Nå er det vår tur!

Nytt år. Det er tid for å sette seg ned og fordele tienden igjen. Hva styrer dine valg i givertjenesten?

Selv prioriterer jeg menigheten der jeg har mitt gudstjenestefellesskap - etter som jeg hører til blant de frikirkelige, faller dette ganske naturlig. Men en del av potten reserveres til også andre hjertesaker.

Først publisert i Dagen 08.01.18.

Jeg kom tilbake til Jesus som tenåring og måtte lære fra bunnen hva det ville si å gi til Guds rike. Jeg gikk troens videre steg i Misjonssambandet, og ble der raskt kjent med fenomenet kollektkurv. Hva midlene kunne bidra med i oppdraget med å nå verdens unådde, ble jeg også kjent med. Men jeg var ung, og penger var det ikke flust av - kurven lot jeg ofte passere.

Senere, da jeg ble aktiv i Laget, møtte jeg en fantastisk frimodig forkynnelse og holdning til temaet givertjeneste. På 1970- og 80-tallet var det helt vanlig at de enkelte skolelag, helt ned på ungdomsskolene, hadde en «Gi selvsjef» i styret. 14–5-åringer lærte altså hverandre opp i en fast givertjeneste! Dette var starten til en unik bevisstgjøringsprosess. Da vi ble studenter og tok skrittet ut av foreldrehjemmet, gikk privatøkonomien over fra lommepenger til studielån, men den frimodige utfordringen vi møtte fra talerstolen ble ikke dvaskere av den grunn: «Pengene vi har, er vi forvaltere av. Hvordan skjøtter vi den oppgaven?»

Det kunne kanskje virke skummelt å gi slipp på grunkene, men samtidig var dette en spennende utfordring til å handle i tro. «[…] prøv meg på denne måten, sier Herren, Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål» (Mal 3,10). Vi var mange som prøvde Herren på denne måten - og siden fortsatte vi med det.

Ved utgangen av fjoråret fikk jeg en spennende utfordring. En gammel kjærlighet banket på døren, og nå sitter jeg som medlem i et nystartet nasjonalt Lagsvennsråd. Rådets første møte fungerte som en god, gammeldags blåsebelg; den gamle forelskelsen blusset opp - engasjementet, gløden, pågangsmotet. «Hjelp oss da, Jesus, slik å leve At vi mange må med oss få, Hjelp oss himlen vår tanke å heve Og hjelp oss seirende målet å nå!» Det strømmet inn i meg hvor mye jeg har å takke for; alle de fantastiske minnene fra konferanser og weekender, fra korsang, fra samlinger på studiesteder og fra studentgudstjenester i stappfulle kirker - fra lagssekretærer som fôret oss med mat for tanke og tro.

Denne formende begeistringen holdes oppe fremdeles. Og jeg tenker at nå i januar, når alle vi godt voksne «Gi selv-sjefene» sitter og skal sette opp budsjett for vår giverpott for 2019, bør vi spørre oss: Hva var min første kjærlighet? Har denne fremdeles som mål om «slik å leve at vi mange må med oss få»? Er svaret ja, er det bare å klaske til, tenker jeg. Da vi var unge, ble arbeidet delvis båret av vår foreldregenerasjon. Nå er det vår tur!

Katrine Masvie, konstituert leder for Lagsvennsrådet - fastgivere til Laget

Dro til Kina for å være en venn

Audun Bull Kristiansen dro til Kina med tanke på å drive Lagsarbeid blant andre studenter som ikke kjenner Jesus. Her forteller han om en av mulighetene det skapte.

En av fem i alderen 13-21 år som kommer til tro på Jesus i USA, forteller at det var en venn som ledet dem til tro. For to år siden flyttet jeg til Kina for å studere i fire år i håp om å kunne få være en venn for noen som aldri hadde hørt om Jesus før. En kinesisk venn av meg svarte da jeg spurte ham om han hadde hørt om Jesus før: «Ja, i noen amerikanske filmer sier de ‘Jesus!’». Dette var den eneste referansen han hadde. En annen venn spurte meg hva dette ordet «baboo» som jeg nevnte så ofte betyr? «Baboo?», tenkte jeg, men så skjønte jeg at det var «Bible» han refererte til.

