En fysisk og moralsk krise

Det er krise nå. Skikkelig krise. Det er ikke «en utfordring», ikke «et problem», men en fysisk, økologisk, sosial, økonomisk, politisk og – fremfor alt – moralsk krise. Tre tiår har gått siden menneskeskapte klimaendringer fikk politisk oppmerksomhet. Nå er det på høy tid vi tar inn over oss alvoret.

Gjesteinnlegg av Anders Kvellestad, partikkelfysiker

Klimakrisen endrer naturen fra toppen av atmosfæren til havets bunn. Den påvirker selve de naturlige rammene for samfunnet vårt – alt fra næringsinnholdet i salat, til hvorvidt Shanghai vil forsvinne under bølgene. Og den er nært forbundet med den pågående økologiske krisen, med tap av planter, dyr og insekter i et tempo menneskeheten aldri før har sett.

Men i møte med klimakrisens omfang og kompleksitet er det fristende å stikke hodet i sanden. Som pave Frans skriver i Laudato Si fra 2015:

As often occurs in periods of deep crisis which require bold decisions, we are tempted to think that what is happening is not entirely clear. […] Such evasiveness serves as a licence to carrying on with our present lifestyles and models of production and consumption.

Derfor kan det være nyttig å ta et steg tilbake og minne oss selv på hva det underliggende fysiske problemet egentlig er. Nå er ikke jeg klimaforsker, men dette problemet er heldigvis så enkelt at selv en partikkelfysiker kan forstå det: jordens energi er ute av balanse. Ikke på en sånn New Age-aktig «jeg kjenner en ubalanse i energien»-måte – nei, helt bokstavelig: jordens totale energiregnskap går i pluss, og det er ikke en god ting.

Se for deg jorden sett fra månen. En liten blåaktig klump omgitt og isolert av verdensrommets vakuum. Når du er en liten klump i vakuum er det hovedsakelig én måte du kan motta og avgi energi: gjennom stråling. Jorden får energi ved å absorbere innkommende solstråling, og avgir energi som varmestråling til verdensrommet. Så lenge energi absorberes og stråles ut i like stort tempo vil jordens temperatur og klima over tid forbli stabilt.

Men slik er det ikke for jorden nå. På toppen av jordens atmosfære er nå differansen mellom absorbert og utstrålt effekt i snitt ca. 0,7 Watt per kvadratmeter. Altså, for hver kvadratmeter akkumuleres en netto energimengde på 0,7 Joule per sekund. Høyere lufttemperatur, varmere hav og økt issmelting, og de dramatiske følgene av dette, er ulike måter denne økende mengden «overskuddsenergi» kommer til uttrykk i klimasystemet. Nøyaktig hvordan dette utspiller seg er kompliserte spørsmål for klimaforskningen. Men i bunn ligger altså en sammenheng så enkel at vi alle kan forstå den: når et system tar opp energi raskere enn det avgir energi, vil den totale energimengden i systemet øke. Det får konsekvenser.

Det er her den fysiske krisen blir en moralsk krise: Vi vet det er våre utslipp av drivhusgasser som gjør atmosfæren stadig mindre «gjennomsiktig» for jordens varmestråling, og slik øker ubalansen i energiregnskapet. Vi kjenner konsekvensene dette har for oss selv, våre medmennesker og naturen. Og likevel har vi så langt kollektivt stukket hodet i sanden.

Les også:
Klimasak er en disippelsak

Klima- og miljøkrisen er en moralsk krise på systemnivå, på samme måte som slaveri og rasisme. De radikale samfunnsendringene vi nå trenger – en omstilling uten historisk sidestykke, ifølge FNs rapport om 1,5-gradersgrensen – vil kreve politisk lederskap på høyeste nivå. Men det demokratiske rommet som gjør et slikt prosjekt mulig skapes først når mange nok av oss vanlige folk finner sammen i høylytt (!) moralsk fordømmelse av “business as usual”. For bak fysikken, bak tallene og grafene, er klimakrisen egentlig en av vår tids fremste verdikamper. En kamp for ærlighet i møte med ubehagelig kunnskap, for naturens egenverdi i møte med profittjag og for alle menneskers rett til våre felles naturressurser.

Denne teksten er trykket i andre utgave av Lagsmagasinet Credo. Sikre deg fremtidige utgaver av magasinet ved å bli Lagsvennsmedlem:

Anders Kvellestad. Foto: Kaja Berg.

Anders Kvellestad. Foto: Kaja Berg.