En fysisk og moralsk krise

Det er krise nå. Skikkelig krise. Det er ikke «en utfordring», ikke «et problem», men en fysisk, økologisk, sosial, økonomisk, politisk og – fremfor alt – moralsk krise. Tre tiår har gått siden menneskeskapte klimaendringer fikk politisk oppmerksomhet. Nå er det på høy tid vi tar inn over oss alvoret.

Gjesteinnlegg av Anders Kvellestad, partikkelfysiker

Klimakrisen endrer naturen fra toppen av atmosfæren til havets bunn. Den påvirker selve de naturlige rammene for samfunnet vårt – alt fra næringsinnholdet i salat, til hvorvidt Shanghai vil forsvinne under bølgene. Og den er nært forbundet med den pågående økologiske krisen, med tap av planter, dyr og insekter i et tempo menneskeheten aldri før har sett.

Denne teksten er trykket i andre utgave av Lagsmagasinet Credo. Sikre deg fremtidige utgaver av magasinet ved å bli Lagsvennsmedlem:

Men i møte med klimakrisens omfang og kompleksitet er det fristende å stikke hodet i sanden. Som pave Frans skriver i Laudato Si fra 2015:

As often occurs in periods of deep crisis which require bold decisions, we are tempted to think that what is happening is not entirely clear. […] Such evasiveness serves as a licence to carrying on with our present lifestyles and models of production and consumption.

Derfor kan det være nyttig å ta et steg tilbake og minne oss selv på hva det underliggende fysiske problemet egentlig er. Nå er ikke jeg klimaforsker, men dette problemet er heldigvis så enkelt at selv en partikkelfysiker kan forstå det: jordens energi er ute av balanse. Ikke på en sånn New Age-aktig «jeg kjenner en ubalanse i energien»-måte – nei, helt bokstavelig: jordens totale energiregnskap går i pluss, og det er ikke en god ting.

Se for deg jorden sett fra månen. En liten blåaktig klump omgitt og isolert av verdensrommets vakuum. Når du er en liten klump i vakuum er det hovedsakelig én måte du kan motta og avgi energi: gjennom stråling. Jorden får energi ved å absorbere innkommende solstråling, og avgir energi som varmestråling til verdensrommet. Så lenge energi absorberes og stråles ut i like stort tempo vil jordens temperatur og klima over tid forbli stabilt.

Men slik er det ikke for jorden nå. På toppen av jordens atmosfære er nå differansen mellom absorbert og utstrålt effekt i snitt ca. 0,7 Watt per kvadratmeter. Altså, for hver kvadratmeter akkumuleres en netto energimengde på 0,7 Joule per sekund. Høyere lufttemperatur, varmere hav og økt issmelting, og de dramatiske følgene av dette, er ulike måter denne økende mengden «overskuddsenergi» kommer til uttrykk i klimasystemet. Nøyaktig hvordan dette utspiller seg er kompliserte spørsmål for klimaforskningen. Men i bunn ligger altså en sammenheng så enkel at vi alle kan forstå den: når et system tar opp energi raskere enn det avgir energi, vil den totale energimengden i systemet øke. Det får konsekvenser.

Det er her den fysiske krisen blir en moralsk krise: Vi vet det er våre utslipp av drivhusgasser som gjør atmosfæren stadig mindre «gjennomsiktig» for jordens varmestråling, og slik øker ubalansen i energiregnskapet. Vi kjenner konsekvensene dette har for oss selv, våre medmennesker og naturen. Og likevel har vi så langt kollektivt stukket hodet i sanden.

Les også:
Klimasak er en disippelsak

Klima- og miljøkrisen er en moralsk krise på systemnivå, på samme måte som slaveri og rasisme. De radikale samfunnsendringene vi nå trenger – en omstilling uten historisk sidestykke, ifølge FNs rapport om 1,5-gradersgrensen – vil kreve politisk lederskap på høyeste nivå. Men det demokratiske rommet som gjør et slikt prosjekt mulig skapes først når mange nok av oss vanlige folk finner sammen i høylytt (!) moralsk fordømmelse av “business as usual”. For bak fysikken, bak tallene og grafene, er klimakrisen egentlig en av vår tids fremste verdikamper. En kamp for ærlighet i møte med ubehagelig kunnskap, for naturens egenverdi i møte med profittjag og for alle menneskers rett til våre felles naturressurser.

