte barn menneskeverd? Har eldre det? Kan vi kaste kristne til løver i Colosseum, dersom mange nok får underholdning av det? Hva med svenske - kan vi kaste dem? Burde vi beskytte kloden vår? Burde vi elske barna våre? Slå dem? Burde vi lyve? I hvilke situasjoner er det i så fall greit å lyve og når er det ikke? Kan vi stjele fra noen, dersom de ikke trenger det og uansett aldri får vite hvem som sto bak tyveriet? Hvor mye kan vi overvåke innbyggerne i et land?

Du vil aldri kunne lage normative påstander med matematikk. Du vil aldri verdi i et mikroskop.

Dette er viktige spørsmål, men naturvitenskapelig kunnskap alene vil aldri kunne avgjøre noen av dem. Naturvitenskap kan hjelpe oss til å lære hvordan vi kan bekjempe sykdommer i fattige land, etter at vi først har bestemt at det er en ting som mennesket burde gjøre. Vi kan oppdage at barn som er utsatt for mer kjærlighet enn vold i oppveksten lykkes bedre senere i livet, men vi må ty til moralfilosofi for å avgjøre at dette er en god ting, som er ønskelig. På samme vis kan kunnskapen om værkrefters påvirkning på ulike materialer hjelpe oss når vi investerer ekstra midler i å bygge stormresistente bygninger, etter at vi først har bestemt at det er en ting som er verdt å gjøre.

Merk at figurer som forsøker å smugle inn moral i «vitenskapelighet», slike som Michael Shermer og Sam Harris, alltid smugler inn et element av det de kaller «fornuft» inn bakdøra, og later som at dette utgjør en integrert del av naturvitenskap selv. Men fornuften fungerer uavhengig av naturvitenskapelige metoder, og kan derfor ikke være et output av den. Snarere ligger den forut til at vi utøve naturvitenskap i det hele tatt.

Og da oppstår naturligvis nye spørsmål: Hvor kommer denne fornuften fra? Hvilket fundament står den på? Hva forteller den oss? Er bedømmelsene jeg gjør ut fra min egen fornuft gjeldende for andre?

Individer kan foreta moralske bedømmelser, basert på gode eller mindre gode grunner.

Naturvitenskap kan aldri avgjøre estetiske spørsmål

Hvilken musikk er vakrest av Bach og Bieber? Hvilken type litteratur er mest kultivert av Shakespeare og 50 Shades? Hva er mest høyverdig grafikk av Picasso og Pondus? Hva er penest av et uberørt fjell-landskap i solnedgang og en avfallsdynge?

Naturvitenskapelige metoder kan hjelpe oss å finne frekvensen av en skala, og beskrive hvordan øyne våre prosesserer informasjon om farger til hjernen, eller måle en distinkt hjerneaktivitet i det vi opplever en behagende estetisk opplevelse. Kunnskap om fortidige organismers utvikling og overlevelsesevne kan hjelpe oss å forstå hvorfor vi opplever råtten mat som motbydelig, og fersk mat som appetittvekkende, men naturvitenskap alene kan aldri fortelle oss hvorvidt Dante, Mozart, Asterix, Tiki-taka-fotball eller Gordon Ramsey er fantastisk eller forferdelig.

Individer må foreta estetiske bedømmelser, basert på gode eller mindre gode grunner.

Naturvitenskap forteller ikke hvordan vi benytter naturvitenskapelig kunnskap

Vitenskapsmenn har gjerne en klar formening om hvordan kunnskapen de oppdager skal benyttes, men det er ingenting ved naturvitenskapen selv som viser oss hvordan kunnskap skal benyttes. Naturvitenskap kan kanskje hjelpe oss å konfigurere DNA på nye måter, men gjør lite for å fortelle oss om vi skal bruke denne kunnskapen til å hjelpe mennesker med genetiske sykdommer, utvikle nye former for genmodifisert mat, eller utvikle genetisk krigføring, ved å utvikle bakterier med potensial til å terrorisere store folkemengder. Vi kan gjøre oppdagelser om kjernekraft, men naturvitenskapen er taus om hvorvidt denne skal brukes til dødelige bomber eller generere strøm til å drifte sykehus på avsideliggende områder av kloden. Hvorfor og hvordan skal vi bruke den til gode ting, snarere enn å skape nye Hiroshima, lobotomering, sennepsgass, eugenikk, klimakrise og destruktiv konsumerisme?

For nesten enhver naturvitenskapelig oppdagelse, kan vi forestille oss positive og negative måter å ta den i bruk på. Som i antikk, gresk moralfilosofi, er slike ytre goder gjerne nøytralt ladde, men det er først når vi tar dem i bruk for et definert mål, at vi kan avgjøre graden av godhet og ondskap.

Naturvitenskap beskriver noe om hvordan verden er (i det minste innenfor de fleste vitenskapsfilosofiske retninger), men vi må selv bedømme hvordan vi skal benytte oss av den kunnskapen, basert på gode eller mindre gode grunner.

Naturvitenskap forteller oss ikke om ultimate virkeligheter

Eksisterer Gud? Hva er meningen med ditt liv? Har vi en udødelig sjel? Kan mirakler skje?

Dette er viktige spørsmål, men naturvitenskap hjelper oss ikke langt i å besvare dem. Naturvitenskap kan kanskje fortelle oss hvordan universets krefter fungerte fra den første tidlige ekspansjonen frem til situasjonen vi har i dag, men kan aldri forklare hvorfor noe eksisterer fremfor ingenting. Naturvitenskap kan hjelpe oss til å kalkulere visse fremtidige naturlige hendelser, basert på vår kunnskap om naturens regelmessigheter, men naturvitenskap kan aldri fortelle oss hva en naturlov er, om noe bakenfor holder dem i eksistens, eller si noe om hvorvidt disse kan overskrides i gitte tilfeller. Naturvitenskap kan fortelle deg hva slags type molekyler kroppen din består av, men kan aldri fortelle deg hvorfor du er en bestemt person med et eget «indre liv», til tross for at alle cellene i kroppen din skiftes ut med 9 års mellomrom, eller hvorfor nettopp du ble kastet inn i eksistens for x antall år sida.

For å finne ut av disse spørsmålene, trenger vi ikke å kaste oss i blind tro – ren gjetting, men vi har andre verktøy for å rasjonelt utforske slike spørsmål av både en filosofisk og religiøs karakter. Dette kan vi naturligvis igjen gjøre på godt eller mindre godt grunnlag.

Vi kunne fortsatt med andre eksempler, som epistemologi, altså fagfeltet om hvordan menneskets kan tilegne seg kunnskap og læring i utgangspunktet, eller inkludere f.eks. matematikk og logikk, som virker til å eksistere som immaterielle realiteter allerede før vi i det hele tatt har nærmet oss noe som helst som kan kalles naturvitenskapelig kunnskap, men du skjønner antakeligvis poenget allerede.

Feltene ovenfor avgjøres ikke av naturvitenskapelig kunnskap, men er ikke mindre viktige av den grunn. Vi kan fremdeles benytte sofistikerte, rasjonelle verktøy for å tenke rundt dem, fremføre logiske argumenter for å overbevise andre om vårt ståsted og skrive akademiske artikler for å bidra til menneskehetens kumulative læring. All rasjonell aktivitet er ikke vitenskapelig aktivitet. Det ville begrenset oss veldig som intellektuelle skapninger.

Er du uenig i det ovenfor? Vel, finn et moteksempel da! :)