Viktigheten av tydelige kristne akademikere

Overfladiske myter om at kristen tro er i konflikt med fornuft og vitenskap florerer og gjør det flaut for unge kristne å stå frem. John Lennox peker på løsningen.

Først publisert i Vårt Land.

Den verdenskjente Oxford-professoren John Lennox gjestet sist uke norske universiteter. I Oslo og Kristiansand var det rekordoppmøte med 1.200 mennesker, og flere tusen har allerede sett forelesningene på nett. Her har Lennox delt fritt om hvorfor tenkende, vitenskapelig opplyste mennesker kan tro på Gud.

Den barnlige troen. 

Da Lennox var ung, fremadstormende 19-årig matematikkstudent, endte han opp med å spise middag med en nobelprisvinner. Han la ikke skjul på sin kristne tro under samtalen. Mot slutten av kvelden ble han invitert på kaffe, hvor han så var omkranset av flere ateistiske professorer. Den klare beskjeden Lennox fikk, var at om han ønsket en akademisk karriere, måtte han legge vekk den barnlige troen.

Episoden markerte en vending i Lennox’ liv. Siden den gang har han vært svært bevisst på å aldri gi dem rett og legge skjul på sin kristne tro. Likevel har karrieren blomstret. Lennox endte opp som anerkjent matematikkprofessor på Oxford, og emeritus fellow i matematikk og vitenskapsfilosofi på Green Templeton College.

Dette burde vært en selvfølge for norske akademikere. Omtrent samtlige menneskene som utøvde jobben med å utvikle de moderne vitenskapelige metodene, var dedikerte gudstroende, og de fleste var kristne.

Stor motivasjon. 

Snarere enn å anse troen på Gud som en hindring i deres daglige virke, var det derimot en stor motivasjon for dem. Det er ikke vanskelig å forstå. Det er å betrakte naturen vi alle lever i som et skaperverk snarere enn et resultat av kosmisk magi. Det er å se den som fylt av hensikt og kreativitet heller enn et meningsløst maskineri. Det er å finne den sammenvevd med fornuftens opphav, snarere enn å være helt uforståelig. Dette setter jobben med å utforske naturen inn i et enda større, levende og nærmest hellig perspektiv.

De harde naturvitenskapene hviler på en metodologi hvor fysiske ting kan kvantifiseres, for så å analysere resultatet i henhold til matematiske modeller. Dette har vært et fantastisk vellykket prosjekt, som har tillatt oss å regne på utvalgte aspekter av naturen. Men Gud er verken noe fysisk eller noe som lar seg kvantifisere, og berøres derfor ikke av vitenskapens fremgang- eller tilbakegang. Likevel hviler hele det vitenskapelige prosjektet på et fundament som må være på plass, før det i det hele tatt gir mening å starte på det.

Historisk var en teistisk virkelighetsforståelse avgjørende for at moderne naturvitenskap i det hele tatt skulle komme i gang. Men fremdeles kan man argumentere godt for nødvendigheten av vitenskapens teistiske grunnlag. Det betyr naturligvis ikke at en ateist har problemer med å utøve naturvitenskap, men det betyr at grunnen til at de kan gjøre det, er fordi de tar feil om virkelighetens dypeste struktur. Selv konseptet om en naturlov er fratatt all mening om man fjerner det fra sitt teologiske opphav.

Kritisk utprøving. 

Noe av det viktigste, mener Lennox, er at vi får en bevissthet over at vi innehar en virkelighetsforståelse. Jo snarere vi innser det, dess snarere kan vi kritisk prøve den ut, og holde den opp mot andre. Når en kristen utfører den oppgaven, viser det seg at man stiller godt i konkurranse mot andre alternativ.

Den kjente ateisten Nietzsche så dette klarere enn de fleste andre. I hans berømte lignelse hvor galemannen på markedsplassen proklamerer at «Gud er død», spør han deretter hvordan vi skal trøste oss selv. Hva kan vi gjøre når vi har drept Gud? Jo, vi må bli guder selv.

I klartekst betyr dette at om Gud er død, eksisterer ingen objektivt tilgjengelige størrelser som svarer til sannhet, godhet eller skjønnhet for fornuften vår å etterstrebe. Snarere må vi skape disse størrelsene selv. Men fra hva? Vår egen fantasi?

Den ateistiske professoren John Gray er inne på noe lignende når han skriver at «ateisme er en sen utvekst av den kristne lidenskapen for sannhet. […] Tilbedelsen av sannhet er en kristen kult». Bare en kristen kunne funnet på noe så sprøtt som å opphøye sannhet over alt annet, fordi hun tror at all sannhet reflekterer Gud selv.

Lidenskap for sannhet. 

Universitetets fakulteter er avhengig av at mennesket beholder sin lidenskap for sannhet, og troen på at den frigjør. Det gir enda større mening i lys av at de første universitetene dukket opp i skyggen av katedraler, og at kirken var en stor sponsor av aktivitetene som startet systematiske utforskninger av skaperverket.

Om kristne akademikerne tar ansvar for å gå foran, vil de være forbilder som skaper trygghet for mer ferske, nervøse studenter. Om noen er villige til å stille troen sin sårbar, samtidig med å være dedikert til rasjonell utforskning, er det stor sannsynlighet for at unge akademikerspirer kan følge etter. Slik kan vi få en ny generasjon som ikke er like preget av myter, men kan slå rot i en kristen virkelighetsforståelse.

Lennox har tatt et bevisst valgt om å gå foran. Hva med deg?

1.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder
joachim@nkss.no