Anders Kvellestad. Foto: Kaja Berg.

Anders Kvellestad. Foto: Kaja Berg.

Elevenes tro er under press

Skolen skal ikke undervurdere sine elever og tro at «for en bolles skyld» vil elevene la seg overbevise om å bli Jesu disippel.

Først publisert i Adresseavisen 21.05.19.

I Sirdal kommune har rektor ved Tonstad skole skapt uro blant kristne ungdommer. Det kristne elevfelleskapet har fått forbud mot å dele et bollemåltid i lunsjen fordi rektor hevder at boller er «lokkemat» når skolelaget inviterer til andakt, bibelesing og bønn i friminuttet. Saken har skapt reaksjoner og nå har rådmann i Sirdal kommune opphevet forbudet og instruert elevene om at matserveringen må bli tonet ned.

Ifølge Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (NKSS) er det flere skoler i hele landet som nekter kristne elever å organisere skolelagsmøtene, senest i fjor ble kristne elever ved Tiller videregående skole i Trondheim nektet rom.

Det er en overtredelse av sentrale rettigheter i et demokratisk land, nemlig retten å være organisert og retten til å praktisere egen tro. I den europeiske menneskerettskonvensjon kommer disse rettighetene frem. Landets kommuner og skoler har ikke rett til å nekte NKSS å benytte skolens lokaler til sine møter i et friminutt. Det er elevens rett til å praktisere sin tro i skolelunsjen ved å samles i skolefri.

For at skoleledere ikke skal legge hindringer i veien for elevstyrte aktiviteter utenom skolens undervisning, ble det våren 2018 gjort et enstemmige vedtak i Stortinget om å arbeide for «å sikre barne- og ungdomsorganisasjoner tilgang til skoler og andre offentlige bygninger lokalt, og unngå at skoleeierne bidrar til usaklig forskjellsbehandling ved utlån». I tillegg sendte kunnskapsminister Jan Tore Sanner brev til alle landets kommuner med en tydelig oppfordring til å låne og leie ut lokaler til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. Professor Helje Kringlebotn Sødal fra UiA - Universitetet i Agder - sier til NRK at skolene mistolker regelverket når de nekter organisasjonene å bruke skolens lokaler, enten de er politiske eller religiøse.

Skolen skal ikke undervurdere sine elever og tro at «for en bolles skyld» kan elevene komme til å la seg overbevise om å bli Jesu disippel. Det er respektløst ovenfor elevenes dømmekraft å tro at en bolle leder våre ungdommer til frelse.

I lunsjen deltar elevene i det kristne felleskapet fordi de er søkende etter å finne svar og diskutere livets spørsmål i et felleskap med sine medelever. Vi er i en tid hvor elevenes organisasjons- og trosfrihet settes under press, og da er det særlig viktig at vi støtter dem. Derfor er jeg glad for at så mange også velger å vise sin støtte til våre ungdommer som er modig og står frem i skolen med sin tro på Jesus.

Vi trenger flere politikere, rådmenn og rektorer som ønsker kristne skolelag skal få etablere seg og holde andakter i friminuttene.

Mange skoleledere og politikere har en intoleranse rettet mot kristne elever, og det foregår i et land der den kristne kulturarvens posisjon i det norske samfunnet er under press. I Norge har vi religionsfrihet, og i et livssynsåpent demokratisk samfunn skal ingen elever tvinges til å tenke at troen eller livssynet ikke er tillat i friminuttene. Våre ungdommer er troende når de er på skolen, når de gjør lesker og når de er på fritidsklubben—fordi det å være kristen handler ikke om hvor de er eller hva de gjør. Det handler om hvem de er, de er kristne.

