Skal sannheten sette deg fri?

Vi liker å tenke at sannhet gjør fri. Men kan det være at det er påskebudskapet som gjør det mulig?

Først publisert i Dagen 15.04.19.

Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.
– Jesus (Joh 8,31b-32)

Nest etter Julius Caesar, er trolig Pontius Pilatus den mest kjente romeren i historien. De fleste kristne er tvunget til å holde ham aktivt i hukommelsen gjennom en lite flatterende linje i den apostoliske trosbekjennelsen: «Pint under…».

Pilatus er mannen som kjemper mellom egen samvittighet og politisk press om å korsfeste en tilsynelatende harmløs mann. Mot klimakset i Johannesevangeliets versjon av påskehistorien, sier Jesus under rettergangen: «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden (…)». Siden Pilatus forlater stedet like etter, kan vi se for oss han respondere tørt med spørsmålet: «Hva er sannhet?». Svaret virker ikke like viktig for Pilatus. Historien vil ha det til at han lar politiske hensyn vinne, og sender Jesus til korset.

Nesten 2000 år etter, virker en forestilling i vårt tankesett fremdeles å være at sannhet gjør fri. Den setter oss fri til å leve uten vrangforestillinger. Fri til å leve i henhold til «noe ekte». Sannhet synes å ha en sterk, iboende verdi. Den er et mål i seg selv.

Men om vi forlater den kristne virkelighetsforståelsen bak mye av dette tankesettet, er det ikke opplagt hvorfor dette skal være tilfellet. Den ateistiske filosofen John Gray skriver i Straw Dogs:

Ateisme er en sen utvekst av en kristen lidenskap for sannhet. Ingen hedning vil ofre livets behag bare på grunn av sannhet. (…) Tilbedelsen av sannhet er en kristen kult.

Sokrates og de antikke grekerne introduserte påstanden om at sannhet kan gjøre fri. Men kristendommen tilførte den spektakulære revisjonen at håpet om frihet ikke bare tilhører noen få privilegerte, dem som kunne unnslippe hardt arbeid på åkrene til fordel for vin og visdom på filosofiske akademier, men for alle mennesker.

Samtidig kjenner vi til, allerede fra før Darwin, at vi som naturlige organismer primært er rettet mot tilpasning, overlevelse og reproduksjon – men ikke mot sannhet. Kanskje om umiddelbare, livsnødvendige ting, som å skjelne mellom uskyldige eller fiendtlige dyrearter, giftige eller spiselige vekster, osv. Men det mangler ikke eksempler på det motsatte. Tilfeller hvor bedrag og selvbedrag øker overlevelsesevnen. Forskeren Elizabeth Trivier peker på at evolusjon ofte favoriserer “useful errors”. Sannhet er her i beste fall instrumentelt til det som har utviklet oss til de skapningene vi er i dag.

Gray beskriver dessuten hvordan det er «grenseløst naivt» å tro at historien vil bevege oss mot stadig mer sannhet og fremskritt. Om dette var den hele og utfyllende historien, har vi liten grunn til å tenke at menneskets kognitive evner er finslepne redskaper for å identifisere sannhet. Men vi trenger grunnleggende tilgang til sannhet om verdenen omkring oss, som gjør oss i stand til å bruke språk, benytte logikk, utøve vitenskapelige metoder, eller skrive avistekster om hvorvidt sannhet kan identifiseres eller ikke.

For likevel synes det, under normale omstendigheter, å være godt samsvar mellom tanken vår og virkeligheten. Vi virker fra naturens side å ha et telos – en «målrettethet» – mot sannhet. Dette gjør det mulig for oss å avdekke naturens hemmeligheter. En natur vi selv er en uløselig del av. Men om det finnes en slik målrettethet, må den peke forbi den naturlige ordenen alene. Grunnlaget for at vi ikke bare kan finne sannhet, men til tider er nærmest besatt av den, selv når den ikke har noen umiddelbar nytteverdi, synes å peke mot det som på fint heter transcendens – noe som går over og forbi det man kan peke til.

«Gud er død», proklamerte den ateistiske filosofen Nietzsche. Snarere enn å fremføre mer av den banale religionskritikken som preger vår tid, deler Nietzsche her et dypt poeng om en virkelighetsforståelse snudd på hodet. Der hvor ikke bare Jesus forblir død på korset, men Gud faller ut av vår virkelighet. Uten Gud som garantist for et ekstra-menneskelig perspektiv på tilværelsen, har vi ikke lenger gode grunner for at hva vi leser ut av naturen bærer egentlig mening. Nietzsche foreslår at vi nå er etterlatt med bare individuelle perspektiv, uten en faktisk mulighet til å gjenkjenne noe ekte – noen sannhet der ute. Martin Heidegger beskriver dette trekket som den virkelig gudløse vantroen – å redusere sannhet til hva vi kan konstruere helt alene. Sånn sett lever de fleste vestlige, også de som bekjenner seg til ateisme bare i navnet, fremdeles som om Gud virkelig eksisterer.

For i motsetning til dette har den kristne virkelighetsforståelsen en garanti for at sannhet finnes, også utenfor individets perspektiv, og at den er et mål i seg selv. Sannheten i skaperverket reflekterer Skaperen selv, fordi den er å identifisere med Skaperens perspektiv. Selv om det ikke uten videre er lett å oppdage denne, kan vi nå garantere at sannhet faktisk finnes. Vi kan dermed anstrenge oss for å finne den, enten fra logikk, vitenskapene eller hverdagslivet. Å elske sannhet er å elske Gud. De opererer alltid sammen.

Påskefortellingen forteller om hvordan vi løsrives til frihet når vi ser forbi det uviktige og forgjengelige, gjenkjenner det ekte og uforgjengelige, og kan styre livene våre etter det. Påskens høydepunkt forteller at den frigjørende sannheten legemliggjøres i en person, tar bolig blant oss, lever med oss, lider med oss, dør med oss og gjenoppstår med oss. Friheten er ikke lenger begrenset til akademiet, men finnes i et livet i etterfølgelse og imitasjon.

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»
Joh 14,6a

2.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder
joachim@nkss.no