Et uventet møte

Da jeg kom hit, ba jeg om at Gud skulle la meg få komme i kontakt med noen andre kristne studenter. En dag i kantinen opplevde jeg at Gud utfordret meg til å prate med en student som satt for seg selv. Jeg spurte om jeg kunne sette meg ned med ham. I løpet av samtalen fortalte jeg ham om hva det betyr for meg å tro på Jesus. Til min store overraskelse sendte han meg melding to dager senere og inviterte meg med på Lagsmøte. Han var ikke kristen selv, men da en annen student inviterte ham med på Lagsmøte, tenkte han at det måtte være noe for meg. Slik kom jeg i kontakt med andre kristne studenter.

En av studentene der, var en ung kineser fra nabo-universitetet. Han var i utgangspunktet klar på at han ikke trodde på Gud. Siden universitetet vårt er kjent, kom han dit i håp om å få seg venner som kunne lære ham engelsk og hjelpe ham faglig. Jeg brukte tid med ham og inviterte ham med på badminton med mine venner. Etter treningene spanderte jeg middag i kantinen. De dagene det var Lagsmøte spiste vi middag sammen og spilte litt bordtennis før han hjalp med å gjøre klart til møtet. Dette kostet meg ikke veldig mye ekstra tid; de fleste gangene tok jeg ham bare med på noe jeg allerede skulle gjøre. Jeg pratet ikke mye om Jesus med ham utenfor lagsmøtene, for det var han ikke interessert i. Det han ønsket var å lære å spille gitar og få hjelp med studiene. Men når jeg lærte ham å spille gitar, lærte jeg ham lovsanger. Når han ville lære hukommelsesteknikker, laget vi et tankekart om Jesus. Det var han helt med på, for vi holdt på med noe han interesserte seg for. Ett år senere skrev han til meg da han var hjemme på ferie:

Just want you know that I will never forget what you did for me and never take your help for granted but keep it in my heart! Just as the words of Jesus. We should not only know the words but also keep it in our heart. Today while I was about to be weak, the Holy Spirit told me that do not be afraid but call Jesus to get the living water and it will never run dry. Our Lord Jesus arrange me to meet you and let you teach me how to be strong.

Bibelen oppfordrer oss til å be om muligheter til å fortelle andre om Jesus (Kol 4:3). Tar du utfordringen? Jeg ber om at dine venner skal bli nysgjerrige på å kjenne din beste venn, Jesus.

Fikk gnisten tent med hjelp fra kirka i Alta

Laget i Nord fikk hjelp fra Alta Frikirke til å få skolelaget i gang igjen.

Martin Tunheim (17), høstens leder for Laget i Alta er veldig glad for at Laget ble gjenoppstartet ved hjelp av partnermenigheten til Laget, Alta Frikirke. Først ble et møte for ungdommer holdt i Frikirken i Alta, som resulterte i at de ønsket å starte opp Laget på skolen.

Tidligere pastor, Trond Vegge var veldig klar for et samarbeid med Laget allerede i fjor rett før jul, og det tok ikke mange ukene før det ble frukt av samarbeidet, Laget i Alta var oppe igjen, med et nytt styre. Laget i Alta har et vakkert tverrkirkelig preg da Lagsmøtene holdes på Kom inn, ungdomskaféen i kjelleren på Nordlyskatedralen, annenhver uke. Martin er også glad for å ha Alta Frikirke i ryggen, spesielt om det kan oppstå vanskelige spørsmål.

I Alta Frikirke er det nå den fiskeglade Yngve Andersen som er hovedpastor, og som er med å støtte opp om Laget.

— Vi gleder oss til et Lagsarrangement nå til høsten og tror at dette kan bli berikende også for menigheten, forteller Yngve Andersen.

Vi spurte Martin hva det betyr for ungdomsmiljøet i Alta å ha Lagsmøter:

— Klarer vi å få en fast gjeng på lagsmøtene, så betyr det jo at de trives, det tror jeg vil bety veldig mye for de kristne ungdommene, men også de som kanskje er nysgjerrige.

Vi vil at alle skal trives og vi ønsker å lage et sykt bra ungdomsmiljø, forteller Martin engasjert.

Finn ut hvordan din menighet kan bli partner med Laget og skape bedre vilkår for ungdomsarbeid her.

Bygger sakte, men sikkert i Luxembourg

Gunn Elin Våge, som i mange år var ansatt i Laget i Stavanger, reiste i august 2016 ut som studentpionér til Luxembourg for den internasjonale Lagsbevegelsen IFES.