Jeg tror på Jesus som min frelser. Jeg er kristen når jeg studerer på Nord-universitet, når jeg er på jobb, når jeg er Ap-politiker, når jeg er med venner og når jeg er hjemme. Dette fordi min tro på Jesus er min grunnleggende identitet. Og troen er ikke noe jeg kan slå av eller på i min hverdag.

Å be noen om å trykke på en «av og på»-knapp for troen er intoleranse og det er å bli påtvunget «livssynsnøytralitet». Og la det være klart: ingen livssyn er nøytrale. Ikke-religiøse livssyn er også livssyn.

Jeg ønsker ikke å bli påtvunget andres «livssynsnøytralitet», fordi jeg ønsker toleranse, religionsfrihet og livssynsåpenhet i politikken, kommunen, skolen, på universitetene og i mitt arbeidsliv.

Leon Bafondoko.jpg

Leon Bafondoko

Lagsarbeider i Trøndelag
leon@nkss.no

Bryter Kristiansand kommune grunnleggende rettigheter?

Det har den siste tiden vært skrevet mye om begrensninger satt for elevers engasjement i skolelag. Den 22. mai 2019 skal ordføreren svare på spørsmål om retningslinjene som blir praktisert på noen av skolene i kommunen. I denne forbindelse stiller jeg spørsmål til om noen av disse retningslinjene bryter grunnleggende rettigheter?

Lars Gule er filosof med doktorgrad og har jobbet mye med menneskerett. Han var leder for Human-Etisk Forbund i 5 år. Da det var skolelagsnekt i Rogaland, skrev han i Klassekampen:

Å nekte kristne elever i den offentlige skolen å etablere skolelag for å ivareta sitt ønske eller behov for å dyrke sin tro i fellesskap, uten at dette går ut over andre elever, er en klar innskrenking av religionsfriheten. Det er også en begrensning av organisasjonsfriheten. Dette er grunnleggende menneskerettigheter.

I tråd med dette vil jeg tro at å nekte elever å samles for å høre på en andakt sammen i friminuttet, er brudd på trosfrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. (Artikkel 18, 19 og 20 i Menneskerettighetene, og artikkel 13, 14 og 15 i Barnekonvensjonen.) Slik sett er det bedre at elevene får møtes hver 3. uke enn at de ikke får møtes i det hele tatt, men det fremstår fremdeles som en tilfeldig og dårlig begrunnet innskrenkning. Ligger det ikke i ordet «frihet» en mulighet til å velge selv?

Om skolen ikke har planlagt en fellesaktivitet i friminuttet, hvorfor kan da ikke elevene velge hva de vil gjøre? Noen elever er veldig glad i å spille fotball, andre liker sjakk, mens andre ikke kan fordra dette. Selv om ikke alle spiller fotball eller sjakk, får de lov til å velge hvor ofte de vil gjøre dette. De kan spille hvert eneste friminutt, mens de som ønsker å høre en andakt sammen, de får bare lov i ett friminutt hver 3. uke! Dette oppleves som urettferdig. Kanskje har Lars Gule sitt anliggende også noe å si for denne saken?

En annen ting jeg undrer meg over, er at det kan være lov å ta med en bolle eller et kakestykke på nisten eller samlet i klassens time, men man får ikke lov til å servere dette på skolelaget. Man stempler det til og med som noe negativt, som «lokkemat».

Det er klart at ungdommene ønsker å gjøre møtet mest mulig attraktivt. Ungdommene anstrenger seg for å planlegge morsomme leker, gjøre det slik at alle føler seg velkommen, ønsker å finne best mulig undervisning, spiller kanskje god musikk og mer. Dette er helt normalt for enhver aktivitet og bør sees på som positivt. Hvorfor kan da ikke elever glede andre med god mat, hvis slik mat er akseptert ellers på skolen?

