Skal – skal ikke?

Saru Prajapati er 22 år og er en av de som har reist ut av Nepal for en periode. Snart reiser hun hjem igjen til familie og venner i Kathmandu. I planene ligger nye utenlandsopphold og venter. Hun er usikker på om hun har en fremtid i Nepal.

Gjesteinnlegg av Line Konstali, HimalPartner.

– Jeg kommer fra en middelklassefamilie og har aldri manglet noe. Jeg vokste opp med tak over hodet og mat på bordet. Vi tilhører også det øvre nivået i kastesystemet. Likevel er det å studere vanskelig å få til økonomisk.

Et helt år har Saru bodd i Norge, nærmere bestemt som elev ved Hald Internasjonale senter. Da hun skulle utenlands var foreldrenes første spørsmål: «Hvem skal betale for dette?»

64263491_441459163318391_1133779376534454272_n.jpg

Hun hadde fullført bachelorgraden sin i bedriftsøkonomi ved Tribhuvan University, men var sulten på noe mer. Etter å ha vært aktiv i det nepalske Laget, som er en kristen organisasjon for studenter og elever, dukket det opp en mulighet. I samarbeid med det norske Laget mottok hun et stipend for å reise til Hald. Drømmen ble til virkelighet.

– Ellers hadde jeg ikke klart å gjennomføre dette, sier hun.

De fleste av hennes venner ønsker å reise utenlands.

– Unge voksne fra den typiske middelklassehjem drar oftest til Australia eller USA, sier hun.

– Det er lettere å få til utdannelse i et annet land. I Nepal er ikke utdannelse gratis og mye avhenger derfor av familiens økonomi. Noen har rett og slett ikke råd. Det er også vanskeligere å kombinere jobb og studier når lønnen er så lav. Det er lettere å kombinere studier og jobb i et annet land.

64246657_494957974577286_7472518744510562304_n.jpg

Mange reiser ut

Hun forteller videre at de som reiser til Australia som oftest bor hos venner først. Deretter skaffer de seg jobb og tjener penger.

– Det er veldig lett for nepalere å komme inn i Australia, sier hun med et smil.

– De har egentlig skapt et eget «nepali-samfunn» der nede. Her finner du også mange kristne nepalere. Så mange er det at de har nå startet en egen nepali-kirke. De fleste kommer aldri tilbake. De ønsker ikke et liv i fattigdom.

Hun forteller videre om en venn som jobber 20 % på IKEA.

– Han tjener mer enn hva jeg ville ha tjent en hel måned som fulltids ansatt i bank i Nepal. Når du ser denne forskjellen, er det mer fristende å reise utenlands. Og når du først har kommet til et land som er rikere enn ditt, så ser du også velferden, infrastrukturen og alle de gode fasilitetene som ikke finnes i ditt eget land. Å gå ned i standard er ikke særlig fristende.

Selv har hun en onkel som skulle bosette seg i Tyskland for en kort periode. Det viste seg å være langvarig. Nå er han gift med en etnisk tysk kvinne og har etablert et liv der.

– Han er utdannet lege og reiste ut for å tjene penger for en kort periode. Men da han så forskjellen på et liv i Tyskland og et liv i Nepal ville han aldri reise tilbake.

Men det finnes også det motsatte eksempelet i Sarus nærmeste familie. En annen onkel reiste til Dubai for tre år. Han kom derimot tilbake.

– Han sparte masse penger og startet butikk da han kom hjem. Familien fikk det lettere økonomisk og det var et stort løft. Siden hele storfamilien bor under samme tak, har han et stort forsørgeransvar. Derfor hører jeg ham ofte si at han kanskje skal reise til utlandet og jobbe igjen. For å spare enda mer penger. Denne onkelen har ikke fullført annen skolegang enn ungdomsskolen. De som reiser til Gulf-landene er ofte fattige og mangler utdanning. De kommer mer fra de rurale områdene og mangler skolegang. Derfor er det mer praktiske yrker de er på jakt etter.

Men noen blir lurt. Hun kjenner til flere eksempler i sin omgangskrets. Hun forteller om en slektning som ble lovet arbeid i Dubai av et rekrutteringsbyrå. Da han kom fram var det ingen jobb å hente. Han måtte reise hjem igjen etter en måned – helt pengelens. En annen hun kjenner ble lurt av flotte, glossy brosjyrer om et fiktivt universitet i Sveits. Familien ble lokket til å gi penger til en som framstilte seg som en mellommann, og så viste det seg å være svindel.

– Det finnes mange firmaer som driver med jobbformidling. I noen tilfeller blir folk lurt. De loves gode jobber, gode vilkår og bra bolig. Når de kommer ned dit får de ingen ting av dette. De bor på sovesaler, jobber under dårlige forhold og må betale firmaet som ga dem jobb for å bli værende. I andre tilfeller går det bra. Møter man det rette rekrutteringsbyrået kan man ende opp som fornøyd. Problemet er at i noen tilfeller er dette vanskelig å oppdage. Firmaer går konkurs, men gjenopprettes i et annet navn når de blir avslørt. Så er man tilbake til opprinnelsen.

60900297_287797332099665_4437957009370775552_n.jpg

Usikker på egen fremtid

Selv er hun usikker på hva hun skal gjøre fremover. Når hun reiser tilbake til Nepal skal hun fortsette å jobbe frivillig for det nepalske «Laget». Hun har også vært i dialog med Mirjam Bergh angående mulighetene for å få til et engasjement i Bethesda, sjelesorgsenteret som HimalPartner støtter i byen Pokhara.

– Jeg vurderer flere muligheter og har ikke landet helt enda. Etter hvert vil jeg også fullføre en mastergrad, men da må jeg nok reise utenlands. Kanskje vil jeg også jobbe i utlandet.

På spørsmålet om hun til slutt vil reise tilbake til Nepal, er svaret ganske vagt.

– Jeg håper jo det, men vet ikke. Det kommer an på hvilke muligheter jeg har til å skape et godt liv i hjemlandet mitt.

62180436_343941512956738_12525529089441792_n.jpg