Etter 12 år som lagsarbeider i Norge opplevde Gunn Elin Våge å få et kall til Europa. Da hun selv tok kontakt med IFES´ europeiske avdeling fikk hun vite at Luxembourg var et land som trengte hjelp. Hun ankom høsten 2015, og det var mye pioneringsarbeid som ventet på henne.

(Denne teksten ble først publisert i Lagsmagasinet Credo 3/18. Få tilsendt Credo fire ganger i året som fastgiver.)

— Jeg besøkte 16 menigheter i løpet av den høsten og fant en håndfull kristne studenter. Vi kom i gang med noen bli-kjent-kvelder, bønnemøter og planleggingsmøter. I januar 2017 startet vi med ukentlige bibelstudier for de kristne studentene. Vi gjennomførte også spørreundersøkelser på universitetet om verdensbilde. Det førte til at vi fikk snakket med mange om Gud og tro, forteller Gunn Elin.

Fikk endelig egen Bibel

— Et stort sjokk i begynnelsen for meg var at Luxembourg ikke har Bibelen på sitt eget språk. Heldigvis har de nå fått Det nye testamentet. Det er helt fantastisk, sier Gunn Elin.

— Nå har vi fått på plass et nasjonalt styre for studentbevegelsen, så vi kan registrere oss som organisasjon hos myndighetene.

Ønsker du å gi en gave til hennes arbeid, eller bli fastgiver, kan du velge hennes prosjekt her.

Om du vil motta nyhetsbrev om arbeidet til Gunn Elin kan du sende en epost til gunn.elin.vage@gmail.com. Du kan også ringe henne på +352 691 995 295.

Lagsmann er Norges beste forskningsformidler

En beskjeden gutt fra Trøndelag endte i oktober opp omkranset av konfetti på scenen. Han ble vinner av årets Forsker Grand Prix og kan nå smykke seg med tittelen: Norges beste formidler av forskning.

«Husker du forrige gang du var ute og stirret opp mot stjerneteppet med stjerner og galakser så langt øyet kan se. Hvor er vi hen? Hvorfor ser det sånn ut her?»

Hør hele samtalen med Ben David og broren Mikael om hvordan det er å være kristne fysikere i andre episode av Lagspodden.

Slik innleder Ben David Normann med stor innlevelse sin presentasjon av universet på fire minutter foran et fullsatt lokale i Tromsø med live videostrømming over internett, hvor et kompetent dommerpanel følger intenst med. En time senere leser programleder Nadia Hasnaoui opp navnet hans som vinner av årets konkurranse. Dommerne var ikke snaue i sine tilbakemeldinger:

Ben David Normann vant for sin presentasjon om universets historie. Foto: David Jensen.

Ben David Normann vant for sin presentasjon om universets historie. Foto: David Jensen.

– Det er helt tydelig at du elsker ligningene dine, men det er også tydelig at du elsker å formidle dem. Det synes jeg du gjør på en utrolig fin måte, kommenterte skuespiller Bernt Bjørn.

– Man trenger sånne som deg for å klare å formidle at det er gøy å løse Einsteins ligninger, lo Anders Hanneborg i Norges forskningsråd.

Det dommerne nok ikke visste, er at Ben hadde utviklet sin glede for formidling på bedehuset og på Laget. Men trosreisen startet i hjemmet.

– Jeg hadde foreldre som helt klart levde det de trodde på, så det var integrert tro med liv, forteller Ben.

Foreldrenes påvirkning var nok ikke helt tilfeldig. Broren, Mikael Normann, endte også opp med en stabil kristen tro, sammen med en doktorgrad i fysikk på Queen Mary i London. De avviser begge ryktene om at det ble smuglet noe inn i drikkevannet deres, eller at det ble lest barnebøker om Schrödingers katt på sengekanten.

Ble i stand til å tvile

Til daglig tar Ben sin doktorgrad på Universitetet i Stavanger. Det tok en stund før han fant ut hva han ønsket å bli når han ble stor. Det måtte forsøk med både ingeniør- og medisinstudier og klassisk gresk til før han landet i kosmologien. Møtet med kosmologien fikk han imidlertid raskt til å stille nye spørsmål ved troen sin:

– Jeg hadde løpt rundt som 5-åring og fortalt venna mine at de «måtte tro på Gud, fordi det var fantastisk». Men da jeg var 25 år, var jeg plutselig i stand til å tvile.