At det er strengere regler for skolelaget enn for skolen generelt, høres ut til å være en begrensning av organisasjonsfriheten. Johan Haga som er advokat med møterett i Høyesterett skriver i forbindelse med bollesaken i Sirdal:

Kommunens betingelser er et angrep på grunnleggende rettigheter så som forsamlingsfriheten og retten til religionsutøvelse, jf. menneskerettskonvensjon, art. 9 og 11. (…) Kommunen kan heller ikke med bakgrunn i de samme reglene ha rett til å legge seg opp i hva som foregår på møtene, bortsett fra å stille helt generelle krav til å behandle lokalene med forsiktighet og å opptre sømmelig. Om elevorganisasjonen tilbyr møtedeltagerne noe å putte i munnen, har kommunen rett og slett ikke noe med.

Til sist om at elever bare kan invitere ressurspersoner utenfra annenhver gang. Dette medfører at styret får en mer utfordrende jobb med å gjennomføre aktiviteten. Det er langt fra alle skoler som har en elev som tør å holde andakt. Hvis derfor ressurspersonene utenfra er ønsket av elevene og bringer noe positivt med seg, hva er da grunnen til en slik restriksjon?

En begrunnelse jeg har hørt, er et ønske om at elevene skal gjøre mer selv. Men hvis man ønsker at elevene skal gjøre mer selv, så er vel den beste fremgangsmåten å veilede elevene, ikke å gi forbud? Men atter en gang velger altså noen rektorer å ta bort friheten til at styret kan velge selv. Er også dette en begrensning på organisasjonsfriheten?

Det blir spennende å se hva ordføreren vil svare på disse spørsmålene. Jeg håper han tenker seg godt om og at han ønsker retningslinjer som både heier på elevene og som er i tråd med grunnleggende rettigheter.

Tønnes Christian Due-Tønnesen.jpg

Tønnes-Christian Due Tønnesen

Lagsarbeider og teamleder i Region Sør
t.chr.due-tonnessen@nkss.no

Sekulær fornuft finnes ikke

Hvorfor trenger vi religiøs filosofi for å skape gode samfunn? Jo, fordi sekularitet aldri i seg selv kan levere en løsning.

There are only two kinds of people, those who accept dogmas and know it, and those who accept dogmas and don’t know it.
- G.K. Chesterton

Liberalism is the only meta-narrative that has convinced the world that it is not a meta-narrative.
- Alasdair MacIntyre

Jeg oppdaget nylig en glitrende tekst om sekularitet av Stanley Fish i NY Times, som ville vært en god realitetsorientering til brorparten av de norske debattene. Denne «sekulære fornuften» mange henviser til, finnes nemlig ikke. Det er lett å vise, fordi sekularitet først og fremst er basert på negasjon. Et «trekke-fra». Et fravær av forfordeling. Et åpent rom som må fylles. En arena hvor tykke tradisjoner kan delta på lik(ere) linje.

Sekularitet kan aldri være løsningen for Norge, fordi sekulær fornuft aldri kan levere normativitet. Vi kan samle data, forsøke å finne et felles språk, lære å se oss selv utenfra, kritisere ulike ståsteder, men sekularitet leverer aldri vokabularet som tillater oss å si noe om hvordan vi skal bygge et godt samfunn.

Hvorfor burde alle borgernes preferanser telle? Hvorfor burde vi bry oss om eldre? Hvorfor burde vi utdanne mennesker? Hvorfor burde vi ta imot flyktninger? Hvorfor burde vi hjelpe næringslivet å skape arbeidsplasser? Hvorfor burde vi ha et rettsvesen? Hvorfor burde vi ikke torturere for å skaffe oss informasjon? Hvorfor burde vi?

«Sekulær fornuft» hjelper oss ikke videre, fordi det ikke finnes noe slikt som kan gi oss denne viktige normative veiledningen. Vi kan ikke engang nevne ord som «god» og «rettferdig», uten å stå ansvarlig til en referansestandard hvis disse er «god» og «rettferdig» ovenfor. En referansestandard som transcenderer individuelle tokens av «god» eller «rettferdig».

