Gi det videre!

Er det mer redelig å gi barna våre en sekulær oppdragelse, for så å la dem velge selv når de blir eldre? Eller gjør vi dem da en bjørnetjeneste?

Først publisert i Misjonstidende 1/19.

For en tid tilbake hørte jeg to ferske foreldre prate sammen. Begge var stødige kristne mennesker, som selv kom fra trygge kristne familier. Den ene lurte:

– Tror du det er riktig av oss å si at vi skal oppdra barnet kristent? Burde vi heller la det vokse opp og vente til det kan bestemme selv?

Jeg har tenkt på spørsmålet siden. Det er ingen tvil om at bekymringen var velment, men den gjenspeiler en av de mindre konstruktive mytene i samfunnet vårt i dag: Tanken om at vi gjør barna våre en tjeneste ved å utsette dem for minst mulig ideologisk påvirkning fra spesifikke religioner eller livssyn. Tanken om at dette i en forstand skulle hjelpe dem til å tenke friere.

Men tvert imot, er neste generasjon avhengig av oppdragelse i en sterk kristen tanketradisjon for i det hele tatt kunne lære seg å tenke godt.

Hvorfor? Først, fordi det ikke finnes noen «sekulær» fornuft. Det er lett å vise, fordi sekularitet først og fremst er basert på negasjon. Den er et «trekke-fra». Et åpent rom som må fylles. En arena hvor tykkere tradisjoner, hvor ulike former for kristendom og humanetikk, liberalisme og konservatisme, kan delta på lik(ere) linje.

Men sekularitet kan aldri selv være løsningen for landet vårt og heller ikke for barna våre. Sekulær fornuft kan aldri levere normativitet. Den kan aldri levere det «burde» vi trenger, for å fortelle noe om hvordan vi burde behandle hverandre, burde organisere samfunnet og burde oppdra barna våre.

Vi kan samle data, forsøke å finne et felles språk, lære å se oss selv utenfra, kritisere ulike ståsteder, men sekularitet leverer aldri vokabularet som tillater oss å si noe om hvordan vi skal bygge et godt samfunn eller leve gode liv.

Hvorfor burde alle borgernes preferanser telle? Hvorfor burde vi bry oss om eldre? Hvorfor burde vi utdanne mennesker? Hvorfor burde vi ta imot flyktninger? Hvorfor burde vi hjelpe næringslivet å skape arbeidsplasser? Hvorfor burde vi ha et rettsvesen? Hvorfor burde vi ikke torturere for å skaffe oss informasjon? Hvorfor burde vi…?

Sekulær fornuft hjelper oss ikke en tøddel, fordi den ikke gir oss denne viktige normative veiledningen. Vi kan ikke engang nevne ord som «god» og «rettferdig», uten å stå ansvarlig til en referansestandard hvis disse er «god» og «rettferdig» ovenfor. En referansestandard som transcenderer individuelle perspektiv.

For å være fornuftige, og si fornuftige ting, må vi stå i en tanketradisjon som tillater oss å snakke om «det sanne» og «det gode». Denne vil mest sannsynlig vil ha en form for religiøs karakter, siden et reelt alternativ aldri har vært presentert frem til våre dager.

Både lærere og foreldre burde notere seg dette. Om vi virkelig tror på det vi står for, er den beste måten vi kan forberede våre unge på et godt liv som gode samfunnsborgere, å oppdra dem til å plante seg i en solid tanketradisjon. Her er kristen filosofi det desidert sterkeste intellektuelle prosjektet menneskeheten har kommet frem til per dags dato.

Vi burde være stolte av å oppdra barna våre kristent. Om det er det beste vi har blitt gitt selv, er det det beste vi kan gi videre.

1.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder
joachim@nkss.no