– Jeg opplevde det veldig utfordrende jo mer jeg studerte. Det kom til et bristepunkt hvor jeg måtte tenke gjennom alt på nytt. Da kom den gode oppveksten, hvor foreldrene mine viste oss gode grunner til å tro, spesielt godt med.

Ben David fikk ros blant dommerne for sitt tydelige engasjement. Foto: David Jensen.

Ben David fikk ros blant dommerne for sitt tydelige engasjement. Foto: David Jensen.

Ben og broren hadde vært vant til å leve med mange rundt seg som ikke har trodd på det samme som dem, men nå måtte han ta fatt på en reise hvor han ønsket å være helt ærlig.

– Du får jo høre at det skal finnes gnisninger mellom tro og vitenskap, så på et tidspunkt må man ta stilling. Jeg møtte mange som helt oppriktig mente at det jeg trodde på var tull og tøys, og det var katalysatoren for at jeg måtte søke svar.

– Jeg leste mye agnostisk litteratur, for jeg ville jo finne ut hva som var sant. Jeg vet ikke om det var riktig fremgangsmåte, men det var nok et behov jeg hadde. Å distansere meg litt, og finne ut av ting på nytt. Jeg skrev mye på den tida. Jeg søkte innover i meg selv, og utover i litteraturen.

Ben hadde ikke mye erfaring med Laget som ung, men gjennom studietiden på NTNU og Universitetet i Stavanger ble han gradvis mer aktiv.

– Jeg har aldri angret på det. Laget har hjulpet meg til å stille de rette spørsmålene om mine egne oppfatninger. Det har gjort meg mer bevisst på mitt ståsted. Det er bra, for da kan man undersøke det nærmere og komme nærmere sannheten, grubler Ben.

Vil dele tryggheten

I dag er han hyppig brukt som foredragsholder og i panel på «Grill en kristen-arrangementer» for Laget rundt om på studiesteder i Norge. Det liker han godt.

– Nå som jeg har fått en trygghet på det jeg tror på, ønsker jeg å dele det med andre. For hvis dette er sant, er jo dette verdens beste nyheter. Og det håper jeg andre kan oppdage og finne en egen trygghet i.

– Jeg har blitt veldig bevisst, og det er mye gjennom å være aktiv i Studentlaget. Vi er kalt til å leve et liv nær Gud der vi er. For meg er det nå som doktorgradsstudent i fysikk. Jeg ber hver morgen at Gud skal bruke meg som sitt verktøy der jeg er. Som regel betyr det at jeg sitter og regner på «Gravitational Lensing» eller noe annet. Men kanskje jeg også klapper noen på skuldra i riktig tidspunkt, som gjør at de kan oppleve at noen bryr seg, eller noe annet.

Han håper at Laget kan være en arena for å utvikle et ønske om å bli bedre kjent med Gud personlig. Han håper at ved å komme sammen på tvers av konfesjoner, kan man både utfordre hverandre til å tenke gjennom viktige spørsmål, men også vise at man kan gå sammen ut til medstudenter om det viktigste: At Jesus Kristus er Guds sønn.

Ben David viser frem ligningene sine. De er vakre, mener han.

Ben David viser frem ligningene sine. De er vakre, mener han.

Lærte av andakter

Ben tror helt klart at en fortid med mye andakter også har vært med på å gjøre ham bedre til å presentere forskning.

– Jeg har stått på en talerstol før, så jeg takler å stå der og ha mange øyne festet på meg. Det at jeg har holdt taler i menighetssammenheng og undervist i jobbsammenheng, gjorde det helt klart lettere å fjerne seg fra hvor skummelt det var.

I disse dager har Ben langt viktigere ting å tenke på enn universets historie. I romjula skal han stå foran alteret og si ja til sin forlovede Beate Haus. Bryllupet vil stå på hennes hjemsted, på et avsidesliggende leirsted i Rogaland.

– Det blir en kort bryllupsreise før jeg skal hjem til Trondheim for å fullføre forskningen min og se frem til årets StudentFORUM, avslutter han.

Hør samtalen med fysikerbrødrene Mikael og Ben David Normann om tro, tvil og kosmologi i første episode av Lagets egen podkast: Lagspodden. Den er tilgjengelig på iTunes, Soundcloud og alle apper hvor du finner podkast.