«Kanskje er det noe i denne kristne troen allikevel?»

Litt etter litt begynte budskapet om Jesus å gi mening.

Jeg vokste opp i et trygt og godt kristen hjem, gikk i kirken og på søndagsskole, sang nattasang og hadde kveldsbønn med mor og far.

Men da jeg ble 15-16 år ble fokuset på meg selv større og større og jeg forlot ubevisst troen på Gud.

Først publisert på iTro.no.

Manglet identitet og mening

Jeg gikk min egen vei og prøvde å skape min egen lykke og mening. Det førte til at min selvfølelse og lykke i livet ble basert på hvordan jeg presterte på fotballbanen, hvordan jeg gjorde det på skolen, og hvor «kul» jeg var i vennegjengen.

Men etter et år i forsvaret innså jeg at jeg ikke hadde noen identitet. Og jeg innså hvor egoistisk jeg var og hvor dømmende jeg var overfor menneskene rundt meg. Da jeg begynte å innse dette, fulgte en tung tid, og det gikk så langt at jeg ikke så noen mening med livet lenger.

Guds usynlige kraft

På det tidspunktet, for litt over et år siden ba jeg denne bønnen til Gud: «Gud, hvis du finnes, må du hjelpe meg. Redd meg ut av dette, Gud.»

Og, merkelig nok, begynte ting å skje ganske raskt etter dette. Jeg ble kjent med kristne som brydde seg om meg, og ville ha MEG inn i livene deres. Jeg fortalte ikke noe om at jeg var langt nede, men likevel brydde de seg om meg og ville virkelig vite hvordan jeg hadde det.

Det var en ny erfaring, og det førte til en rekke hendelser. Blant annet var jeg på en hyttetur med gode kamerater, og der fikk jeg se «Guds usynlige kraft og skapergjerning» ute i naturen.

Da jeg fortalte dette til mine kristne venner, viste de meg henvisninger i Bibelen som talte om dette.

Helt siden verden ble skapt har menneskene kunnet se Guds grenseløse makt og forstå at han virkelig er Gud. De kan ikke med sitt blotte øye oppdage egenskapene hans, men de kan forstå hvem Gud er gjennom å betrakte alt han har skapt. Derfor finnes det ingen unnskyldning for dem som ikke vil lyde Gud.
Rom 1,20

Det gjorde meg veldig nysgjerrig: «Kanskje er det noe i denne kristne troen allikevel?»

Et unikt fellesskap

Da jeg etter hvert ble dratt med på møter og gudstjenester, opplevde jeg et unikt fellesskap. «Disse folkene bryr seg også om meg, selv om jeg ikke kjenner dem», husker jeg at jeg tenkte.

Og litt etter litt så begynte budskapet om Jesus å gi mening. Jeg er faktisk en synder, det kjenner jeg på innsiden, men Jesus har en vei for meg. Han elsker meg på tross av den jeg er.

Den som mister sitt liv

Det utrolige ble sant – Gud svarte på mine bønner. Jeg opplevde at Han talte til meg gjennom mennesker og gjennom sitt ord.

Og inspirert av Jesus’ egne ord: «Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» (Matt 16,25b) valgte jeg å legge alt bak meg for å følge Jesus.

Så jeg begynte på bibelskole. Og det har vært det beste året i mitt liv – jeg har fått lære om troen som jeg fikk så lyst til å følge før jeg forsto hva det handlet om.

Og selv om «kristenlivet» går opp og ned, og jeg faller rett som det er, så vet jeg at Gud har forandret mitt liv fullstendig – og jeg tror han vil ta i mot alle som søker ham. For Jesus har selv sagt: «Og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort» (Joh 6,37b)

Hans Christian Bergsjø.jpg

Hans Christian Bergsjø