For å være fornuftige, og si fornuftige ting om disse, må vi stå i en tanketradisjon som tillater oss å snakke om «det sanne» og «det gode». Denne vil mest sannsynlig vil ha en eller annen form for religiøs karakter, siden et faktisk alternativ aldri har vært presentert frem til våre dager.

Da er det kanskje ikke så rart at «kristne verdier» forsøkes involvert i disse dager for å gi innhold til «norske verdier». Dette kan selvfølgelig kritiseres, men det er vanskelig å se hva som skulle være alternativet. Vi kan vitse om fæle anekdoter av slemme kristne i historien og bibelvers som virker å fremme en grusom moral, og late som at slikt kan regnes som et argument, men vi kan ikke bortforklare at vårt eget tankesett er nedsenket i en tusen år gammel arv fra generasjon til generasjon, som i sin tid videreutviklet det beste fra tanketradisjonene som gikk forut for den. Samt at alt vi har lært oss å sette pris på, vanskelig lar seg rasjonelt forsvare uten fundamentet.

Tenk på konseptet om likhet. Hvis vi skal bedømme ut fra empirisk kunnskap alene, har vi på ingen måte likhet. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha likhet. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles likhet som personer. Vi har lik verdi.

Hvorfor det?

Vi kan si at de har større kompleksitet. At vi er ekstremt komplekse fysiske systemer. At vi er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra overlevelse til humanisme? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe som er merkomplekst har mer verdi enn noe som er mindre komplekst?

I hvert fall historisk sett, er det vanskelig å komme utenom at denne tanken er avledet fra den revolusjonære jødisk-kristne ideen om at alle mennesker er skapt like i Guds bilde. Vi har vokst opp med dette, så det er vanskelig for oss å helt forstå hvor revolusjonært dette var i sin egen samtid. Filosofen David Bentley Hart skriver overbevisende om at tanken om menneskets ukrenkelige verdi var en sjeldenhet før kristendommen gjorde sitt inntog i historien.

Når vi skal besvare spørsmål om hvem vi er, i møte med en tykk tanketradisjon (islam), trenger vi selv noe tykkere å appellere enn disse abstrakte størrelsene «fornuft», «vitenskapelighet», «opplysning», «humanisme» eller «medmenneskelighet», som om disse skulle ha noe reelt innhold alene utenfor en større tanketradisjon. Disse kastes ofte rundt som floskler av personer som først og fremst ønsker å smykke seg med slike prydord, men som oftest ikke er i stand til å forstå det mer fundamentale bak dem. I Fish' tekst, skriver han:

It is not, Smith tells us, that secular reason can’t do the job (of identifying ultimate meanings and values) we need religion to do; it’s worse; secular reason can’t do its own self-assigned job — of describing the world in ways that allow us to move forward in our projects — without importing, but not acknowledging, the very perspectives it pushes away in disdain.

Vi kan si at vi skal bruke fornuften, informert av vår beste vitenskapelige kunnskap, til å finne gode løsninger for oss alle. Men det er et lite innovativt forslag. Det er en arv som har vært forsøkt i tusenvis av år allerede, knapt berørt av den såkalte opplysningstiden. Så hva i alle dager skulle så denne fornuften være, uten en tykk tanketradisjon som fundament for oss å tenke fra?

Fornuft er aldri en isolert størrelse, som først ble hentet frem av opplysningstid eller annen mytologi. Fornuft er alltid fornuft-fra. Fornuft er alltid fornuft-fra-et-fundament - fra en tykk tradisjon.

Ja, hvordan kan tilfeldige akkumulasjoner av fundamentalpartikler finne sammen til å utgjøre såkalte «mennesker» en stakket stund, besitte en slags fornuft, ha et slags konsept om hva som er sant, godt og ønskelig, og hvorfor skal disse anstrenge seg stort for å bry seg om hverandre, innenfor tidsrommet av et lite hårsbredd i kosmisk perspektiv?

Og hvis vi er mer enn bare det - hva er så et menneske? Og hva er disse samlingene med mennesker som vi kaller samfunn? Sånn egentlig?

Nevertheless, Smith observes, the self-impoverished discourse of secular reason does in fact produce judgments, formulate and defend agendas, and speak in a normative vocabulary. How is this managed? By “smuggling,” Smith answers.

. . . the secular vocabulary within which public discourse is constrained today is insufficient to convey our full set of normative convictions and commitments. We manage to debate normative matters anyway — but only by smuggling in notions that are formally inadmissible, and hence that cannot be openly acknowledged or adverted to.

Og kanskje det ville blitt mindre av den mest tåpelige «religionskritikken» i norske aviser med et slikt perspektiv? Det er lov å drømme.

But no matter who delivers the lesson, its implication is clear. Insofar as modern liberal discourse rests on a distinction between reasons that emerge in the course of disinterested observation — secular reasons — and reasons that flow from a prior metaphysical commitment, it hasn’t got a leg to stand on.

Som så ofte ellers, har Chesterton sagt dette bedre og mer elegant før. Nærmere bestemt i boka Heretics fra 1905.

Every one of the popular modern phrases and ideals is a dodge in order to shirk the problem of what is good. We are fond of talking about 'liberty'; that, as we talk of it, is a dodge to avoid discussing what is good. We are fond of talking about “progress”; that is a dodge to avoid discussing what is good. We are fond of talking about 'education'; that is a dodge to avoid discussing what is good.

The modern man says, 'Let us leave all these arbitrary standards and embrace liberty.' This is, logically rendered, 'Let us not decide what is good, but let it be considered good not to decide it.'

He says, 'Away with your old moral formulae; I am for progress.' This, logically stated, means, 'Let us not settle what is good; but let us settle whether we are getting more of it.'

He says, 'Neither in religion nor morality, my friend, lie the hopes of the race, but in education.' This, clearly expressed, means, 'We cannot decide what is good, but let us give it to our children.'
- G.K. Chesterton

1.jpg

Daniel Joachim H. Kleiven

Kommunikasjonsleder, Laget
joachim@nkss.no

Lag dine egne lokkeboller

Laget er blitt kjent hos NRK for lokkebollene våre. I dag oppfordrer vi derfor alle til å lage lokkeboller til noen de ønsker å vise litt godhet til.

Skolen i Sirdal var redde for at duften av boller skulle gjøre det for attraktivt å delta på Lagsmøte. Hva med å bruke muligheten til å lokke andre ved å spre litt velduftende godhet i dag? Bestemoren din? En kollega? En ensom nabo? En venn du mistet kontakten med? Skoleklassen din? Noen du kjenner som trenger litt oppmuntring? En person du passerer på gata på vei til jobb? En søt gutt eller jente du trenger unnskyldning for å ta kontakt med? Kanskje ledelsen i Sirdal setter pris på litt bakverk? Bak deg et brett med lokkeboller og ta turen for å vise dem en liten dose godhet i dag.

Faksimile, NRK

Faksimile, NRK

Her følger en oppskrift på 24 lokkeboller med rosiner som vi har kopiert fra den alltids velsmakende Trines matblogg. Hun har fullt og helt æren for disse. Du kan nok lage dem uten rosiner, men det burde du ikke. Rosiner i boller er veldig godt. Om du kjenner deg frimodig, kan du printe ut små lapper med Johannes 3,16 og bake inn i bollene. Men husk å si fra på forhånd, så ingen setter dem i halsen.

INGREDIENSER

950 gram hvetemel
5 dl melk (ca. 20 grader)
25 gram gjær eller 1/2 pose tørrgjær
150 gram sukker
1 teskje malt kardemomme
1/2 teskje salt
1 egg
150 gram smør i terninger
200 gram rosiner
1 egg, til pensling

SLIK GJØR DU

Ha alle ingredienser, med unntak av smør (og rosiner), i bakebollen. Det er ikke nødvendig å røre ut gjæren i væsken, bare smuldre den lett opp med hendene. Dersom du har det travelt og ikke har tid til å la deigen heve mer enn 30-60 minutter, kan du øke gjærmengden til 50 gram.

Det beste resultatet får du dersom du benytter en kjøkkenmaskin med eltekroker. La deigen elte i ca 10 minutter på sakte til middels fart. Juster eventuelt med mere mel dersom deigen virker løs. Tilsett så smøret i små terninger og elt til deigen slipper kantene i eltebollen og alt smøret er eltet godt inn i deigen, etter ca 10 minutter. Øk gjerne farten underveis. Tilsett rosinene og elt de inn de siste sekundene, til de er noenlunde jevnt fordelt i deigen, men ikke så lenge at de blir most. For å få ekstra saftige rosinboller kan du bløtlegge rosinene i varmt vann i ca 20-30 minutter. La rosinene renne godt av før du tilsetter dem.

Har du ikke kjøkkenmaskin kan du fint bruke hendene. Bland alt det tørre i bakebollen (men hold igjen på litt av melet) og lag en grop i midten. Rør ut gjæren i litt av væsken og tilsett gjærblandingen og resten av væsken i gropen. Rør med en sleiv eller lignende fra midten og utover, til deigen er godt blandet. Elt deretter så mye du bare orker. Du kan velge om du vil smelte smøret og tilsette dette sammen med melken, eller om du vil elte det inn på samme måte som når en benytter kjøkkenmaskin. Det beste resultatet får du når du elter inn smøret til slutt, men da må du være forberedt på en skikkelig elteøkt! Elt inn rosinene forsiktig tilslutt.

La bollene heve til dobbel størrelse

Kle bakebollen med plast eller ha på lokk, og sett deigen på et trekkfritt sted for heving. Det er viktig at deigen får heve seg i sitt eget tempo. Under hevingsprosessen formerer gjærcellene seg og det dannes karbondioksyd som vil blåse bobler inne i deigen. Jo langsommere denne gjæringsprosessen foregår, jo bedre aroma vil danne seg inne i deigen. Det er derfor ikke noe sjakktrekk å prøve å få fortgang i hevingen ved å sette deigen over en bolle med vanndamp eller på varmekablene på badegulvet. Når det gjelder hevetid er det ikke mulig å si noe helt eksakt da det vil variere etter slikt som type deig, temperaturen på råvarene og romtemperatur. En tommelfingerregel er å la den heve til omtrent dobbel størrelse. For å sjekke om bakverket er ferdig hevet trykker du forsiktig med fingeren i deigen. Dersom fordypningen gradvis forsvinner av seg selv er bakverket ferdighevet. Du skal nå ha en elastisk og smidig deig som lett lar seg forme.

Klare til steking

Ha bolledeigen på melet underlag og del den opp i 24-32 biter, avhengig av hvor store boller du vil lage. Fordel bollene på to bakepapirkledte stekebrett og la dem heve under klede til omtrent dobbel størrelse.

Pensle de ferdighevede bollene forsiktig med sammenvispet egg, og stek bollene ved ca 225 grader (over- og undervarme) i 10-12 minutter. Steketiden vil variere alt etter hvor stort bakverket ditt er og hvilke stekeegenskaper ovnen din har, så følg med mot slutten av steketiden. Bollene er ferdigstekte når de har en gylden overflate og er lett brune under.

Avkjøl bollene på rist. Dersom du ikke skal spise alle bollene samme dag bør de fryses ned straks de er avkjølt. Frosne boller tines i romtemperatur og varmes ved ca 200 grader varmluft i 3-4 minutter. Da smaker bollene som nybakte igjen!

Velbekomme!

Om du ønsker å variere litt, er lokkevafler et godt alternativ.

Om du ønsker å variere litt, er lokkevafler et godt alternativ.